Gull av gråstein

Litt tidligere i høst fikk begrepet «å lage gull av gråstein» ny mening for meg. Det går faktisk ganske greit, men du må få hjelp av lyset, dvs. sola. Og så må du være på rett sted til rett tidspunkt. Det er strengt tatt ikke verre enn det.

Jeg har hytte på et sted som er så fint at det hender folk som kommer på besøk får åndelige anfektelser, spesielt når landskapet blir lyssatt etter alle kunstens regler.

Fuji X-E3, 18-55 @25, 1/80 sek, f:9, ISO 200.

Slik var det en lørdag formiddag nå i høst, like før sola tippet ned bak fjellene for godt dette året. Det hadde seg slik at jeg og mitt Fuji X-E3 og et par linser ruslet rundt i dette området. Jeg har gått her mange ganger før. Denne gangen var lyset helt spesielt. Sola snek seg så vidt over fjellryggene. Vannrett sol gir rødt lys. I tillegg kom lyset akkurat ned der jeg ville ha det, mens landskapet bak som oftest lå i skygge.

Fuji X-E3, 50-200 @156, 1/60 sek, f:5, ISO 250.

Det beste eksemplet ser du over her: Det er et monument i serien «Skulpturlandskap Nordland». Både portal og kuler er av en eller annen lys grå steinsort, men i dette lyset ble altså «gråstein til gull». Har aldri opplevd det tidligere på samme måte.

Fuji X-E3, 18-55 @34, 1/75 sek, f:9, ISO 200.

Mye av det samme gjentok seg i de andre motivene som ble fotografert i samme område og langs samme vandretur. Det meste ble gullforgylt. Riktignok hjalp jeg litt på ved å dra i noen spaker i Lightroom, men stort sett var fargene der eller de var høyst latente.

Tipper du har opplevd det samme, du også 😊

Fuji X-E3, 18-55 @48, 1/60 sek, f:10, ISO 400

Lær deg enkel bildebehandling

Bildet du ser her er utsikten fra hytta mi, fotografert fra stua, rett sørover, klokken 0400 natt til andre mai 2020. Folk som har åndelige anfektelser kan komme til å tippe over under slike forhold.

Jeg tar med dette bildet som basis for et enkelt og prosaisk budskap (som jeg sikkert har fortalt før) om at det kan være nødvendig å skaffe seg litt programvare, og investere i noe kunnskap, slik at du kan skape de bildene som du ønsker deg. Alternativet er å ta til takke med de bildene kamera ditt foreslår.

Nå tar mitt Fuji X-T2 riktignok «verdens beste» jpg-bilder, men hvor flinke Fuji-ingeniørene enn måtte være, så har de trolig ikke opplevd en nordnorsk soloppgang om våren, med vannrett varmt sollys rett inn på snødekte fjell, med blågrå himmel i bakgrunnen og med et dynamikkomfang ingen bildebrikke klarer å gjengi.

OK, originalen rett ut av kamera var slett ikke dårlig. Men det var ikke det jeg så og opplevde. For å forsøke å gjenskape noe av dette måtte det en liten runde gjennom Adobe Lightroom: En liten generell oppskarping, en liten mellomtoneoppskarping, litt oppletting av den nedre halvdel av bildet, en svak mørkere avtoning av himmelen, en ørliten S-kurve for å få litt mer smell i både høylys og skygge, samt tilsvarende fargemetning.

Du ville sikkert valgt andre innstillinger, men det fantastiske i dagens digitale hverdag, er at du kan sitte og justere så lenge du bare vil, uten at det koster deg fem øre, og mens du hele tiden har muligheten til «å rykke tilbake til start».

Bare så det er sagt: Lightroom er ett av flere bildebehandlingsprogrammer, men det er anbefalt ettersom det gjør en bra jobb og er et integrert «bildeflytprogram».

Til sist: Om du skulle lure på hva og hvor dette er, så kommer faciten her: Stedet er Efjord, nå i Narvik kommune, lengst nord i Nordland fylke. Fjellet til venstre heter Kuglhornet, og massivet til høyre kalles Eidetindene. Hvis du klikker på bildet for å forstørre det, kan du se et fjell med helt flat topp som befinner seg nede i «skaret» mellom de to massivene. Det er Stetinden, som er Norges nasjonalfjell.

Vidvinkel-effekter

Vidvinkelen er flott på flere måter. Ikke minst fordi du nokså enkelt (!) kan få hjelp til å samle oppmerksomheten på ett punkt, takket være linjer som peker inn mot midten. I dette tilfellet øya midt på bildet under her.

I fjæra så jeg noen stein- og berg-formasjoner som peket inn mot samme punkt. Med en solid vidvinkel vil du ofte oppleve at også skyene peker mot midten. Bildet her er nokså sentrert, der også horisonten er omlag midt på bildet – noe man normalt bare bør gjøre med stort omhu.

Alle bildene her er tatt med et Fuji X-E3 (halvformat-brikke/APS-C). Med ett unntak er bildene tatt med en manuell 12 mm Samyang, vanligvis blendet ned til f. eks. 11. Hvis du da legger fokus på et sted mellom 1 meter og uendelig, så blir absolutt alt skarpt i bildet. Tiden må være akseptabel (=mer enn 1/60 sek) for å unngå bevegelsesuskarphet, og hvis ikke dette er mulig, justeres ISOen opp litt.

Et bra bilde bør ha et interessepunkt, dvs. noe «du kan hvile øynene på». Her tenker jeg interessepunktet er den runde lille «øya» i den runde vannpytten. Samme kamera som over, men nå med en 18-55 mm på 18 mm, f:13, 1/180 sek, Iso 250. I Lightroom er himmelen mørket litt ned, og ellers litt «dodge and burn» på landskapet.

Hvis du forstørrer bildet kan du muligens se en båt litt til venstre for midten av bildet. Kan den fungere som interessepunkt? Kanskje. Men kanskje enda mer skyene som speiler seg i vannpytten. Hvis jeg hadde orket å bli skitten på magen kunne jeg lagt meg helt ned og fått enda mer tegning av skyene i vannet – og et enda bedre bilde. Samme kamera og linse som øverste bilde.

Hvis du ikke finner et godt nok interessepunkt i bakgrunnen, så kan det være enklere å finne et i forgrunnen. En liten «bukett» rosenrot lyser opp i et ellers grønt og blått bilde. (Jeg har jukset litt ved å gjøre gulfargen enda litt gulere). 12 mm-linsa på f:11 og med fokus lagt til omlag 3-4 meter vil gi skarpt bilde.
Hvis du ikke finner et interessepunkt der du er, så kan du jo skape et selv: Se deg rundt etter noe som passer inn og som du legger der du ønsker det.

Bildene her er fra årets fotoshoot som foregikk i Efjord og på Hamarøy i Nordland.

Fortsatt god fotosommer.

Bilder av gamle hus – et historisk prosjekt

Jeg har en viss sans for fotoprosjekt – og gjerne av den typen som kan ha en viss dokumentarisk og historisk verdi. Et av mine prosjekter handler om gamle hus i Efjord. Målsettingen med å fortelle deg denne historien er at du kanskje kan bli inspirert til å gjøre noe av det samme.

Vi har hytte i Efjord i Ballangen kommune, nord i Nordland fylke. Efjord er i dag ei typisk fraflyttings-grend, preget av høy pensjonistfaktor og nedlagt butikk. I ei slik bygd er det mange gamle hus: Dels bebodd, dels tomme og en god del forfalt. Det var disse husene jeg satte meg som mål å dokumentere før de ramlet sammen eller ble kondemnert. 

Bildetekst: Lengst ut på Barøyodden er et gammel hus i ferd med å knele for vær og vind.

2004
Jeg startet i 2004. I løpet av tre-fire sommeruker på hytta (og ganske mange helger) brukte jeg noen timer i ny og ne med bil, båt, sykkel og til fots. Jeg dro rundt for å fotografere alle hus i ytre del av fjorden (for de lokalkjente: Fra Efjordbruene/E6 og til og med Barøyodden).

Da jeg startet prosjektet hadde jeg et lite Canon kompaktkamera med 7,1 mill pixler. Etter hvert ble det stadig bedre kameraer, så de siste årene har jeg i ledige stunder dratt rundt og re-fotografert med mitt Nikon D300, og supplert for å gjøre samlingen så komplett som overhode mulig.

Hyggelige mennesker
I noen hus bor eller bodde det folk. Noen hus er også blitt fritidsboliger. Der hvor det var folk hjemme banket jeg på og spurte om lov til å ta bilde av huset. Jeg har aldri møtt så mye hyggelige mennesker. Alle har et forhold til huset sitt, og alle fortalte med stor entusiasme alt de visste. Jeg noterte. Jeg skulle bare hatt lengre tid til disse intervjuene spesielt av eldre mennesker, for her var mye lokalhistorie som nå dessverre stort sett har gått tapt fordi personene har gått bort. Andre hus var tomme, og her forsøkte jeg å skaffe informasjon fra andre.

Etter fotorundene var det bare å sette seg ned å renskrive notatene på PC-en.  Og selvsagt lagre bildene samme sted.

I 2008 arrangerte jeg et åpent møte i Efjord, og hadde da laget en utstilling med 100 bilder og et lysbildeprogram (selvsagt med musikk av Bremnes-søsknene som sang «Folk i husan»). Jeg var spent på om bygdefolket ville sette pris på bilder av de gamle husene, men responsen var svært positiv og jeg fikk mange nye opplysninger.

Men bildet lever
Utviklingen går sin gang. Butikken ble fotografert siste dag før dørene ble stengt for godt. I Ytter-Sandvika er huset i ferd med å knele på samme måte som løa i Sjåvika. På Pollneset er det ikke et spor tilbake etter hus, fjøs, campingvogner, rustne busser og ei helt skøyte. Fjøset og gammelhuset på Hamn er også borte. Og på Revelsøya er det stille etter at Alma døde. Men på bildene lever både folk og hus videre. Og en vakker dag er jeg overbevist om at disse bildene vil ha stor historisk verdi fordi man på ett sted kan få et blikk inn i en tid som var, og som aldri kommer tilbake.

Og så? Fikk du noen ideer? Hva med å fotografere alle verktøyene som henger på låven på landet hos bestemor og bestefar? Interiøret til alle tantene og onklene dine? Husene i nabolaget? Bilene som kjører forbi? Folk i gata? Ungers lek? Velbekomme, og lykke til. Send meg gjerne en epost og fortell om prosjektet ditt, eller fortell om det i kommentarfeltet i bloggen.