Hvordan dele bildene dine med andre

Hvis du har lyst å vise frem bildene dine til venner, kjente – og eventuelt andre fotonerder, så er mulighetene store. Det er lenge siden vi viste lysbilder på skjerm – eller for den del sendte bildefiler som epostvedlegg. I dag handler det om å legge ut bildene på et fotonettsted. Det er effektivt og enkelt. Det er også enkelt å sende mange og store bildefiler direkte til en eller flere mottakere.

Flickr
En av de mest populære bildevisningsstedene på internett er Yahoo-tjenesten Flickr (se bilde under). Det kan muligens være litt plundrete å komme i gang, men deretter er det svært enkelt å laste opp, legge til kommentarer og velge det albumet du vil plassere bildene i. (Plages du, spør en fjortis!).
Med bildene på plass kan du ganske enkelt sende Flickr-adressen til de albumene du vil vise frem til de du ønsker skal se på bildene. Her kan man se bildene enkeltvis med kommentarer, som slidesshow, osv.
Med denne løsningen har du en viss kontroll med hvem som ser på bildene dine. Dette kan jo være smart dersom du for eksempel er på ferietur og tar mange personlige bilder, mest egnet til familiebruk. Men husk at alt som ligger på nett er søkbart og dermed i prinsippet er åpent for hele verden.

Bildetekst: Under en rundreise i India nylig la jeg ut mange bilder på Flickr, med lenke hit fra reisebloggen.

Facebook
Hvis du tar bilder som du mener godt kan vises for «all verden», kan du legge ut bilder i bildemodulen til Facebook. Da må du regne med at bildene kan bli sett av mange, men det er vel litt av hensikten hvis du bruker denne tjenesten.

Blogg
En annen mulighet er å lage seg en blogg hos eksempelvis Blogger eller WordPress, og legge ut bilder og annen informasjon her. Begge er gratis hvis du begrenser antall bilder, mens du kan kjøpe deg mer plass. Dette er en fin måte å vise bilder på. Du kan sende blog-adressen til de du ønsker. I alle fall på WordPress kan du krysse av dersom du ønsker at søkemotorene skal holde seg unna, men igjen: Internett er en offentlig kanal.

Fotonettsted
Fotografen (med stor F) kan også delta på fotonettsteder, der bildene dine blir sett av mange. På www.foto.no kan du legge inn bilder, bildeinformasjon, teknisk informasjon og kommentarer, og få kritikk og synspunkter på bildene dine. Det kan være smart, dersom du ønsker å få kritikk for å bli en (enda) bedre fotograf.

Eget nettsted
For noen kan det være lurt å opprette et eget bildenettsted, for eksempel hvis du vil lage en «reklameplakat» som viser jobber du har gjort, eller om du vil selge bilder fra arkiv. Jeg betaler noen få hundrelapper i året for å ha et norsk domene, samt om lag 50 dollar for å legge bildene mine ut på et amerikansk nettsted. Når noen klikker på mitt norske nettsted www.infoto.no så rutes de rett over til USA og til SmugMug der bildene mine ligger. Her selger jeg bilder til reklamebyråer og andre profesjonelle bildekjøpere.

Filemail
Av og til har du kanskje behov for å sende store og/eller mange bildefiler til noen du kjenner. En del e-postsystemer har klare begrensninger med hvor store fil-vedlegg som tillates. Da er det lurt å bruke en tjeneste som for eksempel www.filemail.com. Det er enkelt å laste opp og hente ned. Filemail koster nå noen kroner, og prisen avhenger av volum, men du kan prøve tjenesten gratis i 14 dager. Et gratis alternativ er WeTransfer (som også finnes i en betalbar versjon) 

Bildetekst: Filemail er en enkel måte å dele store bildefiler på. (Klikk på bildet for å se det i full størrelse)

Dropbox
Merk deg også tjenesten www.dropbox.com. På nettstedet finnes en god demo som forklarer hvordan denne tjenesten kan fungerer. Du laster opp de bildene du ønsker å dele til en server «in the sky», og så gir du mottakere tilgang til denne boksen. Etter en enkel påloggingsprosedyre vil dere nå kunne dele disse filene. Når man logger på sin internett-tilkoblede maskin, oppdateres mappen automatisk ned til egen PC. Dette er et genialt system som jeg bruker mye. Jeg jobber på fire ulike PC-er, og ved å bruker Dropbox-systemet vet jeg at jeg alltid jobber med siste versjon av et dokument, eller at bildemappa «in the sky» alltid er oppdatert. Trenger du mer plass, koster det ikke all verden.

Reklame

Hvitbalanse og Kelvingrader

Synes du bildene dine av og til blir for blå eller for gule? Det kan være hvitbalansen som spiller deg et puss. Det er det vanligvis enkelt å gjøre noe med, men det krever et program som lar deg justere hvitbalansen.

Hovedregelen er grei: Hvis du stiller inn hvitbalansen på kameraet ditt på A (auto) vil de fleste moderne digitale kameraer fikse resten selv (jo dyrere kamera, jo bedre). Sånn grovt sett. Har du et godt kamera kan du derfor strengt tatt stoppe å lese her.

Men det kan være verd å lese litt videre hvis du for eksempel hvis ikke synes det er sjarmerende med grønne hudtoner på enkelte bilder eller at du liker dårlig at innebilder tatt uten blits kan ha gulstikk. Eller at du kort og godt vil ha best mulig kontroll over fargetemperaturen i bildene dine.

Bildetekst: Bilde med blåstikk. Enkelt å korrigere

Øynene lurer deg

Hvis du leser en avis inne i lampelys og så tar avisen med ut i sola, så vil du nok oppfatte at papiret stort sett er hvitt. Men øynene og hjernen lurer deg! Så smart er ikke alle kameraene. Ennå.

Tar du derfor et bilde av avisen inne i lampelys, vil avisen sannsynligvis være gulaktig mens den ute kan gå over i et blåstikk. Og enda verre er det om du tar bilde av avisen i neonlys. Da kan avisen fremstå på bildene som grønnaktig.

Hva skyldes dette? I hovedsak at lampelys har overvekt av rødt i sitt fargespekter mens dagslys fra klar blå himmel domineres av blått. Og når det gjelder neonlys så er det gassen inni røret som lager lyset, og det kan være forskjellig avhengig om det er et dagslysrør, et varmhvitt rør, gule industrilamper, osv. Neonlys sender heller ikke ut et kontinuerlig fargespekter. Det er overvekt av noen farger, mens andre kan være helt fraværende. Dette påvirker selvsagt bildene vi tar i slikt lys: Noen ganger får man stikk mot grønt, andre ganger mot rosa, – og det selv om fargetemperaturen kan ligge sånn om lag rundt 2500 – 3000 Kelvingrader.

Fargetemperatur i Kelvin-grader

Vi måler fargetemperaturen i Kelvin-grader.  Gamle 220V-pærer har vanligvis en fargetemperatur på 2500-3000 Kelvin. Normalt dagslys ligger på 5500-6000 Kelvin, mens lys fra en klar blå himmel kan komme opp i 10.000-15.000 Kelvin (og enda mer på påskefjellet). Alle disse lyskildene har imidlertid et kontinuerlig fargespekter og er normalt enkle å korrigere i de fleste bildebehandlingsprogrammer. Det som derimot fortsatt i vår digitale verden kan være komplisert å korrigere 100 % perfekt, er fluoriserende lys, dvs. neonlys, lamper i industrihaller, lamper i idrettshaller og lignende.

Dette er ikke tall du trenger gå rundt å huske på. Bare husk at lampelys er varmt (rødt) mens himmel-lys kan være kaldt (blått), og at neonlys kan være vanskelig å korrigere godt nok.

Korrigering

Hvis du synes at noen av bildene dine har uheldig fargestikk, så er det vanligvis enkelt å korrigere i et bildebehandlingsprogram som Photoshop, Lightroom eller gratisprogrammer som for eksempel Picasa. Bildeeksemplene her er fra Lightroom 3.3.

Hovedregelen er å dra skyveren mot rødt hvis bildet er for blått, og motsatt hvis det er for rødt. Hvis du fotograferer i RAW er det enda enklere, ettersom man her opererer i K-grader. Sett at du har tatt et dagslysbilde i et skyggeområde, og det er for blått: Da kan du som utgangspunkt dra skyveren til f. eks. 5750 Kelvin, som er «midt på treet», og jobbe ut fra denne verdien.
En anbefalt måte å korrigere på er å dra skyveren godt ut til ytterpunktene (altså alt for blått og alt for rødt) og så skyve frem og tilbake med stadig mindre utslag, til du finner en plassering som gir gode bilder. Er det mennesker med i bildet, vil vanligvis hudtonene være det utslagsgivende.

Lightroom

I et program som Lightroom kan du forsøke å plassere pipetten over et nøytralt grått område og klikke. Da stiller fargetemperaturen seg inn selv, og du kan eventuelt justere manuelt ut fra denne verdien.

Bildetekster: De to bildene over her viser hvordan små justeringer i Kelvin-verdien virker inn på bildet. Det øverste bildet er rett fra kamera. På det nederste bildet klikket jeg med pipetten på et antatt nøytralgrått felt, og dermed justerte bildet seg til 4450 K. I tillegg foreslo programmet å endre Tint til +7. I tillegg reduserte jeg eksponeringen ned med -0,41. Dette er bare eksempler. Verken kamera-forslaget eller den korrigerte versjonen er gode nok.
Dette høres muligens litt vanskelig ut, men det er ikke rakettforskning det dreier seg om. Derimot bare at du selv tar kontrollen over bildene dine slik at du får dem slik du vil. Dette er det enkelt å lære seg.

Hvitbalansekort

Hvis jeg er på et sted med vanskelige lysforhold, avfotograferer jeg ofte et hvitbalansekort som alltid ligger i fotoryggsekken. Da kan jeg etterpå plassere Lightroom-pipetten på den grå flata i bildet og klikke. Kelvin-skyveren justerer seg selv seg inn, og i tillegg vil programmet korrigere såkalt Tint (fargestikk). Dette er en temmelig sikker og enkel metode som forbedrer og forenkler importen av bilder. Alternativt forsøker jeg å finne nøytral-grå flater, og bruke pipetten på denne.

Her kan du lese mer om forskjell på hvitbalansekort og gråkort.

En forutsetning for å få korrekte bilder er at skjermen din er kalibrert, og at den har god innsynsvinkel, dvs. at den ikke endrer fargetone og styrke nevneverdig om du ser på skjermen litt ovenfra eller litt nedenfra. Tips: Les denne artikkelen om gode skjermer.

(Denne artikkelen er korrigert 23. januar 2014)

Ta backup av bildefilene dine

Dette tipset handler heller ikke om å ta bedre bilder. Derimot handler det om å ta bedre vare på de bildene du har tatt. Med andre ord: backup.

Alle som har levd med og i en IT-verden noen år vet at det ikke er et spørsmål om, men når du får problemer med datamaskinen din.
Alle fotografer vil etter hvert samle store mengder bilder på PCen. Jeg har hørt om noen som har alle sine bilder gjennom de siste årene på én intern harddisk på en halvgammel bærbar PC!! I mitt hode er dette tilnærmet russisk rulett.

Bildetekst: Noen av harddiskene mine i hylla.

Gudskjelov går det som oftest greit, men av og til skjer det som ikke bør skje: Alt man har lagret på sin interne harddisk er borte og lar seg ikke gjenskape. Kjempetrist. (Nå finnes det firmaer som klarer å få data selv ut ødelagte maskiner fra ei branntomt, men det koster flesk!)

Hva gjør du da? Trolig er det ingen verdens ting du kan gjøre. Det er for seint. Men det du skulle ha gjort, det vil si det du kan gjøre i dag slik at du slipper å oppleve dette: Skaff den en ekstern harddisk som tar backup av dataene dine, både bilder og selvsagt annen verdifull informasjon.

En standard ekstern harddisk på 1 Terrabyte koster i dag om lag 1000 kroner. En liten transportabel 500 Gb harddisk koster ca. 650 kroner. Siden Thailand flommet over høsten 2011, noe som medførte leveringsproblemer, har eksterne harddisker steget noe i pris, men uansett er de forholdsvis rimelige og en grei «livsforsikring» for bildene dine.

Du kan selvsagt sette opp harddisken med din egen mappestruktur. Da må du sørge for å ta kopi for eksempel en gang i måneden eller noe slikt.

Mange harddisker har medfølgende programvare som automatisk sørger for å ta backup av nye filer. Den sjekker mot din interne harddisk om det er endringer, og så overfører disken automatisk de nye filene. Det er straks enklere, og slett ingen dum løsning. Les bruksanvisningen.

De fleste eksterne harddisker av kjent merker er helt OK, men pass på å få en som er så stille som mulig. Da orker du å ha den stående på hele tiden, og hvis du velger automatisk backup du vil alltid være ajour med backup’en din.  Jeg har noen nye Western Digital på 1 og 2 Terrabytes som er tilnærmet lydløse.

Nå er det alltid et spørsmål hvor (over)forsiktig man trenger å være. Men har du mange verdifulle bilder, kan det være verd å kjøpe (minst) to harddisker, som speiler hverandre.

Et bra tips er å fysisk skille backup fra original: Jeg sørger fra tid til annen for å ta kopi av alle viktige datafiler på én stor harddisk. Denne tar jeg med meg på jobb og lar den være der. Skulle et eller annet skje hjemme, kan alle data gjenfinnes i denne disken, og jeg mister eventuelt bare det aller siste. Dette bør man gjøre med visse mellomrom.

Og helt til sist: Den aller sikreste «backup’en» din, er når bildene er plassert inn i et fotoalbum. Men det har jeg skrevet om før.

8000 visninger på bloggen

I går passerte Infotobloggen 8000 visninger. Det er et utrolig bra resultat, tatt i betraktning at bloggen ble opprettet i slutten av november i 2011, altså bare for knapt fire måneder siden. Takk til dere som følger, og forhåpentligvis lærer litt av det jeg skriver om.

Jeg får noen kommentarer i ny og ne. Denne kom fra en Facebook-venn for noen få dager siden og var utrolig hyggelig: «Hei Harald: Takk for både interessant, (tidvis veldig) vakker- og ikke minst lærerik infotoblogg- den eneste jeg (så langt) abonnerer på!!» Om Amerikabildene skrev han videre: «Sterke bilder (mange og kjære gjensyn!), reflektert og informativ tekst- og i tillegg Tom Waits- kan det bli bedre?»

(Bildetekst: Fiskebåt på tur inn mot land. Kerala, India. Med disse små farkostene sette de garna i mørke kl 0330 på natta ca 5 kilometer utenfor kysten. De kommer inn med fangsten tidlig på morgenen.)

Nå er jeg tilbake etter en lang reise, har pakket kofferten og er på tur ut igjen noen dager. Men med tid og stunder vil det nok komme flere innlegg på bloggen. Jeg startet denne bloggen uten helt å vite hva jeg bega meg ut på av arbeid. Men så lenge jeg synes det er gøy, blir jeg vel å fortsette.

Du må gjerne komme med flere kommentarer og innspill til emner som du vil høre mer om. Kanskje kan jeg svare, og kanskje kan andre svare.

En annen sak jeg lurer på er om det er vanskelig å lese teksten i bloggen (liten grå skrift på sort bakgrunn). Dette malsettet er beregnet for foto, men med så mye tekst som jeg lager, kan det kanskje bli vanskelig. Selv sitter jeg på en stor, fargekorrigert skjerm, men det gjør ikke alle. Hva mener du?

Gode reisebilder

Å komme hjem fra en reise med PC-en full av knallgode reisebilder er ikke alle forunt. De fleste som ikke reiser i profesjonell sammenheng, opplever nok at det kan bli et frustrerende kompromiss mellom å være en god familieferiedeltaker og å være «sær» fotograf på stadig jakt etter spennende motiver. Så ordet kompromiss blir ofte et nøkkelbegrep – motivmessig og utstyrsmessig.

Skal vi for enkelhets skyld dele «reisefoto» inn i tre kategorier:
A: Turistfotografen med sitt kompaktkamera, dvs. han/hun som er fornøyd med bilder av utsikten fra hotellrommet, hyggelige «rundt-bordet-bilder», strandliv, noen bilder av folkelivet, mm.
B: Den mer enn gjennomsnitt fotointeresserte som reiser med sitt systemkamera, noen linser og litt utstyr og håper å komme tilbake med noen flotte motiver for å vise til venner og kjente, for å henge på veggen eller for å delta med i fotoklubbens konkurranser.
C: Fotografen som drar i jobb-sammenheng med kofferter full av utstyr.

I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg om kategori B. Enkelt nok, fordi jeg for tiden selv er på en liten rundreise i India, og erfarer kompromissets begrensninger. Jeg er på en litt utypisk familietur, men likevel med mange av de samme begrensningene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Light travel
Jeg hadde bestemt meg for å reise med så lite utstyr som mulig. Gode, skarpe, lyssterke men tunge glugger måtte derfor finne seg i å være hjemme. Her ser du hvilket utstyr jeg valgte å ta med meg:

Nikon D300 med ei typisk «turist-tele»: en original Nikon 18-200, f 3.5-5,6. Pluss en Sigma 10-20. Ekstra kamerabatteri, lader, ekstra minnekort. En kortleser og en GPS-enhet. En bærbar PC med Officepakken, Photoshop og Lightroom. En ekstern 0,5 harddisk, «rugged», laget for å tåle en trøkk. Som blits satset jeg på at en liten enhet (del av et makro-sett) skulle klare jobben. I tillegg var resten av familien utstyrt med Panasonic Lumix TZ20 og et lite Olympus-kamera som er laget for å kunne bli sluppet ned, og det tåler noen meter under vann. Pluss ladere til alt dette. Med var også en liten strøm-splitter for å kunne lade tre enheter på en gang. Og et universal-adapter for strøm (passer i de fleste kontakter i verden). Light travel? Nja, hele greia veier bortimot 8 kilo.

Erfaringer
Alt fungerte slik det skulle med ett unntak: Blitsen var for svak, så den ble stort sett liggende i kofferten. Det ble en god del innendørsfotografering i mørke klasserom og i dårlig neonbelyste rom, og her ville min hjemmeværende kraftplugg SB900 ha vært nødvendig. Mange steder kom alt lys ovenfra. Rommene hadde lyst tak og halve hvitmalte vegger, mens gulv og havveis opp på veggen var i mørke farger som stjal alt lys. Jeg ville da kjørt blitsen skrått bakover for å få et reflektert bløtt lys på motivene. Løsningen ble i stedet å skru opp ISO-verdien helt opp i 3200, og stundom bruke punktmåling for å få korrekt eksponering. Til sitt bruk ble dette likevel trolig godt nok i tillegg til litt jobbing i Lightroom (altså nok et kompromiss).

Den lille strømdeleren var gull verd: Ofte er det for lite strømuttak på hotellrom, og med tre kameraer og tre mobiltelefoner, pluss diverse annet som krever strøm, kom denne godt med. Anbefales (Clas Ohlson).

Jack of all trades, master of none
Nikons 18-200 er i likhet med alle slike «super-zoomer» et eneste kompromiss. Den er passe lyssterk, passe skarp og passe liten. Men med denne på kamera dekker man det meste uten å behøve å skifte linse hele tiden, med fare for å få støv inn i kamera og på bildebrikken.

Med tilgang til strøm hver kveld ville det vært nok å ha med ett batteri, og med et 16 G minnekort klarte jeg aldri å fylle kortet selv om jeg fotograferer i RAW, og enkelte dager var oppe i ca. 800 bilder.

På kvelden overførte jeg bildene fra kortet til PCen via Lightroom. Denne har en funksjon der man samtidig kan sende en kopi til en ekstern enhet. I dette tilfellet min 0,5 Tb eksterne harddisk. Dermed har jeg en sikkerhetskopi i tilfelle noe skulle skje med PCen. Billig forsikring.

Til stede eller ikke
Selve fotograferingen vil nok for mange oppleves som det tørste kompromisset: Enten «å være tilstede» eller være mer eller mindre utkoblet og på motivjakt. Men hvorfor ikke inngå et forlik: La fotografen få en time eller to i ny og ne, mens resten av familien gjør saker som også de er fornøyd med. (Og for den hobbyfotografen som tross dette ikke synes han får nok, kan man forhandle seg frem til en egen fotosafari for eksempel til Island – eller nettopp India. Blant annet arrangerer nettstedet foto.no slike turer. Det er en befrielse for en stund å være sammen med mennesker som er like sprø som deg selv. Prøv!)

Survival Kit
Under flyreisene har jeg alt utstyr jeg ikke kan klare meg uten i en ryggsekk som er laget med maks-mål for internasjonale flyreiser. Kjøpt via Amazon. Her var det selvsagt også plass til viktige papirer, pass, en liten MP3-spiller, og andre nødvendige saker: Dvs. det jeg kaller for «my survival kit». Her har jeg alt som gjør at jeg kan fotografere og (over)leve selv om koffertene havner i Kuala Lumpur. Klær og barbermaskin kan man kjøpe hvor som helst.

Skulderveske
På gata i Delhi og i Kolkata hadde jeg imidlertid fotoutstyr, penger, vannflaske, mm i en anonym skulderveske: Her er det ingen signaler om dyrt fotoutstyr, og det er lett å komme til for å skifte linser. Mange steder i verden er det lite smart å gå rundt med dyrt utstyr i en fotoryggsekk fra Loewe.

Smil
Vi er som sagt på en rundtur i India. Mange indere er tilsynelatende svært glade for å bli tatt bilder av: De stimler sammen, stiller seg opp og smiler – og takker hjerteligst etterpå. Men ikke alle. Det kan derfor være greit å ha øvd seg på å skyte mer diskret fra hofta, og likevel komponere noenlunde OK bilder. Det kan også være smart å lære seg teknikken med å ta bilder fra svært lav vinkel, uten å ligge på mage. Jeg bruker ofte teknikken med å ta mange bilder i en serie, og så bevege kamera oppover eller nedover. Ett av bildene bruker å bli gode nok. Etter hvert lærer man seg hvordan linser oppfører seg, og kan droppe «maskingevær-metoden».

Når du skal ta bilde av andre er det oftest nok å peke på kamera, nikke diskret, smile – og så få et smil tilbake som betyr «OK». Og da er det bare å fyre i vei – og takke hjerteligst etterpå.

Andre ganger bruker man teknikken om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Skyter man diskret fra hofta, går det som regel greit de fleste steder.

Hva passer deg?
Det utstyret jeg her omtaler er basert på mine behov. På andre reiser har jeg kun med mitt Canon G9 kompakt-kamera, og kommer hjem med helt OK bilder som kan brukes til det meste. Men denne gang hadde jeg bruk for bilder med bedre kvalitet og mindre bildestøy. Jeg visste også tilnærmet hvilke lysforhold som var tilgjengelig. Men min SB 900-blits savnet jeg sterkt.

Bilder fra det fattige Amerika

Denne gang handler det om fotografer som dokumenterte fattigdommen på landsbygda i USA på 30-tallet, og som med det skapte en unik historisk dokumentasjon. Men det var ikke hensikten da bildene ble tatt.

De harde 30-åra var beintøff også i USA. I tillegg til generelle nedgangstider måtte en stor skare fattige jordbruksarbeidere ta det lille de hadde, begi seg ut på landeveien og forsøke å finne noe å leve av etter langvarig tørke i deler av USA.

Roosevelt satt i gang sin New Deal-plan. En del av denne planen het Farm Security Administration, mer kjent som FSA. Blant annet skulle landbruksarbeidere få tilgang til ”marginalisert jordbruksarealer” for å kunne skaffe seg egen gård. Prosjektet var omstridt på mange måter, blant annet fordi noen mente det var lagt inn et for stort element av kollektivisering, et begrep som får amerikanere flest til å fryse på ryggen.

Opinionsdannende informasjon
Det ble vanskelig å få penger til dette prosjektet. For å få mer oppmerksomhet i opinionen rundt de enorme problemene som spesielt jordbruksarbeiderne hadde og de vilkårene de levde under, ble det opprettet en informasjonsavdeling i FSA. En fotointeressert økonom med navn Roy Stryker kom til å lede den fotografiske delen av dette. Stryker ansatte et antall dyktige fotografer. I perioden 1935 til 1944 dokumenterte disse og en stab journalister en viktig del av USAs heller mørke historie.

Fotoprogrammet til FSA fikk mye oppmerksomhet, både den gang og ikke minst i våre dager. Noen av bildene har blitt ikoner. Av disse finner vi Dorothea Langes bilde av The Migrant Mother langt oppe på lista: Det er et utrolig sterkt bilde som lyser av fattigdommens bunnløse desperasjon. (Se det store bildet).

De tre mest kjente fotografene var Dorothea Lange, Walker Evans og Gordon Parks.

Instruksjoner
Heller ikke selve fotojobben var uten konflikter. Stryker hadde svært klare meninger om hvilke type bilder han ville ha. Dette var bilder som skulle passe inn i et informasjonsapparat med klare målsettinger. Når man ser på bildene, skal vi derfor ha i mente at de i stor grad var tatt med påholden penn. Enkelte av fotografene opponerte. Noen kom og gikk, andre sa opp.

Totalt ble det tatt 250.000 bilder av fattigdommen på landsbygda i USA. 64.000 av bildene er i dag tilgjengelig på nett. Fotoprosjektet til FSA er i dag et utrolig verdifullt fotoprosjekt og et enormt kildemateriale for historikere.

Stor interesse nå
I tillegg kan vi andre fotografer studere på hvilken måte bildene ble tatt. Og kanskje lære noe av det. Den som er interessert i mer av historien om fotoprosjektet til FSA, vil finne mye på nett og mange bøker om emnet. Og den som måtte ha interesse i retning dokumentarfotografi vil forstå at dagen i dag er historie i morgen, og svært vedifull historie om 10-30 år. Hva med å lage deg et dokumentarprosjekt, og jobb med det noen år. Om et antall tiår kan dette være gull verd.

Video
En av de mest kjente sangene fra depresjonstiden heter ”Brother can you spare a dime” – en sørgmodig skillingsvise av sin tid. Her er en liten video på YouTube med denne låten og med mange virkelig gode bilder fra FSA, sunget av Tom Waits. Det er etter min mening den beste versjonen som er laget.
Her er låten faktisk i en original-tapping med Bing Crosby, men dessverre pålagt bilder på en måte som etter mine begreper gjør hele videoen nærmest parodisk. Men innimellom finner du noen gode FSA-bilder.

Her ser du et knippe av FSA-bildene:

Les mer om FSA-programmet her:

Mer info om: Dorothea Lange, Walker Evans og Gordon Parks.

Jo større bildebrikke – jo bedre bilder

Visste du at en standard bildebrikke på et kompaktkamera bare er 6,2 x 4,6 millimeter? Det er mye mindre enn lillefingerneglen din. Likevel kan det bli imponerende gode bilder, spesielt når det er godt med lys.
Proffene bruker imidlertid kameraer med mye større bildebrikker. Det er ikke uten grunn. Store bildebrikker gir bedre bilder på alle mulige måter, både med hensyn på bildestøy og detaljrikdom.

Bildestøy
Bilder tatt med små bildebrikker kjennetegnes ved at de har større eller mindre grad av bildestøy, selv ved moderate ISO-verdier. Man ser det spesielt i rolige flater, som i en blå himmel. Forstørrer du bildet kraftig på skjermen din, ser du at det er fullt av små og større ujevne mønstre og prikker her.   Mitt Canon G9 (et kompaktkamera for «proffene» – sa reklamen i alle fall den gang) gir etter min mening ikke brukbare bilder over 400 ISO. (Men mange vil nok mene at det holder selv 800 ISO til 10×15 kopier i familiealbumet og vel så det)
I tillegg kjennetegnes bilder fra små kameraer og dermed små bildebrikker også ofte av dårligere skarphet og generelt svakere oppløsning. Går vi opp noen hakk oppover, til kameraer med f eks APS-C bildebrikke, så vil svært mange av disse svakhetene være borte.

Det er på mange måter logisk at det er slik. Du ser det selv når du studerer illustrasjonen her: Det er mer plass til detaljert informasjon på 370 kvadratmillimeter (Nikon APS C) enn det er plass til på 25 kvadratmillimeter (kompaktkamera).
APS-C er et format som lenge har vært populært og nærmest enerådende innenfor et visst segment. Bildebrikken ca. 23×15 mm. Nikons versjon er litt større, mens Canons er litt mindre enn dette.

Fullformat
For ikke lenge siden begynte det å komme kameraer ned i «seminproff-klassen» med såkalte fullformat-bildebrikker, for eksempel Nikon D700. Med fullformat menes en bildebrikke som er like stor som negativene i de analoge filmbaserte 35-mm kameraene vi brukte i riktig gamle dager (netto bildestørrelse på 36×24 mm).

En fullformatsbrikke er 864 kvadratmillimeter, og har altså mer enn dobbelt så stor bildebrikkeflate som APS C. Bildene blir deretter, ikke minst med tilnærmet fravær av bildestøy selv ved ekstremt høye ISO-verdier.

35-mm format
Det er lenge siden vi fotograferte med film, men vi har fortsatt å bruke 35-mm-formatet som målestokk for linser. Under spesifikasjonen til et kompaktkamera kan det stå: «Brennvidde tilsvarende 35 mm kamera: 28-200 mm». Etter hvert finnes det ganske mange ulike bildebrikke-formater, og da er det enklere å benytte dette i stedet for å oppgi antall mm på linsa på kamera, og så oppgi en omregningsfaktor.  (Det er greit nok for Nikons APS-C med en faktor på 1,5, men langt verre med små kompaktkameraer med en faktor på 5,6!).
Etter hvert har det kommet mange nye formater. Mest kjent er kanskje Micro fourthirds som blant annet brukes av Panasonic og Olympus. Helt nytt er Nikons CX-format. I den øvre delen av skalaen har vi lenge hatt PhaseOne med sitt mellomformat, dvs. en brikke på ca. 54 x 40 millimeter. Da snakker vi om store fysiske størrelser, enorme filstørrelser og nesen like høye priser.

I dag er reglen: Jo større, jo bedre. Trolig vil den ha mye for seg i årene fremover. Men med det tempoet vi har sett i å fremskaffe støysvake og gode bildebrikker også i mindre formater, så er ingenting sikkert. Og kanskje kommer det en vakker dag helt nye teknologier som fullstendig kan snu bildebrikke-tenkingen på hode.

Illustrasjon er hentet her.

Kameraet er alltid skuddklart

Mitt kamera ligger alltid «skuddklart» i fotoryggsekken: Lett tilgjengelig, påmontert en 18-55 mm 2,8, med UV-filter, og med solid solblender som både hindrer strølys og beskytter linsa. Linsa er uten linsedeksel. Kamera er innstilt på P, auto WB, ISO 200, RAW. Batterier er alltid godt ladet, og det er plass nok på minnekortet. I tillegg har jeg alltid et fullt ladet batteri i ryggsekken og selvsagt flere tomme minnekort.

Om jeg har vært ute på jobber som krever spesielle innstillinger, så tilbakestiller jeg alltid kamera slik at det ligger klart. Dette har blitt en godt innarbeidet vane.

Jeg tenkte egentlig aldri over dette, før fotograf Trym Ivar Bergsmo gjorde meg oppmerksom på det. Vi var på en svært lærerik workshop som han ledet på Tranøy fyr høsten 2011 (anbefales på det varmeste!). Han pekte på min åpne kameraryggsekk – og på sin egen, og kommenterte til de andre på workshopen at jeg kunne tatt ganske mange bilder, før han hadde fått sitt utstyr montert og på plass.

Bildetekst: Slik ser stort sett min fotoryggsekk ut, dvs. det utstyret jeg til daglig drar med meg: Midt i sekken ligger kamera påmontert en Nikon 18-55 mm, f2,8. Ellers rundt fra venstre: Sigma 50 mm makro, Sigma 10-20 mm vidvinkel. Bilts SB 900. Nikon 70-200, f2,8. Og helt nederst til høyre en teleconverter, Nikon 1,4x til den lange linsa, som med denne påmontert blir en 100-280 f3,5. I lokket ligger det batterier, minnekort, reflektorer, ladere, snorutløsere, GPS, mm. Samlet veier dette vel 7 kilo.

Det handler vel om en slags yrkes-vane etter mange år som fotojournalist. Skjer det noe, er det for seint å begynne å lete etter kamera. Når jeg foretrekker P-innstilling (program)som standard er det fordi kamera alltid foreslår en bra innstilling. Jeg kan starte å ta bilder umiddelbart, og være garantert å få et korrekt eksponert bilde.
Men samtidig tar det meg bare 1/10-dels sekund å endre innstillingene med tommelen. La oss si at kamera foreslår f:6,3 og 1/250 sek. Hvis jeg nå vil ta et portrett med maks uskarp bakgrunn, så skrur jeg litt på hjulet som endrer blenderen, og vips står kamera i f:2,8 og 1/1000 sek.  Som du forstår: I Program-modus sørger kamera alltid for korrekt eksponering, siden det selv automatisk endrer tiden hvis du skrur på blenderen, eller omvendt.
Men jeg bruker ikke P-innstilling når jeg for eksempel fotograferer makro, eller tar bilder av månen eller i andre spesielle situasjoner.

Denne metodikken har sine fordeler – og noen ulemper. Det kommer vel an på i hvilken modus man er i. Er du på jobb og må ha bilder når det skjer noe, eller du vil ha kamera skuddklart når småen lærer seg på sykle, eller når det skjer andre saker som du bare MÅ ha bilde av før situasjonen er over. Da er det greit å ha et kamera lett tilgjengelig, og at det er klart til å eksponere korrekt.

Men så er du kanskje i «kunstnerisk modus» og svever rundt i din egen verden på jakt etter objekter til neste konkurranse i fotoklubben, eller til et bokprosjekt eller en utstilling. Da kan du trygt la linsedekselet beskytte linsa di, for du skal ha tid nok til å sette opp ditt 4 kilo tunge stativ, tenke deg om og la komposisjonen falle på plass.

Og så det kommer det kanskje også an på hvilken type menneske og fotograf du er. Jeg kommer for eksempel aldri til å ta så flotte bilder som Trym. Kanskje blir han aldri like rask på avtrekkeren som jeg (skjønt jeg tror han underdrev litt). Men i hovedsak tror jeg han har rett. Tålmodigheten til å se, og vente på det gode motiv var nettopp noe av det vi lærte på workshopen. Trenger jeg på si at det var utrolig verdifull lærdom for en som gjennom et langt liv har tillært seg (u)vanen å skyte først og spørre etterpå. OBS: Vi snakker selvsagt om bilder.

Hvordan få hvit bakgrunn på portretter?

Har du fotografert portretter med blits der personen har sittet foran en fin hvit bakgrunn, og så opplevd at bakgrunnen blir mer eller mindre grå på alle bildene? Forklaringen er enkel. Å unngå dette er også enkelt, men det kan komme til å koste deg en ekstra blits.
Her er regelen du bør lær deg: Lyset avtar med kvadratet av avstanden. (se figur A)

 

La oss ta et tenkt eksempel: Plasser en blits på toppen av kameraet ditt. Send lyset fremover slik at det treffer en person som står to meter unna. Hun blir korrekt eksponert på blender 8. Men lyset som treffer den hvite bakgrunnen ytterligere to meter bakenfor objektet, får bare ¼ av lyset som objektet fikk. Du må med andre ord ha minst to blendere større åpning for å få den hvite bakgrunnen til å bli hvit. Med to blendere undereksponering blir bakgrunnen nødvendigvis grå. (Se figur B)

Nå er det ingen som vil finne på å ta gode portretter med én blits på toppen av kamera, rettet rett fremover – med mindre du overhode har noe annet valg. Du får avbildet personen, ja, men et godt portrett blir det aldri, det kan jeg love deg!

Hvis du derimot retter blitsen opp i taket, har du en viss mulighet for å få et bedre bilde. Og enda litt bedre blir det om du setter ei lita hvit pappskive som reflekterer 10-15 prosent av lyset rett fremover, og lyser opp skyggeområdene som oppstår når hovedlyset kommer ovenfra (du lyser opp øyehuler og partiet under haka). Mange nye blitser har en slik ”skive” innebygget i dag. (Se figur C)

I tillegg vil du nå kunne se at den hvite bakgrunnen ikke blir fullt så grå som i eksempel nummer 1. Hvorfor det? Ganske enkelt fordi lyset denne gang ikke må gå dobbelt så langt for å treffe bakgrunnen, men bare litt lengre. La oss si at taket er 3 meter høyt. Lyset som treffer personen har dag gått om lag fire meter, mens lyset som treffer bakgrunnen har gått om lag 5-6 meter. Du trenger ikke engang være matte-geni for å se at du her vinner minst en blender, slik at bakgrunnen nå blir lysegrå i stedet for mørkegrå. (Og i tillegg får du et mye bedre bilde)

Og enda bedre blir det om du helt fjerner blitsen fra kamera, for eksempel med en ekstra kabel eller fjernstyring, slik at du kan legge lyset inn fra skrå. Det har jeg skrevet om tidligere.

Men hvordan få en helt kritthvit bakgrunn? Løsningen er vanligvis en ekstra blits som du plasserer bak fotoobjektet, og som sender lyset mot bakgrunnen. For å få helt hvit bakgrunn må du altså sørge for at bakgrunnen blir minst like korrekt eksponert som motivet, gjerne en kvart blender mer. (Se figur D)

På mitt Nikon-kamera kan jeg styre flere blitser uavhengig av hverandre fra kamera eller fra den infrarøde styringsenheten SU800. Med SU800 er det enkelt og si at kanal A-blitsen (mot hovedmotivet) skal være litt svakere enn kanal B-blitsen (mot bakgrunnen), og dermed sørge for at bakgrunnen blir komplett hvisket ut.

Har du ikke råd til en ekstra blits? Vel, kutt ut alle forsøk på å lage hvit bakgrunn. Kjøp et relativt lyst farget stoff og heng det opp bak personen. Nå kan du modellere lyset som du vil, gjerne med en reflektor for å lyse opp skygger, og så blir bakgrunnen akkurat så mørk som den blir (for det er jo ingen som vet hvilken farge stoffet egentlig var).

Oppdatert august 2016: Ta en titt på denne videoen fra Gavin Hoey i Adorama TV. Her får du visualisert noen av de tipsene jeg kommer med her, og en del andre. Bare vær obs på at Gavin bruker en spesiell type bakgrunn. I tillegg får du noen ytterst snedige måter å ordne problemer i Adobe Camera Raw eller Lightroom.

Lag deg et fotoprosjekt!

Det kan stundom butte for noen og enhver på fotoidé-siden. Man vil så gjerne skape noe nytt og spennende – og så kommer man hjem med de samme «gamle gode» bildene som man har tatt så mange ganger før. Deprimerende.

Det er da man skal vurdere å lage seg et prosjekt: Finne på noe, en idé, et opplegg, et prosjekt som man i beste fall kan forfølge langt inn i evigheten. Og så virkelig gjøre noe ut av det!

Med et «prosjekt» mener jeg her ikke ett eller noen få bilder, men mange bilder med ett bærende element eller en gjennomgående rød tråd. Hva med makrofoto? Hva med å ta bilde av ulike nyanser av grønt? Eller rødt? Hva med detaljer av by-arkitektur der en V skal være representert i alle bildene? Eller vinduer og dører i alle former og farger? Hva med firkanter? Hva med gamle menneskers hender? Spør, du får sikkert lov!  Eller føtter om sommeren? Tenk så mange muligheter!!  (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildene kan for eksempel presenteres som en utstilling, en stor plakat med mange småbilder, som en slides-serie med musikk – eller du kan lage ei flott fotobok som gave. Eller kanskje som du kan selge?

En kjenning av meg tok haugevis med fantastisk flotte bilder av trær i alle mulige variasjoner. Ut av det laget han ei stilig bok hos Blurb. I boka ga han bildene morsomme og kreative bildetitler, noe som virkelig ga bildene et ekstra løft. Det ble spennende, interessant og morsomt. Og så fikk vi vite hva fotografen hadde tenkt da han så motivet. Eksempel: Woodrock (lignet stein), Chairwood (nærbilde av stol), Smilewood (nærbilde av stamme med tydelig smilefigur), osv. Et virkelig flott prosjekt. Tenk så mange spennende utfordringer det må være når man tvinger seg til å se etter dette ene, i alt det kaotiske mangfoldet: Trær, i alle varianter. Og tenk så gøy det må ha vært å sette sammen boka.

Jeg fikk den i julegave.  Ei utrolig flott bok som jeg satte stor pris på. Den har fått hedersplassen i fotobokhylla ved siden av Henri Cartier Bresson! Jeg synes den var så bra at jeg anbefalte han å kontakte et forlag for å få gitt den ut.

Du kan se noen av bildene fra boka i denne videosnutten på YouTube. Her er det kun bildene som taler for seg, ledsaget av musikken. Dette blir et helt annet inntrykk enn boka. Uansett: Enjoy!

Den samme forfatteren laget også ei fotobok med bilder av vinduer, der vi delvis ser gjennom vinduet og delvis ser hva vinduene speiler. Er det ikke kreativt og flott?

Det finnes mange spennende bøker med idéer til allverdens prosjekter. Og nettet er fullt av det samme. Bare søk. Så strengt tatt ligger det en hel verden av gode fotoidéer rett foran nesa di.

Selv har jeg et litt spesielt forhold til dører. Jeg skal ikke komme så langt ut i verden før jeg må ta en liten fotografisk egotripp for å fotografere dører. Dette motivet fasinerer meg.  Og med denne typen dørbilder som du ser her, kan man tillate seg vrenge og vri på fargeskalaen i Photoshop og skape de mest utrolige kombinasjonene. De bildene du ser her er imidlertid i hovedsak rett fra kamera.

Jeg kjøpte nylig ei bok som jeg oppfatter som i all hovedsak å være ei idé-bok. Den er full av ulike prosjektforslag, hvis du bare åpner øynene og ser etter muligheter der du er (Hvis du tilfeldigvis er på Ankenes og ikke i Mexico, så kan du vel omforme idéen slik at den passer der du er og ikke sutre over at du aldri kommer til Mexico!!). Boka heter «Fotografernas bästa bilder». Du kan lese min omtale av boka på nettstedet http://www.foto.no.

Ble du litt inspirert? Jeg håper det. Kanskje det er på tide å starte ditt fotoprosjekt? For eksempel med en gang!!

Ansel Adams – en sorthvitt-mester

Du har muligens sett dette bildet før? Det heter «Moonrise, Hernandez, New Mexico». Fotografen heter Ansel Adams. Det fortelles at han en kveld i 1941 stoppet bilen langs Highway 84 ca. 30 Miles fra Santa Fe, gikk ut, satte opp stativet og eksponerte bildet, høyst usikker på om han hadde truffet rett blender og tid. Det hadde han. Sånn noenlunde i alle fall. Men det var i mørkerommet han skapte et nokså vanlig negativ om til stor kunst. Mange vil påstå at det er et av verdens mest berømte bilder.

Denne gang vil jeg fortelle deg om en amerikansk fotograf ved navn Ansel Adams. Ikke fordi jeg liker bildene hans eksepsjonelt godt. Men mer på grunn av den teknikken han utviklet og de printene han fikk laget. Men også det faktum at mitt 4-5 år gamle Nikon D300 takler de fotograftekniske utfordringene som Adams slet med på et brøkdel av et sekund. Noe å tenke over.

Her er hva Store Norske Leksikon skriver om ham: «Ansel Adams, amerikansk fotograf, regnes blant verdens ledende naturfotografer. Stiftet 1932 gruppen f64 sammen med bl.a. Edward Weston. Gruppens mål var opprinnelig å gi en mest mulig naturtro gjengivelse av den ytre verden. Senere utviklet Adams og gruppens andre medlemmer seg i en mer subjektiv retning. Adams’ fotografi er preget av hans sans for lysets betydning og hans fototekniske dyktighet. Han oppfant en metode for eksponering og fremkalling kalt sonesystemet, som han brukte for å inndele lyssjatteringene i et motiv i ti soner, fra svart til hvitt, noe som tillot ham å visualisere gråtonene i det endelige fotografiet med stor nøyaktighet.
Han er kjent for sine skildringer i svart-hvitt av den storslåtte villmarken i vestlige deler av USA, han fikk bl.a. i oppdrag av det amerikanske innenriksdepartement å fotografere fra nasjonalparkene. Han har hatt stor innflytelse, både som fotograf og i arbeidet med å få fotografi akseptert som kunstform. Utgav flere bøker, bl.a. The High Sierra (1927) og Illustrated Guide to Yosemite Valley (1940).»

Ansel Easton Adams (født 20. februar 1902, død 22. april 1984) etterlot seg en samling på 40.000 negativer.

Tiden går. I mitt speilreflekskamera måles mange punkter i bildet. Den knøttlille datahjernen i kamera klarer så i løpet av fragmenter av et sekund å avgjøre hvilken eksponering som sannsynligvis er best. Den har som regel rett. I tillegg fotograferer jeg ofte med såkalt Dynamic Range. Og skulle dynamikkomfanget i bildet være enda større enn kamera takler alene, kan jeg eksempelvis velge å ta fem-åtte like bilder, med én eller to blendere forskjell, på hver side av det antatt normale, og så få Photoshop til å lage et HDR-bilde (High Dynamic Range): Det er en jobb Photoshopp er ferdig med lenge før jeg er tilbake fra kjøkkenet med kaffekoppen. Dynamikkomfanget er hinsides.  Og i tillegg kan vi bruke dodge and burn-tools i PS, inklusive angreknapp, som gir oss muligheter til å gå tilbake så mye og så lite vil vil. Sorry Ansel. Men uansett, han var først og det skal ha rettmessig kreditt for.

Og for å være ekstra slem skal vi i tillegg tillate oss et lite sekund å låne øret til de som smilte overbærende av de herrene som sto med sine stativer og storformatkameraer innstilt på blender 64 og eksponerte nasjonalparker på halvtimesvis, mens resten av verden holdt på å gå av hengslene, og mens krigs- og dokumentarfotografene med livet som innsats viste leserne hva som skjedde der ute. Men vi har kanskje behov for begge typer fotografer.

Vi tar av oss hatten for Ansel Adams, uansett. Studér bildene hans! Det er de ærlig verd. Og se om du kan lære noe av dem.

Det finnes mange små og litt større filmsnutter om og med Ansel Adams på YouTube.

Her finner du flere bilder av Ansel Adams.

Her kan du kjøpe ei bok som forklarer både «Moonrise» og andre bilder, skrevet og fotografert av Adams. En god fotobekjent anbefaler boka varmt.

Foto av blanke gjenstander krever lystelt

Blanke gjenstander er som speil. Du får ikke bilde av noe annet enn det som avspeiles. Det betyr for eksempel at produktfotografering av blanke gjenstander må skje under litt spesielle forhold: Vi må sørge for at gjenstandene speiles i hvitt tak, hvite vegger og hvitt gulv. Det har de færreste.

Den enkleste måten å få til noe slikt er å lage eller kjøpe et såkalt lystelt, eller fototelt som noen kaller det. Det er i sin enkleste form om lag det navnet sier: Et lite «telt» med vegger, tak og bunn, laget av hvitt tøy. Er du litt netthendt lager du rammeverket til et slikt selv på en ettermiddag av f eks tynne bambuspinner og ståltråd kledt med plast som du kjøper på Plantasjen eller tilsvarende. Inni her henger du hvitt stoff. Ellers finnes det tips i bøtter og spann hvis du søker på Google eller på YouTube. Her er mange mer eller mindre (!) fixe «how-to-do»-videoer eller DIY-instruksjoner (=Do It Yourself). Og selvsagt finnes lystelt kommersielt fra noen få hundrelapper og oppover.

Ny info, oktober 2013: Siden jeg skrev denne artikkelen første gang har det dukket opp en del foretak som selger kurante og rimelig utstyr. Jeg ville f.eks. ikke ha brukt tid på å lage et lystelt, når man kan få kjøpt dette for et par-tre hundrelapper. Her finner du ett eksempel på dette.

Ny info, november 2015: I denne bloggartikkelen viser jeg til en svært god og illustrerende brukerveiledning om bruk av lystelt og lamper. Anbefales!

Med et fototelt kan du – litt avhengig av hva du skal fotografere – faktisk bare montere blitsen din rett over telt-taket. Trenger du helt jevn belysning er det ideelle er å ha flere blitser, gjerne en på hver side. Noen klarer seg faktisk også med rimelige kontorlamper, men her må vi selvsagt huske på å stille inn for riktig fargetemperatur.

For noen tid siden skulle jeg ta bilder av mynter. Det enkleste for meg den gang var å benytte ei lita hvit plastbøtte. Jeg snudde bøtta opp-ned, og så skar jeg hull i bunnen av bøtta slik at mitt 50 mm makro-objektiv fikk plass nedi hullet. Deretter plasserte jeg min SB 900 Nikon-blits litt på skrå over bøtta, slik at det ble et slags «hovedlys». På grunn av opasiteten i plastbøtta, ble det nesten likt lys fra alle kanter. I tillegg skar jeg bort et hull på den ene siden for å legge inn og ta ut mynter. Den dekket jeg enkelt til med hvitt papir før bildene ble tatt. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: I dette tilfellet handlet det om gullmynter for salg, og da var det viktig å få frem alle relevante detaljer som kjøpere er opptatt av, f eks slitasje på myntene, type gravering, osv. Konturer kan du få frem ved å endre på lyssettingen.

Jeg har et Manfrotto-stativ der man kan svinge søylen til siden, altså horisontalt. Med det får jeg et flott repro-stativ til dette formålet. Se en liten video-demo av et tilsvarende stativ her.

Kjør manuelt. Bruk histogrammet og bildet på LCD-skjermen som korrektiv. Også fokus skal selvsagt være manuelt. Vanligvis vil det være lys nok til å blende ned såpass at man ikke trenger være redd for dybdeskarphet. Dermed er det bare å legge inn mynt for mynt inni bøtta, og knipse i vei.

Tips 1: Et speilreflekskamera kan ta inn lys bakfra når ikke øyet dekker for søkeren. Når blitslyset kommer rett inn i søkeren kan du få totalt undereksponerte bilder. Derfor følger det ofte med en liten sort dings som man kan plassere over søkeren nettopp for å unngå å få lys inn denne veien.

Tips 2: En del kameraer lar seg styre direkte fra PC-en via et program. Nikon Capture er et slikt. Du kobler PC og kamera sammen med en USB-kabel, og fotograferer med enter-tasten på PC-en. Den største fordelen er at du nå kan legge inn all metadata og annen generell informasjon om produktene rett i bildefilene før du starter jobben, og deretter info om hvert enkelt produkt. I tillegg har du mye bedre bildekontroll på en stor PC-skjerm enn på den lille skjermen bak på kamera.

Bildetekst: Til fotografering av frimerkene på det lille bildet var det viktig å få svært jevn eksponering. Da kan det være best med to blitser, en på hver side i 45 graders vinkel.

Nytt speilrefleks – dårligere bilder?

Det er et kjent fenomen at mange hobby-fotografer som går over fra kompaktkameraer til speilrefleks opplever en periode der de plutselig tar «dårligere» bilder enn de gjorde før. Hva kommer det av, og hva kan man gjøre med det?

Jeg bruker å dra en sammenligning som muligens ikke er helt korrekt, men som i det minste er illustrerende. Vi går til heste-verdenen: Man kan sammenligne et enkelt kompaktkamera med en bunnsolid og godslig fjording. Den går og går og er som regel enkel å håndtere. Men med et litt avansert speilreflekskamera har du plutselig fått en varmblodshest på stallen. Den springer fortere og hopper høyere, men det kreves nå at du er en dyktigere rytter for å mestre den fullt ut.

Hvor god rytter er du og hvordan skal du lære deg å bli det? (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Hvis du virkelig vil lære å ri en sprek hest, tror du da det bare er å sette seg på den og si hypp, hypp. Hvis du virkelig vil lære deg å ta gode bilder med et avansert kamera, tror du at det kommer av seg selv?

Vi er forskjellige. Selv leser jeg bruksanvisninger fra A til Å. Andre har aversjon mot den slags. Dumt, spør du meg, for på noen timer kan du skaffe deg nødvendige kunnskaper for å håndtere denne villstyringen.

For å spare penger (?) er mange medfølgende bruksanvisningene ofte tynne og upresise, dvs. av typen «komme i gang». Til mitt Nikon D300 fulgte det den gang ei lita tykk bok på norsk. Men den var ikke god nok etter mine begreper, så jeg kjøpte ei bok skrevet av David Busch om mitt kamera på vel 430 sider fra Amazon.co.uk. (Se det lille bildet). 
Den ga svar på alt! Tenker du å skaffe deg tilsvarende til ditt kamera? Les i så fall grundig brukeranbefalingene, for noen av bøkene sier knapt mer enn den bruksanvisningen som fulgte med kamera. Mens andre altså er meget gode.

Og når du har anskaffet deg rett bok: Les!! Men ha kamera på fanget. Les, stopp og test, parallelt. Ting må sitte i fingrene. Dette er ikke en roman.

For noen år siden ga amerikaneren Scott Kelby ut ei lita bok for folk som opplevde at de med sitt nye speilreflekskamera ikke lengre var så god fotograf som før. Kelby har en litt spesiell pedagogisk tilnærming (på godt og vondt), men den norske versjonen av boka var helt to-the-point og meget bra. Bind 1 anbefales. De øvrige opplevde ikke jeg personlig som like bra.
Kelby bruker ikke en halvtime på å forklare sammenhengen mellom blender og tid, men sier hvordan man skal gjøre det. Punktum. Det kan være greit nok for øyeblikket (men sørg for guds skyld å lære deg litt av teorien bak, ellers blir du aldri en god fotograf). Du kan kjøpe norsk versjon av boka her. (PS: den 13.2.2012 leser jeg denne omtalen av boka.)

En annen enkel måte å komme raskt i gang på er å få hjelp hos noen som kan mer enn deg.  Du kjenner sikkert noen. Spør! (Men jeg blir sur hvis noen stiller helt uforberedt til time. Sørg for at du kan det mest elementære). Hvis du ikke kjenner noen, kan det være et bra tips å spørre fotonerder for eksempel på medlemsmøtene til din lokale fotoklubb. Du får neppe spesialundervisning på møtene, men du kan avtale med noen om hjelp, og eventuell hva man skal ha for jobben.

På biblioteket vil du normalt også finne litteratur om foto, pluss kanskje fotomagasiner. Og hos Narvesen er tilbudet av fotomagasin meget stort, og for enhver smak og ethvert kunnskapsnivå. Bla gjennom og se om du finner et magasin som passer for deg. Mange er på engelsk. Noen på svensk. Det lønner prismessig seg å abonnere.

Og ellers gjelder regelen om at øvelse gjør mester. Og i dag koster det ingen verdens ting å øve, i motsetning til i en filmbasert tid da hvert trykk på utløseren kostet mange kroner. Men det er dumt å øve inn gale vaner, så sørg for at du kan det meste elementære først. Og gled deg over å vite at når du har lært deg å ri denne villstyringen, åpner deg seg en helt ny verden for deg.

Foto av «ville» dyr

Skikkelige dyrefotografer ligger ute i knøttsmå kamuflasjetelt og fryser i ukevis for å få de gode bildene. Jeg har verken lidenskap for dette eller den tålmodigheten som trenges. Men jeg er full av beundring for de som gjør det. Jeg drar til Polar Zoo i stedet. Der er det litt andre rammebetingelsene enn i villmarka. Men hvordan få bra bilder under slike omstendigheter?

Bildetekst: Polarrev. Nikon D 300, Nikon 70-200 f2,8. 200 mm/f2,8. 1/4000 sek. 400 ISO. Med et godt kamera kan du fyre løs og fange opp situasjoner som mange enkle kompaktkameraer ikke greier, ganske enkelt fordi situasjonen er over når man trykker på utløserknappen, eller enda verre: At kameraet er opptatt med å prosessere og lagre bildet du nettopp tok.

Jeg er ikke dyreekspert, for å si det forsiktig, men her er mine enkle erfaringer: Skal du få bilder av gaupa, jerven og ulven og de andre litt sky skapningene som ikke med stor velvilje viser seg frem, så kan det være lurt å følge fôringsrundene. Dyra er smart. De vet når det er mat å få, og da kommer de som regel frem. Du må være lett til beins, ligge i tetgruppa sammen med dyrevokteren som fôrer dyra, være raskt på plass. Finn en god plassering, helt inntil gjerdet. Prøv å unngå direkte motlys. Her kan det faktisk være greit med et raskt lite kompaktkamera med solid tele og god vibrasjonsdemping. Da kan du ganske enkelt putte linsa gjennom hullene i gjerdet og fyre løs!

Har man som meg en speilrefleks med linser som er nærmere10 cmdiameter i forkant, går det ikke å putte linsa gjennom hullene. Her må du i stedet utnytte deg av at store bildebrikker og lange teler på full åpning har svært liten dybdeskarphet. Med linsa helt inn til gjerdet vil ståltrådene i stor grad bli visket ut. (Bare pass på å ha så lite gjerdetråd som mulig midt på linsa). Med et bra kamera kan du ta opptil 6-8 bilder i sekundet, og dermed ha mulighet for få akkurat det gode bildet når fjellreven gjesper, gaupa ser mot deg eller at jerven skulle finne det for godt å stikke bortom matskåla. Forholdsvis rimelige kompaktkameraer er dessverre vanligvis myyye tregere, så her er det mer opp til flaksen å få akkurat slike bilder. (Artikkelen fortsetter undre bilder)

Bildetekst: Gaupe, D 300, Nikon 70-200 f2,8.180 mm, f 8, 1/250 sek. ISO 500. Hvis du ser grundig etter, vil du se gjerdet nokså uskarpt flere steder i bildet. Her har jeg glemt å skru blenderen til maks åpning. Hadde dette bildet vært tatt med blender 2,8 ville gjerdet helt i forgrunnen trolig blitt helt visket ut (på samme måte som i bildet med polarreven).

De andre dyra, som rein, moskus, hjort, osv. er ofte enklere, blant annet fordi det her ikke er et solid nettinggjerde mellom deg og dyrene. Her er løsningen som regel lange telelinser. Og her er det en fordel å ha speilrefleks med stor bildebrikke og et lyssterkt objektiv, ettersom man med kombinasjonen av lang tele, stor bildebrikke og så stor blender som mulig kan legge bakgrunnen behagelig uskarp. En flott hjort blir ikke like spennende med et godt synlig nettinggjerde i bakgrunnen.

Med et kompaktkamera vil bakgrunnen oftest bli skarp: Jo mindre bildebrikke, jo større dybdeskarphet, og dermed jo skarpere bakgrunn. Sånn er det bare. Men prøv å sette kamera i A(perture-modus, dvs blenderforvalg) og sett inn største blender (f:2,8 eller bedre). (Artikkelen fortsetter under bildet)

Bildetekst: Hjort: Nikon D 300, Nikon 70-200 f2,8.116 mm, f2,8, 1/1600 sek, ISO 400. Hjorten gikk og beitet perfekt i sola, men med gjerde som bakgrunn. De beste bildene fikk jeg da den kom inn i et område der det ikke var forstyrrende elementer i bakgrunnen, men likevel vil du kunne se at det er et gjerde i bakgrunnen.

Bjørnen er et kapittel for seg. Her kommer du av gode grunner ofte ikke nær gjerdet engang. Løsningen er å komme så høyt at du får bilder over gjerdet. Bruk lang tele. Men det blir jo ikke spesielt spennende bilder av slike ovenfra-og-ned-bilder. Men finner du et sted der det bare er gjerde mellom deg og bjørnen, så forsøk det jeg nevner ovenfor. Og at du er forsiktig tar jeg som en selvfølge. (Artikkelen fortsetter under bildet) 

Bildetekst: Høns. Nikon D 300, Sigma 10-20, 10 mm, f 8, 1/250 sek, ISO 320. Dette bildet liker jeg godt, fordi det beskriver virkeligheten på Polar Zoo bedre enn de rene dyre-”portrettene”. Men det hadde vært fint med en liten blits på fjærkreene i forgrunnen.

Ta også med deg kamera inn i innhegningen sammen med de tamme dyrene. Her kommer du så nær dyra som du bare vil. Utfordringen her kan være å unngå å få med forstyrrende mennesker – dersom du er ute etter rene dyrebilder. Men du kan også forsøke å få med noe av miljøet på ett bilde. Bildet av hønsene ville etter min mening ikke vært det samme uten de menneskene som henger over gjerdet og ser på dyra. Her brukte jeg 10 mm vidvinkel mens kamera nesten lå på bakken. Jeg så ikke i søkeren. Med en så kraftig vidvinkel er det bare å peke og fyre av noen serier mens du panorerer sakte. Et av bildene bruker å bli bra nok.

Selv om du er på zoo, må du ikke glemme å ta bilder av de du er sammen med. Det er viktig det også, til familiealbumet. Og helt til sist: Hvis du skal publisere dyrebildene dine, synes jeg at du skal opplyse at de er tatt i en dyrepark. Å utgi bilder for noe annet enn det de er, er det flere som har forsøkt seg på. Det har sjelden gått bra i lengden.

Ta blitsfotografering et (godt) stykke videre

Det finnes noen få gode bøker for deg som har lyst og interesse av å bruke én eller flere blitser til å skape gode bilder. Den amerikanske fotografen Joe McNally har skrevet minst et par av dem. Disse kan jeg anbefale.

 

Både The Moment it Clicks og Sketching Light forteller deg hvordan du skal bruke én (men som regel flere blitser) for å kreere lyset slik du ønsker. Jeg har skrevet en bokomtale som du finner på foto.no: Klikk her.

Forhåpentligvis får du en formening her om dette er interessant for deg eller ikke. Man skal tross alt være over middels fotointeressert for å lese 400 sider om blitsfotograferingens små og litt større hemmeligheter. Selv om de både er interessante og til dels morsomme.

Jeg vil nok si at brukerterskelen er relativt høy, men alt fra «avansert amatør» og oppover kan ha utbytte av disse bøkene.

Bøkene får du kjøpt på Amazon.co.uk. Bare søk her på Joe McNally.