Lysmåleren kan lure deg

Alle lysmålere forsøker å skape et normalt bilde uansett hvordan virkeligheten ser ut.  Greit nok for vanlige motiv som det heldigvis er flest av. Men er du på ei kritthvit strand i syden eller ved havna i Narvik når det står 25. desember på kalenderen og det er regntung mørketid ute, så får du garantert problemer: Kamera forsøker å lage ei normal strand i syden og en lys dag av mørketiden.

Hva gjør du da? Hvis du ønsker å gjengi virkeligheten slik den er, må du gi noen korrektiver til lysmåleren. En slik innstilling har de aller, aller fleste kameraer. Se etter en liten knapp med en firkant og et pluss/minus-tegn på. Trykk inn denne, og skru deretter på et hjul eller tilsvarende mot minus eller pluss – avhengig av situasjonen. Tommelfingerregelen er enkel: Er motivet for lyst, skru mot pluss. Er motivet for mørkt, skru mot minus. (Artikkelen fortsetter under bildet).

 

Bildetekst: Første juledag var jeg en tur ute og tok bilder av stor-floa. Kl 1220 tok jeg dette bildet. Jeg la inn -1 på eksponeringskompensasjon, og fikk derfor en nokså korrekt gjengivelse av en temmelig mørk virkelighet. Jeg tok også hensyn til at det var lys på kaia. For å få mer smell i bildet har jeg etterpå gitt litt mer kontrast og lys på båtene og kaiområdet og gjort himmelen så mørk som den i virkeligheten var (og i tillegg forsøkt å balansere opp mot det mørke havet i forgrunnen). Andre data: Nikon D300, 1/100 sek, 17 mm, f 2.8, ISO 1250, -1EV, Auto WB, RAW.

For mørkt og for lyst
På stranda i syden tror lysmåleren det er masse lys ute, og vil blende ned. Da må du fortelle lysmåleren at stranda skal være lys. Da må du korrigere mot pluss!
På kaia i Narvik trodde lysmåleren at det var alt for mørkt, og ville øke eksponeringen. Da måtte jeg fortelle kamera at motivet faktisk skulle være mørkt. Jeg måtte korrigere mot minus.

Vanskelig å huske? Prøv å tenke på det mest ekstreme: En hvit person med lyse klær mot en lys bakgrunn. Her vil kamera forsøke å lage et grått bilde, og du må fortelle at bildet skal være hvitt. Bildebrikken må få mer lys. Dvs. at du må korrigere med pluss.
Og det motsatte: En mørk person i en kullkjeller. Her vil kamera også forsøke å lage et grått bilde. Du må la bildebrikken få mindre lys, dvs. at du må korrigere med minus.

SCN
Mange moderne kompaktkameraer har ulike innstillinger, ofte under knappen SCN. Eksempelvis: «strand, natt, snø, fyrverkeri, innendørs, osv». I tilfelle «strand» vil kamera normalt kompensere noe ved å øke eksponeringen litt. Du har imidlertid mer kontroll om du gjør dette selv med eksponeringskompensasjons-knappen.

På mitt gamle gode Canon G9 (se det lille bildet) har jeg trykket inn knappen med den store røde pila, og så i dette tilfellet vridd på hjulet med riller på (den lille røde pila) for å stille kamera inn på -1 1/3 blender. Litt enklere kameraer kan ha eksponeringskompensasjon et stykke nedi en eller annen meny.

Fotograferer du i RAW-format kan du alltids gjøre alle slike korrigeringer etterpå. Men jeg forsøker uansett å gjøre en så bra jobb i fotograferingsøyeblikket som mulig.

Vil du ha uskarp bakgrunn på bildene dine?

Mange ganger er det ønskelig å legge skarpheten kun på hovedmotivet, og la både forgrunn og bakgrunn være uskarpe. På kameraer med stor bildebrikke er dette nokså enkelt. På mindre kompakt-kameraer er det litt verre, og effekten blir heller ikke så stor.

Bildetekst: Bildet her er tatt med et 300 mm objektiv (tilsvarende ca. 400 mm på et 35 mm kamera) og med blender 5,3. Både hest, rytter og instruktør blir skarp, mens gjerdet og ikke minst skogen bak blir uskarpt. ISO 400 og 1/1250 sek. Kamera: Nikon D300 (speilrefleks).

Prinsippene er enkle: Bruker du vidvinkel vil du oppleve at det meste blir skarpt, og blender du ned til f eks f:8 så blir tilnærmet alt skarpt. Med tele blir skarphetsområdet (altså det området fra forgrunn til bakgrunn som blir skarpt i bildet) mye mindre. Hvis du i tillegg bruker stor blenderåpning, så snevrer du ytterligere inn skarphetsområdet.

Det er stor forskjell på hvordan et speilreflekskamera (eller kamera med stor bildebrikke) fungerer, og hvordan et lite kompaktkamera (med en liten bildebrikke) fungerer i forhold til å håndtere dybdeskarphet. 

Kompaktkamera
På grunn av den lille bildebrikken blir – på godt og vondt – svært mye skarpt.  Det er greit nok til hverdags, men ikke fullt så greit når du går inn for å legge bakgrunnen uskarp. Det første du må gjøre er å sette kamera over i A-modus (altså ikke Automatikk, men «aperture», dvs. blender-forvalg) og så legge inn så stor blenderåpning som mulig, f eks 2:0 eller 2:8. Hvis du så i tillegg kan bruke passe mye tele, og videre sørge for at objektet er nært nok og at det er langt til bakgrunnen, så vil du normalt kunne oppnå en noenlunde uskarp bakgrunn. Eksempel: Et portrett tatt med full blenderåpning, der modellen bare er to-tre meter unna mens fjellene langt bak utgjør bakgrunnen.

Speilrefleks (og kamera med stor bildebrikke)
For å legge bakgrunnen uskarp er det vanligvis nok å ta bilder med stor blenderåpning og med et objektiv fra for eksempel 50 mm og oppover.  Objektiver med stor blenderåpning (f eks på f:1,8) kan ha en skarphetsgrense på noen få millimeter. I portrettsammenheng må man derfor passe på at begge øynene blir skarpe, enten ved å ta bilde rett forfra eller blende litt ned. Og jo mer tele man putter på, jo mindre blir skarphetsområdet.

Bildetekst: Andre ganger er hensikten å få hele bildet skarpt. Dette bildet fra Fjellheisen er tatt med en 17 mm linse (tilsvarende 25 mm på 35 mm format). Selv med en så pass kraftig vidvinkel som 17 mm valgte jeg blender 8 for å være sikker på at hele bildet ble skarpt. Til gjengjeld måtte jeg da opp i ISO 500 og tok bildet på et 1/250 sekund ettersom jeg ikke ville risikere bevegelsesuskarphet. Kamera: Nikon D300 (speilrefleks).

Personlig navn på bildefilene dine

Mange er sikkert fornøyd med å ha bildefiler som heter IMG1234 eller DSC5678. På litt dyrere kameraer (oftest speilrefleks) kan man imidlertid enkelt døpe om bildefilene allerede når du tar bildene. Mine filer heter ikke aldeles uventet HAR1234. Du kan også få lagt inn copyright-informasjon direkte i bildefila, der ditt navn og adresse fremgår. Da vil det aldri noensinne være tvil om hvem som er fotografen.
Men selv på et såpass «semiprofft» kamera som Canon G9 kan jeg ikke døpe om filene, eller legge inn fil-informasjon.

Det kan være nyttig å endre filnavn hvis du for eksempel sender bildefiler fra deg, deltar i konkurranser, eller på annen måte deler filer med andre. Ved å sortere på filnavn, kan du nå enkelt se hvem som eier hvilke bildefiler. Hvis du derimot kun tar bilder til eget album, er det ingen stor gevinst.

Endre filnavn

Sjekk bruksanvisningen eller bla deg rundt i menyene på skjermen for å finne rett sted. På mitt Nikon D300 ligger det under «Shooting menu» og heter ikke unaturlig «File naming».  Du velger selv tre bokstaver. På mitt kamera kan jeg fotografere i to ulike såkalte «fargerom»: sRGB eller Adobe RGB, og dette markeres ved en liten strek på linja (også kalt «underscore») som legger seg henholdsvis etter eller foran de tre bokstavene. Se bilde 2.

Legge inn copyrightinformasjon

På mitt kamera ligger copyright information under Setup-menyen. Her legger jeg ganske enkelt inn fullt navn og web-sted. Man kan også legge inn navn, telefonnummer, by eller land hvis dette passer bedre. Dette vil ikke vises på bildene eller på annen måte være synlig utad. Men denne informasjonen vil være en integrert del av bildefila, og den som søker i File Info f eks i Photoshop, vil se hvem som har copyright til dette bildet. Dette kan være smart, ikke minst i historisk perspektiv.

Tredjedelsregelen

Tredjedelsregelen er komposisjonsmessig klassiker: Kapp bildet opp med to vertikale og to horisontale linjer, slik at du får ni like store firkanter. Sørg for at viktige elementer havner langs disse strekene, og at det du vil fremheve kommer i et av fire kryssene (illustrasjon til høyre).

Tredjedelsregelen er en forenklet versjon av «det gyldne snitt»(se matte-formel).  Sistnevnte er relativt avansert matematikk, og ble brukt av de gamle klassikerne innen malerkunst. Det blir for avansert for meg. Det enkle er ofte det beste, mener nå jeg da, og plasserer gladelig sentrale bildeelementer i kryss og langs linjer som en ren ryggmargsrefleks. Som regel fungerer det greit nok.

Dette er noe jeg tror de fleste kan øve på, og øve inn. Det er ikke uten grunn at noen av de gamle mestrene innen fotografi hadde klassisk kunst-utdanning. De hadde studert linjer, sirkler og perspektiv, og visste hvordan dette virket inn på oss som seere – bevisst, men helst ubevisst.

En klassisk nybegynnerfeil er å plassere hovedelementet midt i, og gjerne la horisonten dele bildet i to. Tving deg til å tenke komposisjon når du tar bildet. På mitt lille Canon G9 kan jeg til og med be kamera sette inn de to vertikale og horisontale linjene i displayet på baksiden. Se om du kan gjøre det på ditt kamera også, så blir du permanent minnet om tredjedelsregelen.  Da blir det kanskje enklere å plassere horisonten langs en av de horisontale linjene, og plassere den fine steinen akkurat i krysset.

Det sier seg selv at tredjedelsregelen ikke ikke gjelder for alle bilder. Noen ganger er det nettopp symmetrien som gjør hele bildet. Andre ganger er det S-kurver i form av ei elv eller en vei som snor seg inn i bildet.  Men det er en grei regel i mange tilfeller.

Bildetekst: Ferga fra Bognes mot Lødingen på tur inn i bildet. Den er akkurat i krysset. I tillegg er horisonten lagt langt nedre linje. Dette er en komposisjonsmessig klassiker.

Bildetekst: Her er det kun hovedinteressefeltet som befinner seg i øvre høyre kryss, i henhold til tredjedelsregelen. I tillegg peker alle linjer rett inn i dette området. Også dette er en klassisk komposisjon.

Godt fotoutstyr – mer enn halve jobben?

Hvor mye penger skal man investere i fotoutstyr? Ferieknipseren er fornøyd med sitt lille kompakt-kamera til 1500 kroner. Naturfotografen kan ikke klare seg uten en 600 mm tele til 90.000 kroner (i tillegg til et kamerahus til kanskje 50.000).
Med en solid porsjon sunn fornuft, og en vurdering av reelle behov gir svaret som oftest seg selv. I tillegg spørs det litt om man tjener penger på fotoaktiviteten (og dermed kan forsvare noen investeringer), eller om det bare er en utgiftspost – i regnskapsmessig forstand.

Hvor viktig er godt utstyr for gode bilder? Du har kanskje hørt begrepet: «Det er fotografen det kommer an på». Under normale omstendigheter er det svært mye sant i dette. Men det stemmer ikke alltid. Noen ganger står og faller alt på fotoutstyret. Det betyr i praksis at du kan «utystyrskjøpe» deg til gode bilder. Lik det eller ikke, men sånn er det bare. Her er to eksempler:

Eksempel 1: Under Vinterfestuka 2011 var jeg engasjert av VU for å ta bilder på åpningskonsertene på Nordkraft Arena. Til konserten med Madcon hadde jeg med litt forskjellig utstyr, blant annet en forholdsvis rimelig superzoom, med et omfang fra 17-270 mm, med blender fra 4,5-6,3: Akkurat passe god til det meste, også skarphetsmessig, men fin å ha med i reisebaggen og til bruk under gode lysforhold.
Den var tatt med i ryggsekken for å se om jeg kunne lage noen litt spesielle bilder som ikke måtte være sylskarpe. Linsa havnet imidlertid fort i sekken. Kamera nektet å fokusere. Det var ikke lys nok. Jeg måtte derfor bruke mine lyssterke og dyre Nikon-linser. Jeg fikk selvsagt de bildene jeg skulle ha. Og forleden solgte jeg superzoomen. (Teksten fortsetter under bildet)

Bildetekst: Madcon-konsert på Nordkraft Arena under Vinterfestuka 2011. Nikon D300, Nikon 70-200, f:2,8 @f:5, 1/100 sek, 3200 ISO. Her valgte jeg f:5 for å få mer dybdeskarphet (både artist og publikum). Jeg tok bildet fra øverst på tribunene og på frihånd. Skarpt bilde på 1/100 sier mye mer om moderne VR-teknikk (bildestabilisering) enn gamle erfaringer og god pusteteknikk fra skytebanen. Du finner flere konsertbilder i mappa VU2011 nederst på forsiden til www.infoto.no

Eksempel 2: I november var det rideshow hos Narvik rideskole i Skjomen. Alle lysarmaturene i taket i hallen var slått på, men likevel måtte jeg opp i 3200 ISO for å kunne fryse bevegelser når hestene hoppet over hindre. Mange bilder ble tatt med en Nikon 70-200 mm. Den har blender f:2,8 over hele zoom-området. Det er et meget lyssterkt objektiv med skarphet over hele bildeflaten selv med full åpning. Under de rådende forholdene klarte jeg å komme ned i 1/250 sek med full åpning og maks ISO.
På det samme showet traff på en foto-kjenning som nok så litt frustrert ut. Han hadde tatt med sitt ellers svært brukbare Nikon-kamera i et forsøk på å ta skarpe, gode bilder. Men dette kameraet hadde en ISO-maksgrense på 1600, og linsa han hadde var ikke lyssterk nok. Med litt tele kom han ikke over 1/30 sek, og det sier seg selv at det blir for sakte. Han fikk ikke de bildene han hadde ønsket seg. Hadde han hatt mitt utstyr, er jeg sikker på han ville tatt akkurat like gode bilder som meg. (Teksten fortsetter under bildet)

Bildetekst: Fra avsluttende hoppkonkurranse under rideshowet Skjomen i desember 2011. Nikon D300, Nikon 70-200, f:2,8 på full åpning, 1/160 sek, 3200 ISO. Vil du se flere bilder fra dette rideshowet, så klikk her.

Jeg har i lange perioder hatt foto som hel eller delvis levevei, og er nok fortsatt over middels interessert i faget. Jeg har klare begreper om hvilket utstyr jeg trenger for å kunne gjøre en god nok jobb innenfor mine interesseområder. Andre har ikke de samme behovene eller interessene, og må prioritere deretter. Selv om man altså av og til må erkjenne at eget utstyr under gitte omstendigheter ikke strekker til. Det gjelder for eksempel jeg som ikke kan ta bilder under vann, eller av små fjærkre langt, langt borti skogen. Og det gjelder min venn som ikke fikk skarpe bilder i ridehallen. That’s life.

 

 

 

Elliot Erwitt – en mester

Noen fotografer skaper kunst. Andre dokumenterer virkeligheten, og ferdig med det. Og så er det noen fotografer som knipser en stykke hverdagslig aktivitet akkurat i det avgjørende øyeblikket, og som gjennom kombinasjonen av perfekt timing og virkelighetsutvelgelse, opphøyer en dokumentarisk hendelse til ren og skjær kunst.

Det er her Elliot Erwitt befinner seg. Jeg har lyst å vise deg noen av hans bilder. Hvis du liker dem, prøv å se hvilke teknikker han bruker for å observere og å være på rett plass og med kamera i rett posisjon. Kanskje, jeg sier kanskje, kan du få til noe lignende. Hvis du er flittig og øver.

Elliot Erwitt er født av italienske foreldre i 1928. De ble, som så mange jøder i Europa, tvunget til å emigrere til USA da det ble for utrivelig her. Han er fortsatt høyst oppegående og blant oss. Han var blant annet en av hovedattraksjonene på fotofestivalen Nordic Light i Ålesund for et par år siden. Litt før der igjen kunne man se noen få av hans fantastisk morsomme hunde-bilder på veggene til Perspektivet Museum i Tromsø. Perspektivet samarbeider med Magnum.

Liker du bildene hans, vil du kanskje få lyst til lese mer og se mer om hans fargerike historie og fantastisk flotte, morsomme, ironiske og «på kornet» sorthvitt-flotte bilder. Erwitt har fotografisk sett gått en lang og erfaringsrik vei, og blitt influert av mange av ikonene i moderne foto, alt fra Edward Steichen og Roy Stryker til Robert Capa. Du finner en del informasjon om Elliot Erwitt på internett.

 

Her er hjemmesiden til fotografen, også de spekket med hans bilder. Du finner også en del interessante bildeserier og intervjuer på YouTube.

Her er for eksempel en herlig liten filmsnutt der EW viser bilder og kommenterer, på sin sedvanlige tørrvittige måte. Denne du få med deg!

Jeg kjøpte for litt siden ei fotobok om Erwitt på Ark på Egertorget i Oslo (men jeg finner den nå ikke på nett-bokhandelen). Det er en rimelig A6-paperback fra Thames & Hudson. Du kan imidlertid kjøpe den hos Amazon fra England her. (Og skal du først bestille fra Amazon, sleng med boka om Henri Cartier-Bresson i samme serie).

Enjoy!

Måne-fotografering – ikke så vanskelig

Å fotografere selve månen er i utgangspunktet ikke så vanskelig. Men det som kan være komplisert å få ett perfekt bilde av månen med alle kratre og skyggepartier, og samtidig for eksempel et landskap eller en by nedenfor.  De fleste vil oppleve at det blir et for stort spenn i lysintensiteten fra månen i forhold til forgrunnen. Med andre ord: Hvis du vil ha et godt bilde av månen, blir forgrunnen undereksponert (alt for mørk). Og dersom du skal ha med noe i forgrunnen, blir månen en hvit runding på himmelen. Sånn er det bare. Stort sett.

Solnedgang og måneoppgang
Bildet nedenfor tok jeg den 5. november for noen år siden. Månen kom opp, akkurat i det sola var i ferd med å gå ned. Du ser de varme solstrålene på fjelltoppen.  Det er i hovedsak kun i slike tilfelle at du kan få ett ekte bilde (altså ikke manipulert). Hovedbildet her ble tatt med et Nikon D70. Linsa var ei original Nikon 70-300 på 220 mm (tilsvarende ca. 330 mm i 35 mm ekvivalent), blender 5 og 1/640 sek, ISO 400. Klokka var 14:30. Bildet er tatt på frihånd. Hadde jeg hatt med stativ ville jeg blendet ned til f. eks.  f:8, for litt mer skarphet, og da øket lukkertiden tilsvarende. Men da hadde selvsagt ikke måken på bildet blitt skarp.

Her en liten film som viser akkurat dette med å fotografere lav måne akkurat i det sola går ned.
(Artikkelen fortsetter under bilder)

Maane_Oskarsborg-2For sammenligningens skyld ser du til høyre et bilde tatt 23. desember for noen år siden, med Nikon D300 på stativ, f 2,8, 1/10 sek, ISO 320, 38 mm (tilsvarende 57 i 35 mm ekvivalent).  Her er eksponeringen gjort etter motivet i forgrunnen, mens månen dermed ble en hvit flekk.

Ja takk, begge deler
Dersom du gir deg søren på at du skal klare å få et korrekt eksponert månebilde inn i et landskapsbilde, så kan løsningen være å ta ett korrekt eksponert bilde av månen, og så på PC-en/Mac-en din montere denne månen inn på himmelen på et landskapsbilde med mørk himmel. En typisk Photoshop-jobb.20120306_Karala1_0074_web

Bildetekst: I tillegg til å fotografere månen, skader det jo ikke akkurat om du i tillegg lager et godt komponert bilde med innhold. Dette bildet ble tatt i Kerala, sør i India i det sola var i ferd med å stupe i havet. Nikon D300 med ei 18-200 mm linse på 135 mm, 400 ISO, f:5,6 og 1/640 sek.

Kjør manuelt
Hva trenger du av utstyr for å ta bilde av selve månen? Et bra kamera med en god tele, dvs. helst over 300 mm. Og gjerne stativ. Sett kamera i M-posisjon. Prøv på ISO 200, f:11 og 1/200 sek.  Har du ikke stativ, sats på f eks f:4,5 og 1/400 sek.
OBS: Hvis du skulle finne på å fotografere i noe annet enn Manuell, så vær oppmerksom på at lysmåleren kan komme til å overeksponere månen på grunn av den mørke himmelen rundt månen. Her må du kompensere eksponeringen til f eks -1 eller -2. De fleste bra kameraer har innstilling for eksponeringskompensasjon, enten som et hjul på kamera eller at du finner det i menyen. Hvitbalansen kan stå på Auto. Men altså: Det smarteste er å ta bildene i M(anuell) modus, og skru litt frem og tilbake til du får et korrekt eksponert bilde på skjermen din.
Så kan du etterpå ta et godt landskapsbilde, og kose deg noen timer foran PC-en når du legger inn månen i dette bildet.

HDR
Ganske nylig «oppdaget» jeg en ny metode for å få bra bilder med tegning i månen: High Dynamic Range, HDR. Bildet nedenfor er tatt med Nikon D700 og en 200 mm linse. Det er sent på kvelden, men i august måned i Nord-Norge er det forholdsvis lyst. Bildet er en temmelig nær gjengivelse av slik det var. Jeg tok fem bilder i serie, med 1 blender mellom (to overeksponert og to undereksponert), importerte bildene via Lightroom 4.4 og sendte hele serien på fem bilder til HDR i Photoshop. Resultatet? Akseptabelt.maane efjord hdr_web

På diskusjonssidene på foto-nettstedet www.foto.no finner du selvsagt en lang tråd om månefotografering.

Og lurer du på når det er fullmåne, så finner du det i kalenderen her.
Og absolutt helt til sist og etteranmeldt: Hvis noen mangler ideer til månebilder, så finner du noen her.

Montasje 
I dagene etter at dette blogg-innlegget ble lagt ut, var det flere flotte månebilder på Facebook. Det fikk også meg til å ta en tur i hagen med kamera og stativ.
Her er resultatet. Men det er bare ett problem her: Bilde er en montasje av to bilder tatt 9.1.2012, henholdsvis av månen mot sørøst og byen mot nordvest. Jeg fant frem en gammel manuell Nikon 300 mm linse som på mitt D300 tilsvarer 450 mm. Dette brukte jeg til månebildet: ISO 200, f:11 og 1/320 sek. Bilde av byen: ISO 800, f:5, 1 sek. Her brukte jeg en Nikon 17-55 mm f 2,8. Deretter klippet jeg i Photoshop månen og la den inn på himmelen over byen. Juks og bedrag med andre ord, og jeg vet ikke om det er pent engang. Men litt moro skal man nå ha det iblant.

Og så – helt til sist…
..noen få bilder som viser at det er godt mulig å gjøre månen med kratre og tegning til et element i en grei komposisjon, nesten til alle årstider.

Bildetekst: Balanse på slakk line. Fujifilm X-E3, ISO 320, 55-200@200, 1/850 sek, f:6,4

Bildetekst over her, to «sydenbilder», tatt med et lite Fujifilm X10 med ei lita enkel fast zoomlinse. 

130218_Nvk_170_webBildetekst: Nikon D700, ISO 320, 185 mm linse (35-mm-ekvivalent), 1/320 sek. f:14.

120128_0037_Narvik_web

Bildetekst: Nikon D300, ISO 320, 300 mm (35-mm-ekvivalent), 1/500 sek, f:5,6.