Analoge kameraer – til heder og verdighet igjen

Var du en av de mange som kvittet deg med dine analoge kameraer da du ble digital? Synd. For nå er prisene på analoge kameraer på tur opp, på samme måte som interessen for analog foto er det.  Prisene på analoge kameraer er doblet de siste fire årene. Så spørs det om du blir lokket til å selge nå hvis du har gamle kameraer i hylla?

Med en viss porsjon idealisme og trolig en viss porsjon økonomisk teft, har et finsk selskap satt seg fore å berge gamle analoge kameraer, få disse oversett og eventuelt reparert – og så selge dem slik at de igjen kan komme til anvendelse. Camera Rescue er navnet, og du kan jo lese selv og stipulere prosentandelen idealisme/økonomi.

Camera Rescue har som mål å «berge» 100 000 kameraer innen år 2020. Pr oktober 2018 har man kommet opp i knapt 43 000, i all hovedsak i Finland. For å nå målet ser man nå internasjonalt.

Hva betyr så dette for deg?

Salg: Har du et eller flere kameraer stående på loftet og samle støv, kan du – hvis du vil – sende info om merke, modell, tilstand, mm til Camera Rescue og få et pristilbud tilbake etter kort tid. Kameraer som ikke lar seg reparere kan også selges og brukes til reservedeler.

Kjøp: Hvis du er ute etter et analogt kamera, så kan du hos en av verkstedene finne et kamera som er overhalt og som virker. Kanskje til og med ditt favorittkamera fra gamle (analoge) dager.

Pris: Se selv hva du må ut med for å kjøpe ønsket kamera. En rask titt på noen av prisene forteller meg at jeg er glad at jeg ikke solgte mine analoge kameraer på et tidspunkt hvor de gikk for slikk og ingenting. Camera Rescue mener at bortimot alle kameraer har doblet prisen de siste fire årene (men det var jo ikke mye å skryte av tidligere da). Hvis jeg legger til grunn 50 % påslag fra kjøp til salg, kan det se ut som om jeg i dag for eksempel kunne solgt mitt komplette Pentax 6×7 med vidvinkel, makronormal, tele, mm for om lag det samme som jeg betalte nytt en gang i tiden. Bare tre-håndtaket alene sto priset til 2000 kroner.

Men vil jeg selge nå? Sannelig om jeg vet.

Reklamer

Hvor mange kamera-batterier har du?

Jeg har en konstant redsel for å gå fri for batterikapasitet på mine kameraer. Forhåpentligvis snakker vi ikke om en diagnose, men sånn er det altså fatt… Skrekkscenariet er at jeg står der med verdens mest spektakulære motiv rett foran meg, og så «dør» batteriet i kamera – og i kamerabaggen er det ikke noe reservebatteri.

Er du belemret med de samme tvangstankene?

I riktig gamle dager, sånn for om lag 10 år siden, kjøpte jeg alltid kameraer som tok AA-batterier. Da var jeg berget, for slike batterier kunne man kjøpe over alt. Så ble kompaktkameraene mindre og mindre – og de ble utstyrt med små flate spesialbatterier. På mine store Nikon-kameraer kreves mer power enn 2 x 1,5 V, så også her ble det spesialbatterier – gudskjelov solide greier som holder i dagevis.

Fuji originalt: 1200 mAh. Duracell : 1140 mAh, dvs. ganske likt når det gjelder milliampere-timer. Begge er laget i Kina.

Mitt hendige lille Fujifilm X-E3 spiser gladelig et batteri før lunsj. Rå-filene (og jeg fotograferer stort sett i RAW) er på om lag 50 Mb, og det krever prosessering som igjen må ha el-kraft. Batteriene er små og lette. Et originalt batteri koster 800 kroner pr stk. Jeg har ett originalt batteri – det som fulgte med kameraet!

For noen tid siden kjøpte jeg to tredjepartsbatterier fra et norsk «batteri-firma». Made in China. Helt lik, men litt lavere kapasitet. Ikke noe fabrikk-merke på. Det ene døde etter kort tid. Det andre bare forsvant. Så kjøpte jeg fra et annet norsk «batterifirma», men da valgte jeg Duracell-batterier. Pris: ca. 35-40 % av et såkalt originalt batteri. For meg virker det som om de tre batteriene virker like lenge under noenlunde samme forhold.

Modifisert 220V-kabel

Ute på jobb har jeg alltid to batterier i reserve, pluss at jeg har med laderen. 220V-kabelen til laderen var meningsløs lang. Det tok meg 10 minutter med loddebolt og noen centimeter krympestrømpe å få en hendigere utgave. Greit å ha med lader: Det alltids mulig å dytte litt ekstra kraft i et tomt batteri under en kjapp lunsj. Og i vår utmerkede Skoda er det 220V uttak, slik at batterier kan lades også der.

Som antydet: En fotograf uten batterier er ikke mye tess i vår tid.

Med kun én fast linse på ferietur

Kan man klare seg med ett kamerahus og ei fast linse på en ferietur – som også betyr en del fotografering  utover de vanlige familiebildene? Svaret er i all hovedsak ja. Det byr på noen få kompromisser, men det å reise med kun ei linse er en «øvelse» som kan anbefales.

Etter en liten høstferie på Kreta, er det nå på tide med oppsummering og varetelling.

Kamerahus

Som kamerahus tok jeg med min Fujifilm X-E3. Det er et lite og kompakt kamera med (nesten) alle funksjonalitetene til sine langt tyngre og større storebrødre. Spør du meg, så kommer Fujifilm X-E3 svært godt ut når det gjelder komboen bildekvalitet, størrelse og vekt. I den rekkefølgen.

Linse

Som eneste medbragte linse var en 23 mm, Fujinon Super EBC XF 1:2 R WR. Mye morsomme bokstaver her. Sistnevnte bokstavkode, WR, betyr at linsa er Water Resistant, heldigvis uten at det ble bruk for dette. En 23 mm på en APS-C-sensor («halvformat») tilsvarer 35 mm på et fullformatkamera, altså en «passe» vidvinkel.

Det finnes fotografer som stort sett bare bruker 35 mm ettersom det er en fin mellomting mellom vidvinkel og normal. Du får med «passe mye» uten all verden av forvrenging. Dessuten er linsa lita og lett, og optisk minst like bra som for eksempel 23 mm f:1,4 – til en helt annen pris.

Zoome med beina

Stort sett fikk jeg tatt de bildene jeg ønsket. Med fast optikk må man lære seg å «zoome med bein», noe som selvsagt bare betyr at man må gå fremover for å velge mindre utsnitt, og rygge for å få mer med. Men i trange gatesmug holdt det hardt å få med både pipa og dørstokken. Et par ganger savnet jeg min 10-24 mm.

Ikke stress

Jeg synes det var ganske avstressende med kun ei fast linse på kamerahuset. Mange kan oppleve at det til enhver tid er «feil» linse på kamerahuset i forhold til behovet i øyeblikket: Med en kraftig vidvinkel på, oppdager du et motiv som krever ei tele. Og så er det å skifte frem og tilbake hele tiden. Nå vet du hva du har å forholde deg til: 23 mm og punktum.

Med ei «fast» linse på kamera gjennom hele ferien unngår du også støv og sand på bildebrikken: Hjemme tar du en siste støvpuss av hus og linser før du skrur igjen – og reiser, så sparer du mye retusjarbeid når du kommer hjem.

Konklusjon

Denne gang var det om lag 95 % familieferie og 5 % fotoshoot. Ut fra dette var jeg godt fornøyd med valget av kamerahus og linse på turen. Så fornøyd at jeg gladelig anbefaler deg å gjøre det samme, under tilsvarende forhold.

I andre sammenhenger da det kan være viktig å komme hjem med et større utvalg av ulike bilder, ville jeg nok valgt å ta med et noen linser ekstra.

Ønske om gratis bruk av bilder

Noen tror åpenbart at bilder er gratis, noe man uten videre gir bort. Dette er noe mange fotografer har erfart. Man kan vel muligens både forstå og tilgi privatpersoner som «låner» pene bilder som er lagt ut på nett. Men det er eksempler i bøtter og spann på at antatt (?) oppegående mennesker og organisasjoner som aldri ville drømt om å klatre over et gjerde for å stjele epler, uten å blunke stjeler bilder på nett. Har de ikke hørt om åndsverkloven?

Jeg har holdt på i denne bransjen en årrekke, og sitter med en følelse at jeg har bedrevet voksenopplæring siden tidlig på 70-tallet, altså leeeenge før Internett.

For litt siden fikk jeg en hyggelig epost fra en bedriftsrådgiver sør i landet (legg merke til yrke!).

Her følger epost-korrespondansen:

Hei. For noen dager tilbake fant jeg dette bilde på en aller annen side på nettet, og synes det er kult. Jeg driver et opplæringsfirma og bruker ulike bilder for å «piffe» opp mine presentasjoner og tar kontakt med deg for å få lov til å bruke bildet. Hva tenker du om det?

Jeg svarte samme dag. Bemerk at jeg la meg på en latterlig lav honorarsats:

Jeg tenker at det høres aldeles utmerke ut 🙂 Og så tenker jeg at jeg gjerne vil ha noen kroner for at du kan bruke det. Til fri bruk av deg (men med copyright-info der hvor det er mulig og naturlig), så kan jeg tenk meg 500 kroner.

Så skjer det ingen verdens ting.

14 dager senere sender jeg en ny mail til bedriftsrådgiveren:

Hei, jeg hørte ikke noe fra deg. Håper ikke det hadde noe med foreslått betaling å gjøre. Jeg tipper at ikke du heller gir bort timene eller tjenestene dine gratis. Tekst og bilder er mine handelsvarer. Så kan vi alltids diskutere noen prosenter opp eller ned, men sånn er det nå engang.

Etter tre uker har jeg fortsatt ikke hørt noe fra ham. Er det ikke rart: En bedriftsrådgiver. Jeg undres på hvilke andre råd han har å gi norsk næringsliv.

Men han spurte i alle fall, og det skal han ha kred for. For det gjør ikke de fleste.

 

Aller siste fly

Noen bilder er eller blir spesielle – av ulike grunner. Bildet av Widerøe-maskinen som i kveldslyset står klar til å kjøre ut på rullebanen på vår lokale flyplass, med en månesigd hengende oppe på himmelen, er et slikt bilde. For meg er det et trist og vemodig bilde. Det er det aller siste flyet som tar av fra Narvik Lufthavn, 31. mars 2017. Fra 1. april 2017 ble flyplassen stengt etter diverse vedtak både her og der, og det hele som en brikke i et puslespill der vi i stedet fikk Norges nest lengste hengebro.

Flyplassen var «ferdig» bygget i 1972, men kom først på rutenettet 1. oktober 1975. Da den nye terminalbygningen ble innviet i 1986 var veggene prydet av mange lokale flyhistoriske bilder som var levert av mitt (den gang) reklamefirma. Herfra leide jeg også piloter fra den lokale flyklubben for å ta bilder fra lufta. Og herfra var jeg selvsagt senere passasjer på ordinære rutefly. I en periode på 45 år har jeg altså fått med meg både fødsel og død for denne stripa.

Klar for avgang. Nikon D700, Sigma 12-24 @23mm, ISO 3200, 1/40 sek, f:5,6

Dokumentasjon

14 dager før stenging fikk jeg lov til å fotografere «hele» flyplassen, utvendig og innvendig, for å dokumentere en tid som var i ferd med å gå ut. Aller siste dag var jeg også på plass for å dokumentere sist ankomne fly, og selvsagt aller siste flyavgang. Konsernsjef i Avinor, Dag Falck-Petersen, holdt en liten tale og knyttet igjen et bånd ved utgangen, som et symbol på at nå var det stengt. Pilotene tok seg god tid, og måtte få med seg avskjedskake og kaffe, før de takket seg vei ut til flyet, taxet ut, lettet, tok en siste lowpass over stripa, vinket med vingene og forsvant sørover. En epoke var over.

Utstyr

Til denne jobben brukte jeg min gode gamle Nikon D700 (fullformatkamera), og spesielt to linser: Min trofaste og sylskarpe (og kostbare) 24-70 f:2,8, og min venn i nøden, en Sigma 12-24 f:4,5-5,6. På ettermiddagen i slutten av mars, er det ikke all verden av lys, så til å begynne med kjørte jeg både inne og ute på ISO 1250. Etter hvert som kvelden senket seg måtte jeg øke, først til ISO 2000 og til sist ISO 3200. Med et mer moderne kamera ville jeg nok ha øket enda noen hakk på ISOen.

Hvis du har lyst å se:

  • Bilder fra flyplassen 14 dager før stenging, og
  • Bilder fra aller siste flight,

så finner du dem her

Lowpass. Nikon D700, Sigma 12-24 @24mm, ISO 3200, 1/20 sek, f:5,6

 

 

Stilleben – tips for helgen

Her er et lite høst-foto-helge-tips når det regner kattunger og takene blåser av hus over store deler av Kongeriket: Finn frem kamera og ta et stilleben!

Sving innom frukt og grønnsaksdisken på Super’n, og ta for deg av ymse både hva angår størrelse og farger. Nå kan du rigge deg til foran et passe stort vindu som slipper inn diffust lys (ikke direkte solskinn), og så danderer du herlighetene etter alle kunstens regler. Du må gjerne la deg inspirere av de gamle kunstnerne.

Du bør beholde lav ISO og ha en fornuftig liten blender, f eks rundt 10 for å få nok dybdeskarphet. Det betyr at du må ha et stativ for å fotografere med lav lukkertid.

Prøv deg frem mhp dybdeskarphet. Det er stilig at det meste av frukt/grønnsaker er skarpt, mens bakgrunnen kan være svakt uskarpt (alternativt fikser du dette i Photoshop).

Dette bildet viser årets avling fra drivhuset etter en elendig sommer (vel, det var litt mer, men ikke mye). Jeg ønsket kort og godt å dokumentere avlingen. Bakgrunnen er en litt sliten fleece-jakke. Kamera er et Nikon D700 med en 24-70 f2:8 @ 70 mm. ISO 200, f:10, 0,4 sek. Stativ. Lys fra overskyet himmel via kjøkkenvinduet. Bildet er litt etterbehandlet i Lightroom: Kun oppskarpet, siden det er tatt i RAW-format, og så lagt på en ørliten såkalt postcrop vignettering.

Trenger jeg polarisasjonsfilter?

I tillegg til et UV-filter av høy kvalitet som «linsebeskytter», er kanskje et polarisasjonsfilter det eneste filteret du trenger. Kanskje?!?

Bildene her er tatt en vanlig ettermiddag og med sola ca. 90 grader inn fra venstre.

Blå himmel

Bildet nedenfor er tatt uten polafilter.

I bildet under har jeg forsterket blåfargen i Lightroom. Dette er en enkel og vanligvis utmerket funksjon, der du bare klikker på himmelen. (HSL ->Luminance) Programmet leser av fargeverdiene. Nå så skyver du musa nedover for mer farge (eller oppover for mindre). Alt som tilhører denne fargeverdien i bildet, får mer metning. (Mange fordeler, noen ulemper. Se for eksempel det blå skiltet på en bygning).

Bildet under her er tatt med et polafilter på linsa, dreid over til maks effekt – noe man ikke bør gjøre. Bildet har da fått den «klassiske» polaroid-bruntonen over det hele. Dette er det mulig å justere bort, men det har jeg altså ikke gjort her. Alternativet er å ikke dra på full effekt, men da blir også himmelen mindre blå.

Konklusjon så langt: Hvis den eneste oppgaven til polafilteret er å skape mer metning i himmelen, så mener jeg du heller bør kjøpe Adobe Lightroom.

Refleks

Den eneste situasjonen der jeg vil forsvare polafilter, er der du plages med uønskede reflekser. Det være seg refleks i vann, på blanke flater – eller som her i glass. Du ser det beste i den hvite lastebilen. Jobben som polafilteret har gjort her (bildet nederst), klarer du neppe å gjør selv i f.eks. Photoshop.

Konklusjon: For å dempe eller fjerne reflekser er et polafilter unnværlig.