1150 lysbilder rett i søpla

Yess, nå er det gjort. Om lag 60-70 % av min private lysbildesamling er kastet. Vel 1000 monterte dias. Borte vekk, aldri mer tilbake. Og jeg gjorde det med (relativt) lett hjerte. Denne historien handler om hvordan du (også) kan spare deg massevis av arbeid.

Fra om lag 1970 og i en drøy tiårsperiode fotograferte jeg i all hovedsak lysbilder også til privat bruk. Hele denne samlingen har opp gjennom årene blitt med på ymse flyttelass og har blitt stablet her og der. Nå var tiden kommet for en kritisk gjennomgang av hele samlingen for å vurdere hva man burde ta vare på – og ikke.

Det var en skremmende opplevelse. Her var ufattelig mange undereksponerte bilder, mange fjellturbilder (pen natur, men hva så), et antall solnedganger, bilder av familien rundt middagsbord med armer i veien og gapende munner, bilder av barn (spesielt førstefødte i alle mulige og umulige situasjoner), osv, osv. Det ble kort prosess: Alle dårlige bilder, alle «dubletter» og alt som ikke hadde åpenbar historisk relevans, ble kastet.

Det ble til sammen 9,2 kilo lysbilder! Siden ett montert dias veier om lag 8 gram, ble det altså totalt 1150 lysbilder som gikk i restavfallet (ifølge råd fra sortere.no).

Kan man lære noe av dette? Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvordan man «lettest» kan digitalisere sin enorme dias-samling som står og samler støv. De ser for seg en digitaliseringsjobb herfra og langt inn i evigheten. Nå kan jeg svare med betydelig overbevisning: Gjennomgå samlingen. Kast alt unødvendig. Plutselig er samlingen redusert til noe langt mer overkommelig.

I denne første runden (for det kommer sikkert minst en runde til) har jeg «grov-skannet» et utvalg etter hvert som jeg jobbet meg gjennom sorteringen. Jeg brukte en Reflecta x33. Lysbildene blir her avfotografert, og kvaliteten/skarpheten er akkurat god nok, for å si det sånn. Men så går det unna. Hvert «skan» tar bare ca. et sekund eller så. Bildene lagres på et SD-kort i jpg-format, størrelse ca. 3 Mb pr. bilde. I en flatbedskanner med støvfjerning koblet inn tar det ca. 7,5 minutter pr bilde.

Nå har jeg komprimert samlingen kraftig. Det som er igjen er de viktigste bildene.

Jeg har som nevnt digitalisert noen av disse, og kan legge dem ut på delt sky-lagring eller på f.eks. min online bildekatalog slik at barn og familie nå kan bla gjennom og mimre om egen barndom og «gamle dager». Bildene har endelig blitt tilgjengelige!!!

Hvis noen nå finner et bilde de ønsker å ha på veggen, så er det bare for meg å lete frem bildet og skanne det i min Epson flatbed-skanner for maks kvalitet.

Jeg ser imidlertid for meg en fase 2, der jeg ytterligere komprimerer samlingen litt, ettersom jeg vet det er dubletter spredt omkring i samlingen. Etter dette kan jeg muligens ta meg tid til å kvalitets-skanne alle bildene. En jobb for kommende vinter?

Reklame

Lagring og gjenfinning av analoge og digitale bilder

Trolig er det like enkelt – eller komplisert­ – å lagre og gjenfinne digitale bildefiler som det var i den analoge verdenen. Riktignok byr databehandling på utrolig mange hjelpemidler, men til gjengjeld tar vi også utrolig mange flere bilder enn vi gjorde «i gamle dager».

Analog lagring og gjenfinning
I en periode på om lag 10 år drev jeg eget reklamebyrå der foto var en viktig del av min jobb. Vi laget en god del brosjyrer. Når kundene kom på ettervinteren og ville ha flotte sommerbilder var det viktig å ha gode og varierte året-rundt-bilder i bildearkivet. I tillegg jobbet jeg med ren oppdragsfoto: Eksteriør, interiør, produkter og mennesker.Bildetekst: Dias har nok en del fordeler, men de var ikke enkle å gjenfinne i store arkiv-skap.

For det meste gikk det i småbilde dias og 6×7-format dias. De beste 35-mm-bildene ble klippet ut, montert i diasrammer og lagt inn i store spesialbygde skap med skuffer der det var plass til 64 monterte bilder i hver skuff. Det var 20 slike skuffer og med en lyskasse i bunn. Hvert skap tok 1.280 bilder og skapene var steindyre. Bildene ble lagt inn tematisk. Men i stor grad gjaldt det å huske hvilke bilder som lå hvor: Hadde man for eksempel lagt et flott bilde av en bil som kjører nedover Kongens gate under Transport, under Sentrum, under Sommer, eller…. De umonterte bildene ble lagt i konvolutter med om lag samme tematiske inndeling. Dette var en ordning som var til å leve med – ganske enkelt fordi det ikke var noe alternativ.

Digital
Noen år senere er hele bildearkivet mitt inni min PC, selvsagt med backuplagring på eksterne harddisker. Man får plass til ti-tusenvis av bilder på en eneste liten harddisk på 1 Terrabyte, og den koster bare et sted mellom 500 og 1000 kroner.

Hvis du – som jeg – tar tusenvis av bilder hvert år, så er det smart å bruke et program for lagring og gjenfinning. Her finnes det mange: fra de som er gratis (f.eks. FastStone) til de som koster noen titalls tusen kroner (pro-versjon av FotoStation). Og det er en grunn til prisforskjellene.

Bildeflyt
Selv bruker jeg et program fra Adobe som heter Lightroom. Det er et svært mye benyttet program, kanskje først og fremst fordi det er et «bildeflyt-program». Her importeres bildene, her behandler du bildene, her legger du inn metadata, og her eksporterer du bildene. Og vil du skrive ut bilder, så gjør du det også fra Lightroom, på samme måte som du kan eksportere bilder til en del sosiale tjenester. Og selvsagt kan du lage slidesshow og websider rett fra LR, som programmet kalles blant kjente.

Men la meg i denne sammenhengen si litt om de arkiveringsmessige fordelene med LR. Under importen kan du gi bildefilene nytt navn. Et filnavn som DSC00034 sier meg ikke så mye. Under importen døper jeg om bildefilene til et datonavn som f. eks. 130412-ferie-003.NEF. Da blir det mer begripelig, fordi dette sier meg umiddelbart at det er RAW-format feriebilde nr. 3 tatt 12. april 2013. l tillegg kan du under importen legge inn mye informasjon direkte i bildefila som f eks info om fotograf, adresse, telefon, websted, osv. Du kan også legge inn keywords.

Bildetekst, til høyre: Slik kan styringspanelet se ut i Lightroom. Her har jeg i etterkant lagt inn keywords (øverst) som er stikkord på hva som er på bildet (et havnebilde av båter og hus i bakgrunnen, tatt for å teste et vidvinkel-objektiv). Under Metadata ser vi at programmet har lagt inn alle opplysninger som jeg har bedt programmet legge inn direkte under importen. I Caption-feltet er det lagt inn info om hva bildet er. Deretter følger info som ble lagt inn under Preset, og en del tekniske data som programmet henter direkte fra kamera.

Etter import: beskrivelser
Når bildene fra minnekortet ditt er importert i PC-en, kan (og bør du!) du legge inn beskrivelser til enkeltbilder eller grupper av bilder.

For systematikkens skyld lagrer jeg bildene etter dato og i mapper, f eks 2013, april. Men når ett år har gått, er det ikke lett å huske hvilke bilder som ble tatt når. Da er søkefunksjonen det nyttigste redskapet: Da søker du ganske enkelt på f. eks. ferie* eller basseng* eller syden*. Eller du kan søke på dato, eller hvilket kamera du tok bildet med, eller hvilken linse du brukte.

Disiplin
Lightroom er et godt program/system, men det krever en solid porsjon disiplin: Alt du gjør heretter må gjøres fra Lightroom.  Årsaken er at all informasjon om bildene dine (også beskjæringer, fargejusteringer, o.l.) befinner seg i såkalte «sidecar-filer»: Små styringsfiler som lagres i maskinen din. De er altså ikke en integrert del av bildefilene – før du eksporterer dem. Hvis du på noen måter «tukler» med filene fra andre programmer, sletter eller flytter dem fra f.eks. Utforsker, så mister Lightroom kontrollen.

Lurer du på om jeg savner dias-skapene mine? Ikke en millimeter – når det gjelder lagring og gjenfinning.

Kodachrome

Her er en liten mimre-artikkel som trolig er mest interessant for eldre herrer. Den handler om Kodachrome. Det er en film. Det vil si, det var en film – for å fotografere lysbilder med.

I den gamle analoge verdenen var Eastman Kodak Company, blant venner kalt bare Kodak, den ubestridte Kongen på fotohaugen: Selskapet ble startet av en dyktig innovatør med navn George Eastman og noen flinke kjemikere i 1889. Så laget de kameraer og filmer og gjorde fotograferingen til noe alle kunne bedrive: «You press the button, and we do the rest». En gang for mange år siden var jeg på Eastman-museet i Rochester, upstate New York, og fikk se litt av historien.

Fargefilm
Tidlig på 1900-tallet startet eksperimenteringen med å lage fargebilder. Omkring 1935 så Kodachrome dagens svake lys. Fargene kom frem gjennom en meget spesiell prosess: Egentlig var det en sorthvitt-film, men der fargene ble lagt på i laboratoriet under fremkallingen – en prosess Kodak holdt strengt for seg selv.

Det ble mektige farger. Den store populariteten til filmen var på 50 og 60-tallet. National Geographic ville ikke vært det samme uten alle flotte og mettede Kodachrome-bilder. Men Kodak fikk konkurranse, og gamle guder blir gamle de også.

Digital revolusjon
Så kom etterhvert den digitale revolusjonen, og Kodachrome med sin kompliserte og dyre prosess måtte se at salgsvolumene krympet til henimot null. I 2009 var det stopp, etter 75 års produksjon.

Magnumfotografen Steve McCurry gjorde en reise i mange betydninger av begrepet, og fotograferte 36 nøye utvalgte bilder på den aller siste Kokachromerullen som ble prosesseres i Kodaks fremkallermaskiner, før man stengte ned alt.  En æra var over. Dette ble det en kort liten dokumentarfilm av. Den kan du se her.

Og her kan du se de aller siste bildene som ble tatt med Kodachrome.

Mer her

• Her kan du også lese mer om Kodachrome på Wikipedia.
• Historien om Kodachrome kan du lese her.
• Her kan du se flere bilder av Steve McCurry
• Og har du lyst, kan du høre Paul Simon synge sangen Kodachrome
  Bare hør hva Paul synger (les teksten under): «I got a Nikon camera, I love to take a photograph, so mama don’t take my Kodachrome away.»