Den viktige bakgrunnen

En god bakgrunn fremhever hovedmotivet. Glem aldri det.

Der jeg holder til i verden er det fjell på alle kanter. Nesten. Selv fjorden vrir seg utover og sørger for at du aldri har en flat horisont som bakgrunn. Det hender jeg virkelig misunner folk som bor ytterst ved kysten.

Når det kommer til vakre og nøytrale bakgrunner så sier det seg selv at en rolig horisont kan være langt å foretrekke.

I min verden må jeg ofte vente på kombinasjonen av det vakre ettermiddagslyset i mørketiden, kombinert med solide snøbyger på nordsiden av fjorden. Det blir en «backdrop» av himmelske dimensjoner. Endelig er det mulig å få fokus (i overført betydning) på forgrunnen: En enslig lykt på en kaikant. Eller en skarv som tørker vingene sine på en stolpe.

Du kan ikke unngå å se hovedmotivet, selv med solid «tomrom» rundt hovedmotivet.

Ferske fotografer har det meste av sin oppmerksomhet på hovedmotivet. Med tid og erfaring kommer blikket for bakgrunnen inn for fullt. Det er nemlig verdens enkleste sak å ødelegge for hovedmotivet med en lurvete bakgrunn som stjeler mye av oppmerksomheten.

Det er mange måter å fremheve hovedmotivet på. Med lys, med bokeh, med farger. Snøbyger i mørketiden er bare én av mulighetene.

(Som vanlig kan du se bildene i full størrelse ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din)

Litt fakta: Bildene er tatt med et Fujifilm X-E3 (med APS-C-brikke) med et 18-55 zoom-objektiv kl. 12-12:30 den 24. desember 2017 – altså midt på dagen. Så hvis du lurer på hva mørketid innebærer i form av blender, tid og ISO, så ser du det her.

  • Lysstolpe på kai: ISO 3200, f:5,6, 1/60 sek, 18 mm, frihånd.
  • Skarv på stolpe: ISO 4000, f:4,5, 1/60 sek, 55 mm, frihånd.
Reklamer

Visittkortbildene – en «Facebook»-farsott

Visittkortbildene startet i Paris i 1860: Små bilder av personer, ofte portrett men også helfigur, limt opp på pappskiver der fotografens navn var preget inn. Bildene ble delt med venner og gitt til de man ønsket å få som venner. Det gikk som en farsott i Europa og Amerika, frem til det mer eller mindre stoppet opp 50 år senere. Både den historiske utviklingen, sosiale endringer og «ny» teknologi spilte sammen, og medførte en enorm popularitet. Visittkortbildene kan i en viss grad kan sammenlignes med vår tids sosiale farsott: Facebook.DSC_8777_web2

40 millioner bilder
I en periode på 50 år, fra 1860 til 1910 ble det produsert et svimlende antall visittkortbilder. Så mange var det, at vi i 2014 grovt regner med at det befinner seg 40 millioner visittkortbilder bare i norske bildearkiver.

«Ny» teknologi
Det var i stor grad utviklingen av fotokunsten som gjorde dette mulig: Med den «gamle» teknologien, Daguerreotypi, ble det kun ett eneste «positiv» pr. eksponering. Med våtplateteknikken og senere teknikker fikk man fotografiske negativer som kunne kopieres i så mange eksemplarer man bare ønsket. Det ble raskere, og ikke minst rimeligere å lage fotografier.Visittkortbilder fra Herjangen

Til å begynne med var visittkortene en mote for høyborgerskapet. Vi ser det på klesdrakten, på måten bildene er tatt og på de malte bakgrunnene. Man skulle vise seg frem i sin beste positur, slik man gjorde når man skulle avlegge en visitt. Senere endret mye seg, og frem mot det 19 århundre finner vi malte naturscener i bakgrunnen og personer i sportslige antrekk.

Allemannseie
På begynnelsen av 1800-tallet overtar borgerskapet og handelsstanden på mange måter rollen som den ledende klassen, og utover mot år 1900 skjer det en ytterligere «demokratisering» av samfunnet. Fra å være en mote for borgerskapet, blir nå visittkortet allemannseie: Soldater på moen, fiskere i Lofoten, venninnepar.

Fritt yrke
Fotografi var et fritt yrke. Mange andre yrker var styrt av et rigorøst laugsvesen, men foto var et nytt yrke og ble ikke fanget opp av lovverket. Med relativt moderate investeringer kunne i praksis hvem som helst bli fotograf. Da visittkortproduksjonen tok av for alvor var det nok en del lykkejegere som kastet seg på bølgen med tanke på raskt tjente penger. Kvaliteten på visittkortbildene varierer følgelig stort.

atelierBakgrunner
Fotografene skaffet lokaler med store overlysvinduer og sidevinduer, helst mot det mer stabile lyset fra nord. Vinduene kunne skjermes med ulike gardiner. Som bakgrunn hadde man malte bakgrunner. Det var flere firmaer som leverte slike. Noen malte disse selv. Studiet av bakgrunnene opp gjennom denne perioden er interessant, fra greske border, via verandamotiver og til natur. Også måten man ble stilt opp på endrer seg over tid, fra stivpyntet stas til hverdagsantrekk og sportsutstyr. (Bilde til høyre viser et atelier. Fra boka til Halaas)

Visittkort-058_web2Alle ble fotografer
I 1888 lanserte George Eastman sitt Kodak-kamera med slagordet «You press the button, and we do the rest». Med dette ble fotografering tilgjengelig for – i første omgang de noe mer bemidlede. I mange år måtte de som ikke hadde råd til eget fotografiapparat fortsatt gå til fotografen hvis man ønsket et bilde. Likevel: Sakte men sikkert ble fotografering noe alle kunne gjøre selv, og behovet for de klassiske visittkortbildene ble borte. Frem mot ca. år 1910 anser vi at visittkortperioden som eget fenomen er over.

Hvis du vil lese mer om visitkortbildene, så anbefales disse to bøkene:

Spennende bilder med telelinser

 

La meg slå et slag for telelinser. Nå som det begynner å lysne i Norge, ikke minst i min del av verden, vil de fleste kunne fotografere med telelinser selv om de ikke er av de aller lyssterkeste. Her er derfor dagens anbefaling: Ta deg en fototur – kun med ei kraftig tele på kameraet ditt. Og med «kraftig tele» tenker jeg på alt fra 200 mm og oppover.Lofoten sommer 2008. Svolvær

Det er en slags herlig befrielse å fotografere kun med ett objektiv, spesielt hvis du er av typen som vanligvis går rundt med hele arsenalet av linser i fotoryggsekken og dermed svir av en masse energi ved hele tiden og vurdere å skifte objektiv alt etter hvilket motiv du ser. Jeg kjenner godt til akkurat den typen. Jeg er der selv. Men av og til hender det at jeg kun tar med meg ett hus og ei telelinse. Punktum.

Jeg vet at noen foretrekker å la denne ene linsa være ei såkalt «normal-linse», kanskje et sted mellom 35 og 55 mm, og gjerne så lyssterk at du får litt bokeh (eller softet bakgrunn). Fordelen med å ha pålagt deg denne form for selvsensur ved kun å ha ett objektiv på kamera, er at du kan konsentrere deg om denne ene oppgaven, og slippe å tenke på andre motiver og andre linser.

Men denne gang handler det altså om telelinser: Hele hemmeligheten er at du må ta på deg «imaginære kikkertbriller» og lete etter mønstre, former og farger som kan bli bra når de blir isolert fra alt det andre, «klemt sammen» slik et teleobjektiv gjør.

Hvis du søker på nett vil du kunne finne noen artikler om telelinser, ofte teknisk orientert. Det tenker jeg ikke si så mye om her. Moderne telelinser med ulike former for vibrasjonsdemping gjør at du i noen grad kan legge stativet hjemme. Men med eldre linser uten vibrasjonsdemping, og kanskje lyssvake (=rimeligere) linser (som du på toppen av alt bør blende ned et par hakk ekstra for å få skarpe bilder), kan det være smart å ha med seg et godt stativ. Hvis du må blende ned for å få god dybdeskarphet i for eksempel i ei lang husrekke, vil også et stativ være på sin plass. Alternativet er selvsagt å bevisst spille på liten dybdeskarpheten ved å benytte stor blenderåpning.Ankenes-kirka. I bakgrunnen Vombtind.

Teleobjektiver krymper avstander og lager perspektiv som vi ikke ser til daglig. For mange år siden tok jeg et coverbilde til ei lokalhistoriebok med ei kirke, og i bakgrunnen en pyramideformet fjelltopp. To spir med andre ord. «Problemet» var at fjelltoppen lå mange, mange mil innover en fjord. Utgiveren fikk litt pepper fra enkelte som trodde bildet var manipulert: Vi har bodd her i alle år, og aldri sett det fjellet der! Det bildet jeg snakker om her var i den analoge tiden, men det digitale bildet over her er samme kirke og samme fjell. Heller ikke dette er manipulert.

Men ellers liker jeg nok best å isolere elementer, og forsøke å finne mønstre eller farger når jeg går på jakt med telelinsa. God jakt til deg også.

Snefokk i Narvik, februar 2008.

Bildetekster: To av disse bildene viser fjerne elementer på en litt spesiell måte: Plutselig er et hytteområde på den andre siden av fjorden kommet med på et bilde av toppetasjene på et hotell. Kirka og fjellet er omtalt. Mest spennende synes jeg nok det er å finne mønster som på husrekka på kaia i Svolvær eller de like husene nedover ei gate i hjembyen.

120919_0097_untitled-L[1] 

Pass på bakgrunnen

Av og til er det samspillet mellom hovedmotiv og bakgrunn som gjør at et vanlig foto kan bli et ekstraordinært foto. Men mange amatørfotografer er så opptatt av hovedmotivet (oftest forgrunnen) at de helt glemmer å ta hensyn til bakgrunnen. Bakgrunnen kan ødelegge et bilde – men det kan også være den delen av et bilde som gjør det enda bedre.

Bildetekst: Kabelen i lufta i bakgrunnen er med på å ødelegge bildet. Selvsagt kan man fjerne denne el-kabelen i Photoshop, men….

Hvor mange gode portretter har ikke blitt ødelagt av at det stikker en stolpe opp av hodet, eller at man har fotografert noen med mørkt hår mot en mørk bakgrunn slik at man kun ser et lyst ansikt mot noe mørkt. Synd, fordi det oftest er så utrolig enkelt å gjøre noe med det bare man er oppmerksom nok: Gå et steg til side slik at hodet kommer klar av stolpen, eller be hun med det mørke håret om å gå 3 meter til venstre der det er en lys bakgrunn. Det handler om bevissthet – og om øving.

Ryttere med kabel i hodet
En hel lang vinter gikk jeg og gledet meg til at rytterne på Narvik Rideskole skulle kunne være ute, og ikke inne i en nokså mørk hall (1/250, f2:8 og 3200 ISO har sine svakheter, tross alt). Og så endelig: Sprangridestevne på utebane. Siden jeg selvsagt måtte stå utenfor selve banen ble det så lang avstand til rytterne at jeg – tross full blender – ikke klarte å legge bakgrunnen så uskarp som jeg ønsket. Og der sto det alt mulig som (sett med mine øyne) forstyrret hovedmotivet. På toppen av alt hang det her noen el-kabler i lufta. Jeg oppdaget ikke kablene. Men kamera oppdaget det! Strømkabler tvers gjennom hodet er like ille som telefonstolper opp av hodet. I løpet av sprang-stevnet hadde jeg mange standplasser og fikk selvsagt også noen bra bilder, men alt for mange måtte kastes.

I ettertid ser jeg at løsningen kan være å gjøre bedre fotografisk research: Være tidlig ute, sjekke forholdene, få vite hvordan banen er lagt opp, se om det er noe som kan flyttes (!), gå litt rundt og vurdere beste standplass i forhold til hva som ligger bak og i forhold til hvor hovedlyset kommer fra. Har man tid, er dette slett ingen dårlig metodikk.

Men én ting er å unngå å ødelegge et bilde på grunn av dårlig bakgrunn. Noe annet er å utnytte elementer i bakgrunnen for å få bedre bilder:

Pipa i vinduet

På bildet ovenfor her holdt en kjenning på med å rive en del av ei hytte før ombygging. Pipa sto igjen, og store deler av taket var borte slik at vi kunne se himmelen gjennom vinduet på røstveggen der han jobbet. For meg ble viktig å få med både han som jobbet, samt at vi gjennom det åpne vinduet ser både himmelen og pipa, og med det fikk et spennende og uvanlig bilde.

Skjelettet i speilet

For noen tid siden fikk min datter behandling hos naprapat. Jeg var med og fikk lov til å ta bilder. For å lage en bra trekant-komposisjon ønsket jeg å ha speilet i bakgrunnen være med, og helst med «noe» inni. Et skjelett på stativ (som står på alle slike kontorer) kom perfekt inn i speilet, og ga etter min mening det lille ekstra til et ellers vanlig reportasjebilde.

Moral: Husk på bakgrunnen. Også.