Om å hugge i stein

Det hender man leser saker som setter ting i relieff, og som åpner nye dører – vel i det minste setter dem på gløtt. Denne artikkelen er en slik, og den handler om å hugge stein.

Forleden tok jeg frem fra bokhylla en av mine fotobøker, en murstein av ei bok signert Lars Tunbjørk. Boka heter Retrospektiv. Den ble laget etter hans alt for tidlige bortgang i 2015.

Hvis du har sett et bilde tatt av Lars, så glemmer du det sjelden, og du vil være i stand til å plukke ut Tunbjørk-bilder hvor det skulle være. En ekte «tunbjörkare» er noe for seg.

I boka (side 316) siteres Roger Turessons tolkning av en «tunbjörkare»: Det er rent teknisk fotografert i farger, gjerne med blits slik at man ser alle detaljer. Utover dette skal det finnes en objektivitet i bildet, men også et kritisk øye. Nesten viktigst av alt er en glimt av melankoli og en hel del humor. Det finnes alltid med i hans bilder.

I et intervju med Lars Tunbjörk i 2012 forteller han mer om sin tilnærming til et godt fotografi. Det var dette som jeg hadde lyst å fortelle deg.

«I mitt fotografi begynner jeg ofte å fotografere en situasjon på en plass som interesserer meg. Det kan være en gate, et torg, en spesiell arbeidsplass, en kafé eller kjøpesenter. Det er først miljøet som interesserer meg, og siden forsøker jeg å vente her til jeg treffer på en person som interesserer meg og agerer i dette miljøet på ønsket måte. Så det handler mye om å vente.»

For Lars handlet det også om å komme tilbake, år etter år, til samme plass. Han mente at det mulige bildet kunne finnes der. Lars hadde en enestående evne til å previsualisere; å se det mulige bildet bli til gjennom hele prosessen frem til ferdig print. Dette på samme måte som den allsidige kunstneren Michelangelo tålmodig hugget bort steinen rundt den figuren han visste var der inne i steinblokken. «Man hugger bort, og i den harde steinen ser man en levende skikkelse tre frem.»

Repro av bilder i glass og ramme

Alle som har vært i befatning med å digitalisere gamle bilder, kommer før eller siden over problemet med bilder i glass og ramme.

Hvis man av ulike grunner ikke ønsker å ta bildene ut av rammene (og det kan det være mange gode grunner for), støter på problemet med refleks fra glassflaten. Tar du bildet rett på, ender det ofte opp med at både du og kamera kan sees i reprofotoet.

De som jobber profesjonelt med dette har nok sine (dyre) løsninger. 

Her er én måte å gjøre det på. Den innebærer riktignok at du må skaffe deg Adobe-programmet Photoshop – eller tilsvarende. Det finnes sikkert andre programmer som gjør jobben. Ikke minst finnes det apper på mobiltelefonen din. Men så var det det med kvaliteten da…

Jeg har i mange år jobbet med en gammel versjon av Photoshop, og måtte nettopp gå over til siste versjon i en abonnementsordning. Det var her løsningen lå, aldeles automatisert i forhold til tidligere da man måtte å fikle manuelt i timevis for å få et godt resultat.

Her er metoden:

Still opp bildet slik at du får nok lys til å kunne fotografere f eks på 5,6-8 (greit med litt dybdeskarphet).

Bilde tatt på «skrå» slik at jeg ikke synes i refleksen i glasset.

Flytt bildet til du unngår å få refleks i glasset fra bakgrunnen (joda, det er mulig).

Stå nå først rett foran bildet. Du vises i glasset. Beveg deg mot en av kantene av bildet slik at du akkurat forsvinner.

Ta bildet. Det blir nå selvsagt forvrengt og ikke den perfekte firkanten som du vil ha.

Du markerer hjørnene, og programmet lager et rutenett slik som du ser her.

Åpne Photoshop og gå til beskjæringsverktøyet. Her må du vanligvis klikke på den lille trekanten nede til høyre, slik at du får opp undermenyen som heter Verktøy for perspektivbeskjæring.

Resultatet.

Marker de fire hjørnene i det «skjeve» bildet. Se foto. Klikk nå på V-en oppe i toppmenyen, og – vips – så er bildet akkurat så perfekt og firkantet som du vil ha det.

Litt «kunst» innimellom

I ny og ne tar jeg på meg «kunstnerhatten» og begir meg ut på leting etter noe helt annet enn den type dokumentar-foto jeg vanligvis bedriver. Det er herlig å forsøke seg utenfor «boksen».

Resultatet denne gang ble svært minimalistiske motiv: Sorte figurer mot en helt hvit bakgrunn. Det er slike bilder jeg av og til kunne tenke meg i stort format på veggen.

Jeg fotograferte rett på. Ingen korrigering. Det hadde vært smartere allerede fra starten å fotografere i sorthvitt, og ikke minst plusse på litt i eksponeringskompensasjon. Alle kameraer er laget for å gjengi «normalbilder», dvs. like mye mørke som lyse områder. Nå får kamera beskjed om at det her er myyyye lys, og dermed blender kamera ned. Da må man justere, kansksje +1 eller +2.

Siden jeg fotograferte uten kompensasjon var det ikke slik bildene så ut da jeg åpnet serien i Lightroom. De var mørke og brune.

Men etter litt frem og tilbake i LR ble bildene om lag slik jeg så dem for meg og ville ha dem. Se LR-innstilling til høyre her. I tillegg fjernet jeg litt smårusk som bare forstyrret.

Utstyr for alle bildene: Fuji X-E3, Linse 18-55.

10 gode tips for gatefoto

Jeg har stor sans for gatefoto, men det er langt fra gull alt som glimrer. I en forholdsvis kort «YouTube-forelesning» forteller Brian Lloyd Duckett, fra nettstedet StreetSnappers, om hva han legger i gode gatefoto: Du får 10 knallgode tips.  

Brian er en godt voksen kar som forteller og viser litt bilder (kunne gjerne ha vært bedre illustrert), men her er mye du kan lære – ikke bare for renspikka gatefoto men for denne type foto i sin alminnelighet.

Brian. Alle bildene her er selvsagt tatt av ham.

Han gjør det enkelt, bruker enkle kameraer oftest med fast optikk, mener du ikke trenger å kjøpe dyre greier, bruker auto på de riktige funksjonene, og har i det hele tatt en jordnær og enkel tilnærming til faget. Og det betyr i praksis å ta GODE bilder som forteller en historie og/eller inneholder elementer som løfter bildet.

Han mener at gode bilder i denne sjangeren ikke består av å fyre av bilder i øst og vest i urbane miljø – og de finnes det alt for mange av. Også i min fotosamling ☹.

Jeg foreslår at du skjerper engelsken og følger med på Brians gode råd. Kanskje kan både du og jeg komme litt vider innenfor sjangeren gatefoto.

Til sist kan du jo muligens også få med deg filmen «Everybody Street» som viser hvordan noen av gatefotolegendene på Manhattan jobber. Lenke i denne bloggartikkelen. Noen av disse vil nok falle inn under Brians metodikk. Men langt fra alle. Så gatefoto og gatefoto er to forskjellige ting. Minst.  

Drone-dokumentasjon

Jeg lar meg stadig imponere av min lille drone, DJI Air 2s. Takket være denne får jeg de bildene jeg ønsker meg. I alle fall er selve drona den minste hindringen, både med hensyn på høyde, distanse, bildekvalitet og stabilitet.

For tiden (de nærmeste to årene) dokumenterer jeg etableringen av en større bygningsmasse. I området du ser på bildet kommer det etterhvert i alt åtte bygninger, pluss heli-landingsplass, pluss parkanlegg, mm. For to-tre år siden hadde jeg vært nødt til å klatre opp i fjellsidene rundt anlegget for å få oversiktsbildene – hvis det overhode hadde vært mulig på grunn av skogvekst. Nå gjør drona hele jobben, så nært og så langt unna jeg ønsker, i den høyden som ønskes. Det er en ny verden.

Bildet her er tatt 7. januar kl. 14:00, i blåtimen. Du ser at sola er solid bak fjellene og fortsatt under horisonten. Her er ikke mye dagslys. Likevel holder ISO 100, f:2,8 og 1/25 sek. Selv med eksponeringstider på rundt 1 sekund, er bildene sylskarpe. Men ha i mente at jeg normalt ikke flyr over ca. 3-4 sekundmeters vind. Bilder tatt senere på ettermiddagen tilsier at ISOen kryper oppover. Med en sensor på beskjedne 1 tomme er det grense for hvor høy ISOen bør være før bildene starter å bli «kornete». En bildeserie tatt midt i desember på sein ettermiddag ga helt akseptable bilder på ISO 570 og 1/8 sekund.

Og, bare for å ha sagt det: I tillegg fotograferer jeg en god del fra bakken. Viktig det også.

Godt nytt fotoår

Så er 2021 tilbakelagt i all sin begredelighet, og vi har startet på 2022 med friskt mot og høye smittetall. La det ligge, i denne omgangen.

Like før jul dro familien på en tur sørover i verden. Gran Canaria for å være presis. På refleks tok jeg med mitt Fuji X-E3, og det skarpe, fine og anvendelige og passe lyssterke 18-55 Fuji-objektivet. Punktum. Jo, forresten, jeg tok også med den knøttlille blitsen EF-X8. Den er fin til å lette opp vanskelige skygger. Og så et ekstra batteri, selvsagt.

X-E3 her for anledningen med fastoptikk.

Som vanlig ble det vel om lag 25-75% familiebilder og «andre bilder». Selv etter mange år på sydspissen av GC lar jeg meg fortsatt fascinere av folk og farger og former, og kommer alltid hjem med et antall bilder som i beste fall kan kalles interessante og/eller morsomme. Noen av de aller beste smetter inn i fotoalbumet eller i fotoboka fra juleturen. Greit med avveksling fra badebilder og spisebilder. Men ut over det må jeg innrømme at jeg ikke har nevneverdig bruk for disse bildene. De er vel mer en slags fotoøvelse, og for å holde høyre pekefinger i trim.

Her får du et lite utvalg av «de andre bildene».

Takk for året som gikk og for at du henger med i denne enkle bloggen. Og, Godt Nytt År.

Valg av kamera og objektiver

Denne bloggartikkelen er fortsettelsen av den forrige. Nå skal det handle om valg av kamera og objektiver. Jeg skulle altså følge et janitsjarorkester under en del øvinger og til fullført konsert. Det gikk greit, rent praktisk, – mellom et par corona-runder.

I øvingslokale var det tilsynelatende bra med lys, men øynene er en dårlig lysmåler. I konsertsalen var det klassisk scenelys i alle regnbuens farger, konstant skiftende.

Fuji X-T2. Objektiv 16-80 @ 80 mm, f:4, 1/170 sek, ISO 6400.

I øvingslokalet forsøkte jeg meg først med mitt Fuji X-T2 (med APS-C-sensor), og et bredt spekter av objektiver, fra 10-24 1:4, 16-80 1:4 og til 55-200 1:3,5-4,8. Alle bilder ble tatt på frihånd. Med OIS innkoblet regnet jeg med å få skarpe bilder i alle fall ned til 1/80 sek. Med full blenderåpning måtte jeg opp i ISO 5000, som gir akseptabelt «korn» på dette kamera. Men legg merke til at objektivene ligger på om lag 4 som maks blenderåpning, og det gir begrensninger, både hva angår lys/lukkertid og ikke minst bokeh – eller fravær av bokeh.

I neste runde med fotografering i øvingslokalet hadde jeg børstet støv av min gamle gode Nikon D700, som er et fullformatkamera. Her har jeg som objektiver 10-24 1:4,5-5,6 (av merke Sigma), samt ikke minst to originale objektiver: 24-70 1:2,8 og 70-200 2,8. De to siste Nikon-objektivene slipper inn betraktelig mer lys enn Fuji-objektivene. Prisen var den gang deretter. Med full blenderåpning kunne jeg nå senke ISOen et hakk og øke lukkerhastigheten tilsvarende. Mao: Skarpere bilder og med mindre «korn».

Fuji X-T2. Objektiv: 18-55 @ 29 mm, f:4,5, 1/9 sek, 2500 ISO.

Under konserten hadde jeg rigget meg til med Fuji X-T2 på stativ oppe på et galleri med god utsikt ned på scenen. Nå benyttet jeg mitt anvendelige og relativt lyssterke 18-55 objektiv, 1:2,8-4. Dette er/var et kitobjektiv, og det er litt «fy» i bransjen. Men Fujis 18-55 er et utrolig skarpt og fint objektiv. I tillegg brukte jeg mitt Fuji X-E3-kamera med 55-200 fra gulvnivå, for å ta noen nærbilder.

Fuji X-T2. Objektiv: 35 mm, f:1,4, 1/160 sek, 2500 ISO.

Før konserten sjekket jeg tidligere oppdrag i denne salen, og så at jeg stort sett måtte bruke 45 mm på objektivet for å dekke hele scenen. 45 tilsvarer 67 i 35 mm ekvivalens. Dermed tok jeg med et flott Fuji-objektiv som jeg alt for sjelden benytter, nemlig et fastobjektiv på 35 mm f:1,4. Med dette kunne jeg på full blenderåpning skru lukkerhastigheten passe lavt (men likevel få skarp dirigent og musikere), og skru ISOen ganske mange hakk nedover – for å få minimalt med «korn». Typisk innstilling 35 mm, f:1,4, 1/160 sek, 2500 ISO. Alternativet med samme motiv og med normalzoomen: 18-55, f:4, 1/140 sek og ISO 8000.

Her kan sikkert trekkes flere konklusjoner. En av dem er at lyssterke fast-objektiver er gull verd under vanskelige lysforhold.

Den vanskelige hud-fargen

Å få korrekte farger i ansikt og på hud under vanskelige lysforhold kan være et mareritt. I alle fall for en som – i likhet med ganske mange andre menn – har en betydelig grad av fargeblindhet.

Hva gjør man da? A: Bruker de verktøyene som finnes. B: Forsøker så godt man kan. C: Dropper alle krav til «det perfekte».

I eget øvingslokale

Jeg har nettopp avsluttet et lite «prosjekt» som gikk ut på å følge et janitsjar-orkester gjennom noen øvinger og frem til og med selve konserten. Både ledelsen og dirigent bifalt prosjektet med akklamasjon, og jeg fikk også velsignelse fra musikerne til å vandre rundt under øvelser og ta bilder som jeg ønsket. Spenstig gjort, spesielt når man skal konsentrere seg om å treffe rette noter.

Også dette i eget øvingslokale

Det rent motivmessige er én sak for seg. (Nesten) like vanskelig er å treffe korrekte fargetoner i kunstig blandingslys, og da spesielt å få hudtonene til å være sånn noenlunde korrekte.

Bildene mine prosesseres i Adobe Lightroom. Denne type musikere har noter foran seg. Hvite ark med sorte noter er bra for å stille hvitbalanse med hvitbalansepipetten. I alle fall som et utgangspunkt. Noen ganger må man justere manuelt.

I en aula med soft lys ovenfra.

De første øvelsene foregikk i korpsets eget øvingslokale med lysstoffrør og downspots i taket. Utvidet øving i en skoleaula hadde tilsvarende utfordringer med kunstig blandingslys. Tredje fase var lyd og lys-test i konsertlokalet. Den store fordelen her var at man nå og da faktisk hadde hvitt lys på orkesteret. Under selve konserten er det ofte hvite følgespot på solister, mens resten av orkesteret bades i en salig blanding av alle spekterets farger.

Fra lyd- og lys-prøve før konsert.

Under de første tilfellene må man bare gjøre så godt man kan. «Gode» gamle lysstoffrør har et ikke-kontinuerlig fargespekter. Mangler enkelte farger, vel så mangler de, og bildene blir deretter. Under konserten må man ta til takke med det lyset som bys. Nå vil «alle» akseptere at solist og dirigent har tilnærmet normal hudfarge, mens deler av orkesteret er badet i farget lys – og blir seende ut deretter.

Fra selve konserten.

Jeg bruker nå LR Classic via abonnement på Adobe Creative Cloud, og ble imponert over hvor bra programmet fungerte på Auto – under helt «håpløse» lysforhold.

Jeg startet som oftest med å korrigere hvitbalansen der dette var naturlig. Så ble de fleste bildene Auto-justert, og deretter korrigert litt lysere eller mørkere med Eksponering. Til sist muligens ørlite oppskarping. Jeg fotograferte her i jpg-format.

I tillegg til dette, er det selvsagt viktig å ha en skjerm som er fargekalibrert.

Bildene er tatt med Fuji X-E3, Fuji X-T2, Nikon D700. Neste gang kanskje jeg sier noe om de fototekniske utfordringene i prosjektet.

Å se med «nye øyne»

Noen kan gå rundt kvartalet sitt et helt liv og finne nye motiver hele tiden. Andre tror de må dra til Himalaya eller Island for å finne nye og spennende fotoobjekter. Saul Leiter trasket i nabolaget på Manhattan store deler av livet. Det samme gjør Daido Moriyama i Tokyo. Begge fotografer i toppklasse.

Det er fort gjort å bli «blind» for de objektene som man ser hver dag.

For litt siden var jeg noen dager i en liten by i Nord-Norge, og fartet litt rundt, ikke for å lage «kunst» på noen som helst måte, men bare for å dokumentere det litt spesielle og interessante. Bildene du ser her er fra denne turen.

For noen uker siden trasket jeg rundt i en litt større by – med kamera, selvsagt. Her noen bilder fra denne turen.

Det er spennende å fotografere på nye steder, og kanskje oppleve som nytt og spennende det de som bor her ikke lenger reagerer på.

I dataverden finnes en funksjon som heter «Reset», der man kan nullstille alt tilbake til fabrikkinnstilling. Jeg tipper enkelte fotografer skulle ønske seg den funksjonen. Men jeg tror det går an å trene seg opp til dette: Å se med «nye øyne».   Har du noen gode ideer for hvordan man finner frem til «reset-tasten»?

Selv forsøker jeg etter beste evne å dokumentere min lille andedam. Jeg tar bilder som etter hvert lagres på museum – i evighetens perspektiv. Mange av disse bildene kan du se her: https://www.infoto.no/

Spenstige sprett og høy ISO

Målet var å dokumentere en turn-øving for aldergruppene fra 4-16 år. Det er år og dag siden jeg satte mine bein inn i en turnhall, så det ble en interessant opplevelse, i mange betydninger av ordet.

Som kamera valgte jeg Fuji X-T2, og med en 10-24 og en 16-80. 55-200 var med men ble ikke brukt. Alt er originaloptikk.

Hallen var tilsynelatende godt belyst, men synet er en dårlig lysmåler. Jeg måtte opp i 12800 ISO for å kunne få skarpe bilder: Bedre med «korn» enn uskarpe bilder.

Ingen av disse objektivene er spesielt lyssterke. Det ble en utfordring å fryse motivet og samtidig ha såpass liten blenderåpning at jeg sikret noe skarphet i dybden.

Her er noen av eksempelbildene, med metadata og med en liten forklaring på valg:

Gutt i lufta: Jeg valgte f:5, noe som ga 1/500 sek for å fryse bevegelsen. Lav kameravinkel (kamera nesten helt i bakken), og forhåndsfokusering på om lag det området der han ville befinne seg i lufta. Hvis du treffer med fokus, er det lettere å få skarphet i motivet når objektet kommer mot deg (motsatt eksempel en salto tatt på tvers).

Fujifilm X-T2, 16-80 mm@24 (=35 mm i 35mm ekvivalens), f:5, 1/500 sek, ISO 12800.

Salto

Et av de første test-bildene for å sjekke hvor rask lukker jeg måtte ha for å få noenlunde skarphet. Det holdt på ingen måte. Med 10 mm og f:6,4 blir det meste skarpt i dybden, men man må over 1/350 sek for å fryse en salto. Ganske mye mer.

Fujifilm X-T2, 10-24 mm@10 (=15 mm i 35mm ekvivalens), f:6,4, 1/350 sek, ISO 12800.

Trillebår: Her ønsket jeg å få bærerne så skarpe som mulig, mens «trillebårene» gjerne måtte være delvis uskarpe, dette for å få frem farta i bildet. Jeg valgte litt mindre blenderåpning for å få skarphet i dybden. I og med at jeg fotograferer med blenderforvalg, er det bare å dra blenderen noen hakk opp, og dermed går tiden ned.

Fujifilm X-T2, 16-80 mm@50 (=76 mm i 35mm ekvivalens), f:8, 1/80 sek, ISO 6400.

Beinstrekk: Her var målet å få nærmeste unge så skarp som mulig, og gjerne med fallende skarphet bakover. Tross f:7 ble det mer bokeh enn antatt. Og selv ikke nærmeste unge er helt skarp, noe lukkertiden muligens får ta «skylden» for.

Fujifilm X-T2, 16-80 mm@46 (=06 mm i 35mm ekvivalens), f:7, 1/160 sek, ISO 12800.

Det ble en interessant oppgave som jeg nok bare er delvis fornøyd med. Neste gang tror jeg at jeg tar med min Nikon D700, og med tilsvarende optikk, men da i proff-versjon med 2,8 som minste blender. Det er en liten verden av forskjell på f:4 på en APS-C-brikke og f:2,8 på fullformat når det gjelder bokeh, dvs. å få motivet til å stå enda bedre frem mot en diffus bakgrunn, spesielt på teleobjektiv. Det er altså ikke noe i veien med mitt Fuji-kamera, men jeg har nok vært litt knipen i anskaffelse av lyssterke objektiver. Utvalget er ikke all verden, men det er til gjengjeld prisen.

Hvordan illustrere 117 års forskjell?

I tett samarbeid med mitt lokale museum har jeg de siste årene hatt en del interessante foto-oppdrag. Oppgaven er som følger: Museet plukker frem noen eldre bilder fra sin store bildesamling. Min jobb er å ta nye bilder fra om lag samme standplass som originalen. Bildene du ser her, er et bra eksempel.

Det første bildet er tatt i 1904. Fotografen har vandret et stykke oppover i terrenget og stilt opp sitt kamera på en fjellknaus, eller en åpning i skogen eller tilsvarende. Vi ser et bilde av Narvik, som bare to år tidligere fikk bystatus, samtidig som jernbanen mellom Kiruna og Narvik ble tatt i bruk for å kjøre jernmalm fra gruvene i Kiruna og ned til isfri havn i Narvik. Før århundreskiftet var det her to-tre gårder. Punktum. Vi er altså kommet to år inn i utviklingen av et bysamfunn.

Hvordan ser det så ut i dag?

Ingen av de to veiene mellom bydelene finnes lengre, og det kan derfor være litt vanskelig å treffe standplass med dagens bilde. Men det er likevel mange nok holdepunkter til å kunne finne et sted som er «godt nok».

Et stort problem er at de små trærne på det første bildet nå er blitt til en solid og tett skog som dekker hele utsikten. Løsningen er derfor å løfte kamera opp: Og det vil i dag si fotografering med drone. Min heter DJI Air 2S, med en 1 tommes sensor som gir 20 Mpixel stillbilde.  

Det gamle bildet er trolig et glassplatebilde, tatt med noe tilnærmet «normaloptikk», altså ei linse som tilsvarer ca. 50 mm på et 35-mm-kamera (en filmtype som riktignok først ble oppfunnet 30 år senere!). Videre forteller teksten at dette er et panoramabilde. Dette gir ytterligere optiske problemer med å gjengi dagens virkelighet i samme målestokk. Linsa på min drone tilsvarer 22 mm i 35 mm-ekvivalens. Det er altså relativt kraftig vidvinkel-optikk.

Løsningen kan være å markere et utsnitt, enten for å «klippe bort» resten, eller for å kunne vise hva som nå også er utenfor området til 1904-bildet.

En spennende oppgave! Noe for deg også?

Da husker du selvsagt på hvilke muligheter og begrensninger som droneflyvning gir. «Dronelappen» er et must. Høydebegrensninger likeså. Og så må man ta hensyn til personvernet. Men det hjelper å fortelle eventuelle skeptikere at du jobber for et nyttig formål, og ikke bare flyr rundt for moro skyld.

Fotohistorie på en (helt) ny måte

Hvis du har et fnugg av interesse for fotohistorie, så må jeg få anbefale Isdor Åstrøms «forelesning» om emnet på Fotografiets fødselsdag, altså 19. august, på fotopodden til nettstedet foto.no.

Isidor Åstrøm – historieforteller i særklasse og fotograf.

Her får du bakgrunnen for oppfinnelsen som altså ble offentliggjort i det Franske Vitenskapsakademiet den 19. august 1839. På denne sommerdagen skulle endelig eliten av Franske vitenskapsmenn få vite hvordan et bilde kunne fanges og bevares for fremtiden.

Dette er fotohistorie som du aldri har fått det fortalt tidligere! Denne Fotopodden er selvsagt alt for lang og alt for preget av utenomsnakk, men likevel er alt så herlig interessant at du sitter der med smilet om munn og bare suger inn fotohistorie.

Sett av 1:23 time. Ta gjerne med både popcorn og brus.

Enjoy!

Nyttig droneinfo

Droner er populære, og nyttige – enten man filmer eller fotograferer. 1. januar 2021 kom nye felleseuropeiske regler. De er vel strengt tatt bare sunn fornuft satt i system. Vel og bra: Men hvor finner jeg regler for hva man bør passe på i eget nærområde, og hvor kan man få informasjon om spesielle forhold som for eksempel ambulansehelikoptertrafikk?

Hvis du Google drone og regler, vil du kunne lese deg til de reglene som du må forholde deg til, både mhp. lufttrafikk og personvern. Blant annet må du etter 1. januar 2021 ta en prøve på nett og betale noen kroner for registreringen, pluss noen kroner i en droneansvarsforsikring. Reglene er noe annerledes for tyngre og profesjonelle droner.

Jeg har imidlertid lenge vært på jakt etter ett spesielt forhold: Hva med mitt nærområde og hva bør jeg gjøre for å unngå uønsket kontakt med annen lufttrafikk.

En hyggelig kunderådgiver på Avinor loset meg på telefon frem til nettopp den oversikten jeg har lett etter lenge: Sikkerhetssonen rundt min nærmeste flyplass, og kontakttelefon for å få klarert luftrom, for annen sivil lufttrafikk og ambulanseflyvninger.

Eksempel: Du ønsker å fotografere eller filme fra maks høyde og vil forsikre deg om dette er greit. Hvorfor? Det er god avstand til nærmeste flyplass. Men like i nærheten er et sykehus der det når som helst kan lande og ta av ambulansehelikoptre.

Avinor har laget en oversikt over alle landets flyplasser, med solid informasjon og kart med markert kontrollsone. Like viktig er telefonnummer og epost-adresse til kontrolltårnet der man har oversikt over lufttrafikken i området.

I mitt tilfelle vil jeg gjøre dronen klar og så ringe til Evenes kontrolltårn. Her ønsker de å få vite sted for flyvningen og varighet, samt et telefonnummer du kan nås på til enhver tid under flyvningen. Dette i tilfelle flyvningen din må avsluttes å grunn av viktigere trafikk.

Her lenke til Avinors oversikt over alle norske lufthavner, med kontakt-informasjon. (Den var ikke enkel å finne, men med god hjelp fant jeg frem)

Her er en lenke til en forbilledlig enkel og begripelige forklaring av det nye regelverket. (Beklager Luftfartsverket, men dere gjør det alt for komplisert)

Arkitektur-foto

Ukens tema var arkitektur-foto. Den første og største snubletråden ble å forsøke å finne en begripelig definisjon på nettopp «arkitektur-foto». Bilder av hus? Eller detaljer? Må det i så fall være en moderne konstruksjon a la «Lambda»/Munch-museet? Kan det være et forfallent gammelt hus? Ei bru? En park?

Jeg forsøkte å finne en slags definisjon via Google, men ga opp.

Fuji X-T2, 1/200 sek, f:8, 55 mm, iso 200

En eldre engelsk herre med sin egen YouTube-kanal med tema arkitektur, påsto iherdig at arkitekturfoto måtte være bilder tatt med PC-objektiver eller storformatkameraer som retter opp fallende linjer, noe som åpenbart var aldeles forferdelig. En annen påsto at arkitekturfoto uten minst ett menneske i bildet var meningsløst.

Fuji X-T2, 1/80 sek, f:8, 150 mm, iso 200

Vi ga opp å gå «vitenskapelig» til verks. Livet er alt for kort til å la se hefte med slikt. I stedet lot vi løsningen være åpen. Her ser du litt av hva vi kom frem til. Denne gangen lot vi sære arkitekturløsninger (eller kanskje heller mangel på arkitektur) ligge, og beveget oss i hovedsak i det urbane rom.

Fuji X-T2, 1/1600 sek, f:7,1, 200 mm, iso 400

Det er spennende å gå på jakt etter linjer, farger, former og geometri forøvrig, enten man nå spaserer i Barcode eller farter rundt på Finnmarkskysten eller i en liten nordnorsk småby. Kanskje blir du litt inspirert av disse bildene til å ta en fotrunde på ditt sted.

Fuji X-T2, 1/640 sek, f:8, 10 mm, iso 200. Foto: Jan Arne Emilsen.

God fotojakt.

Fuji X-T2, 1/250 sek, f:8, 200 mm, iso 400

Refleksjoner

For en som i hovedsak jobber med å dokumentere virkeligheten, er det herlig befriende i ny og ne å eksperimentere med andre uttrykk. Her får du noen eksempler på bilder som på en eller annen måte viser og speiler to eller flere uttrykk. Håper du blir litt inspirert 😊

Det er flott å kunne ta på seg «kunstner-hatten» og forsøke å tenke utenfor boksen. I tillegg til å ta en fototur med eneste mål å forsøke å fotografere refleksjoner – i fysisk betydning – så ønsket jeg å stramme inn uttrykket ved å kun fotografere med normaloptikk. I mitt tilfelle betyr dette at jeg på min trofaste Fuji X-E3 kun benyttet en 35 mm. I fullformat blir dette tilsvarende 50 mm, eller 52,5 for å være helt nøyaktig. Jeg kunne selvsagt like gjerne fotografert med en vidvinkel eller ei tele, men jeg valgte altså «normal». Bruk det du ønsker, men gjerne fastoptikk.

Jeg kunne sagt mye om nettopp bruk av optikk, men dropper det i denne omgang. Dette er mer et lite tips til deg om å gjøre noe av det samme.

Som vanlig kan du se bildene i maks format ved å klikke på dem, og du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din.

Jeg gikk forbi en restaurant med gjester inne. I forhold til personvern og alminnelig høflighet, ville ikke jeg ta opp kamera og fotografere på vanlig måte. Kanskje i Tokyo eller på Manhattan, men ikke i Norge og ikke i min lille småby. Da har jeg en teknikk med å holde kamera i brysthøyde og ta et antall bilder – og håpe på at både fokus og utsnitt blir bra. Det blir det som regel ikke, men av og til kan det klaffe. Som nå. 1/100 sek, f:4, ISO 250. Og som nevnt 35 mm.

Disse blir ikke forulempet om jeg tar opp kamera og sikter. Her gjaldt det å få en miks av innhold i vinduet og refleksene utenfra. 1/50 sek, f:5,6, ISO 250.

En utendørs fotoutstilling ble reflektert i vinduet til et bibliotek. Slik blir det både fotografier og bøker. 1/25 sek, f:5, ISO 250.

Til sist kommer det bildet jeg var mest fornøyd med: Det er en del av et monument som speiler skyene. 1/4000 sek, f:1,4, ISO 250.

God foto-tur!

%d bloggere liker dette: