Dokumentasjon av rehabilitering

I juni 2015 ruslet jeg rundt i et nokså fraflyttet bygg i Narvik sentrum og fotograferte. Rådhuset skulle rehabiliteres opp til dagens standard. Fotojobben handlet blant annet om at alt av kunst på veggene skulle dokumenteres i forhold til hvor de var plassert. Andre hadde tatt andre bilder, og reprofotografert kunsten på veggene.

Narvik rådhus. Narvik sentrum, foto 19. september 2012.

Det store og monumentale bygget midt i Narvik sentrum sto ferdig i 1961, og hadde nok ikke stått øverst på listen over kommunale bygg som etter hvert sårt trengte vedlikehold og oppdatering. Nå var tiden kommet, og etter lange diskusjoner ble det heldigvis vedtatt å rehabilitere i stedet for å rive og bygge nytt.

2. etasje, inngang til formannskapssal.

Dette var nok en interessant dokumentasjonsjobb. Jeg brukt fullformat Nikon D700 og – etter hvert – ble det mer og mer benyttet min Sigma 12-24 mm. ISO 1000 og frihånd for enkelhets skyld. Ingen blits. Det ideelle ville vært ISO 200 og stativ, men til formålet var det mer enn godt nok og mye raskere å ta alt på frihånd.

Det var flere år siden jeg hadde vært inne i rådhuset. Her var det aller meste i 1960, så ære være dem som holdt ut her i årevis. Mye fremgår av bildene. Ventilasjon og komfort vises knapt, men det kan man forestille seg. At huset er bygget i en annen tidsalder sees på så mange måter. Men legg spesielt merke til det ene telefonapparatet i eget knøttlite rom, rett utenfor bystyresalen. I en 2017-verden der alle har minst en mobiltelefon i lomma, sier det litt at alle bystyrerepresentantene en gang i tiden måtte dele på én fasttelefon.

I disse dager overtar kommunen bygningen etter 24 måneders arbeid. Etter planen skal jeg innom på nytt for å fotografere. Meningen er blant annet å bruke noen av bildene for å lage et lite slidesshow med før-etter-bilder.  Det blir spennende å se og fotografere endringene.

Flere bilder fra 2015 her.

Kontor med blendet tidligere vindu (?) mellom kontorene. Dør også mellom kontor, skjult av bokreol

Advertisements
Publisert i Uncategorized | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Fotografering i «ruinene»

Har du også en viss dragning mot å fotografere steder som er i mer eller mindre forfall? Jeg sa en viss dragning. Selv er jeg langt fra hektet. Men det er spennende og fantasi-eggende, selv om jeg nok må innrømme at jeg i all hovedsak har større glede av å ta slike bilder enn å se andres bilder. Med noen solide unntak.

I det svenske fotomagasinet «Fotosidan» nr. 4/2017 er det et langt og vettig intervju med en som startet ut i en akademisk retning blant annet med en doktorgrad i økonomisk historie, men som ble så hektet på övergivna platser at han i tillegg etter hvert startet en solid fotografisk karriere. I artikkelen får vi høre hvordan det startet, og – som man sier – ballet på seg, med leting etter spennende övergivna platser –  og med bokutgivelser.

Navnet er Jan Jörnmark, nå 58 år, og bosatt i Göteborg, med webbstedet jornmark.se.

Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg og andre dras til slike steder. Da er det litt spennende å få et gløtt inn i Jörnmarks gamle fagområde, og med henvisning til nasjonaløkonomen Joseph Schumpeter, som mer eller mindre forklarer dette i teorien om «skapende ødeleggelse» (eller «kreativ destruksjon») – et begrep som tilsynelatende er like paradoksalt som det gamle gode Marx-begrepet «demokratisk sentralisme».

«Skapende ødeleggelse», mener Schumpeter, handler om en forandringsprosess i sporet av utviklingen innen fremfor alt teknikk og økonomi. Det er altså noe helt annet enn nostalgi, hvilket denne type miljøer ellers lett kan gi opphav til. Jeg er ikke i et minste nostalgisk, sier han. Det som har vært, har vært. Nå kommer noe nytt. Det er ganske enkelt: Du beveger deg mot noe annet.

Logisk, ikke sant?

Men altså: Jan Jörnmark, og en god del andre fotografer, har tatt dette helt ut, noe du ser til fulle på hans nettsider. Mine små forsøk her er strengt tatt bare bilder tatt i forbifarten. Ikke mer enn det. Men hvis du er noe mer hektet på denne type fotografering, så anbefales en tur til Narvesen for å kjøpe dette magasinet. I tillegg til Jans bilder, er det også en god del leserbilder innen denne sjangeren som du kan ha glede av å se på.

Artikkelen slutter med fire gode tips fra Jan. Hvordan komme inn på stedene man ønsker å fotografere. Bruk av enkel og diskret utrustning. Unngå linsebytte. Bruk «naturlige» stativ. Og unngå effekter som f eks HDR.

Søker du på nett er jeg nokså sikker på at du finner både gode bilder og muligens også litt info om hvor du kan finne slike steder. Det ligger vel i sakens natur at man gjerne ikke deler slik info til andre enn noen få utvalgte, men noe vil du sikkert finne.

God sommerjakt!

 

 

Publisert i Uncategorized | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Enkelt å få ønsket dybdeskarphet

For å få kontroll med dybdeskarpheten må du ta kontroll over blenderen. Sånn grovt sett. Det er ikke verre enn det. Riktignok må du i tillegg også holde styr på ISOen og tiden.

Få ting er så illustrativt på dybdeskarphet som å ta bilder langs et gjerde. Når man for anledningen er på Røros, så er dette både enkelt og stilig.

Alle bildene er tatt med et halvformatkamera, Fuji X-E2 og ei 55-200 mm linse. Linsa er stilt inn på 128 mm på alle bildene. Jeg fotograferer i A(apeture)-modus, det vil si at jeg bestemmer blenderen, mens jeg lar kamera styre tiden.

Bilde 1 er tatt med full åpning, dvs f:4,4 og tiden ble da 1/340 sek. ISO 200. Med full åpning blir bare noen få planker skarpe i dybderetningen. (Som vanlig kan du se bildet i fullt format med å klikke på det. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i browseren din)

I bilde 2 har jeg blendet ned til f:10. Det sier seg selv at med mindre blender, må tiden bli lengre: 1/60 sek. Fortsatt ISO 200. Nå er flere planker skarpe.

Men når jeg nå ønsket å få med så mye skarpt som overhode mulig, og vil blende ned til minste åpning som er f:20, måtte jeg øke ISOen for ikke å få bevegelsesuskarphet. Her bruker jeg ISO 1000. Ved å øke ISOen kunne jeg fortsatt fotografere på 1/60 sekund.

Hvorfor er dette så viktig å kunne? Hvis du nå for eksempel skal ta et virkelig godt bilde av dine barn, hunden din, hesten din eller hva det nå måtte  være, så må/bør du lære deg å sørge for fokus på objektet mens du legger bakgrunnen så uskarp som mulig. Da er løsningen slik:

  • Sett kamera i Aperture-modus.
  • Bruk «det største hullet» i linsa.
  • Bruk «den lengste linsa» du har (så mye tele som mulig).
  • Sørg for at det er god avstand mellom objektet og bakgrunnen.
  • Sjekk at du har en tid som ikke gir deg uskarpe bilder (og hvis du ser dette, så skru opp ISOen).
  • Og så tar du bildet.

Bilde 4 er et eksempel på dette. Jeg valgte ei telezoom-linse som ble stilt inn på 115 mm. Så blendet jeg ørlite ned for å sikre meg at både snuten og øynene ble skarpe. Jeg ville ta bildet med rask lukker for å fryse alle bevegelser, og skrudde da ISOen opp til 1000. Bildet ble nå tatt på 1/1800 sek, noe som sier meg at jeg godt kunne gått ned i f eks ISO 500 og dermed fått 1/900 sek eksponering. Men greit nok.

Ble det mer begripelig?

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Lær mer om actionfotografering – gratis

I hele juli måned 2017 kan du lære å fotografere hendelser som skjer rimelig raskt, enten det nå er veddeløp, skateboarding, sprangridning – eller sykler og ditto syklister i full fart i ei skogsløype.  Det er sistnevnte som er tema, men det du lærer er temmelig universelt for «kjappe hendelser».

«Moderskeppet» har laget nokså mange ulike kurs, og actionfoto er ett av dem. De siste årene har man lagt ut ett slikt kurs gratis en måned om sommeren. Selvsagt er meningen at du skal se hvor bra dette er slik at du fortsetter å lære på denne måten.

Nå er det forskjell på både kurs og lærere. Jeg har skummet litt gjennom sommerens gratistilbud, og må nok si at sommerens gratislærer, Fredrik Schenholm, sikkert er en proff fotograf, men etter min mening ikke like proff som pedagog – målt i forhold til noen av de andre i staben. Men blås i det. Poenget er at du i juli aldeles gratis kan lære hva som skal til av utstyr og teknikk for å få de gode actionbildene.

Schenholm jobber med speilreflekskamera og anbefaler en kraftig vidvinkel-zoom og en 70-200 tele-zoom. Han har klare «krav» til hva også du trenger av utstyr og linser for å få proffe bilder (sant – men dyrt). Han anbefaler for eksempel et kamera som kan ta 8-10 bilder pr. sek, og linser med så stor blenderåpning som mulig. Bare her ser vi at prislappen kan bli drøy. Det er mulig at han senere i kurset kommer inn på hva du kan få til med enklere utstyr.

 

Jeg har tidligere anbefalt kurs fra svenske «Moderskeppet». Stort sett alt jeg kan om Lightroom har jeg for eksempel lært av en ufattelig tålmodig lærer som har blitt spilt av gang på gang, der jeg selv har hermet etter læreren og så repetert om/hvis jeg ikke fikk det til. For meg har dette vært en perfekt læremetode, tilpasset jobb og døgnrytme. Learning on demand, med andre ord.

Til sist en viktig opplysning: Hvis du er typen som er allergisk mot bruksanvisninger, så trenger du ikke åpne dette kurset. Dette er heller ikke noe for de som en gang for alle har satt kamera i A for Automatikk. Her må du finne deg i å skru på de fleste innstillinger, og da må du selvsagt vite hva du gjør. Men det er jo dette som er spennende!

God læring 🙂 Her finner du kurset.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Vil ikke vise barnas ansikt på sosiale medier

Da den polske (og irskbaserte) fotografen Marcin Lewandowski nylig ble pappa, bestemte han og kona at de ikke ønsket å vise barnets ansikt på sosiale medier. De ville vente til barnet ble gammelt nok til å ha en mening om dette selv.
Litt av en avgjørelse. Spesielt for en fotograf.
Selvsagt tar en profesjonell fotograf bilder i haugevis av sine barn, og sender til slekt og venner, men her snakker vi altså om at man av mange og gode grunner ikke ønsker å legge ut gjenkjennbare bilder på sosiale medier.
Jaha, så ble det altså ikke noe av bilder av junior på Facebook? Joda. Det ble bilder så det rekker. Men ganske andre bilder enn de fleste legger ut. Så her ligger tipset til deg (og mange andre) denne gang.
I manges iver etter å dele lykkelige øyeblikk, er det noen som går langt og lenger enn langt. I Facebook-delinger kan det hende man ser bakhodet på junior på vei ut av mora, fotografert og delt mer eller mindre «live», rett fra føden. Og deretter uendelige serier med det lille nurket i badekaret, sprellende på teppet på gulvet, senere på potta og på do, osv. Det kan se ut som om noen langt inn i ammetåka ikke tenker gjennom hva de gjør og deler, og hvertfall ikke mulige konsekvenser av dette. Nå og senere.
Marcin og kona gikk altså motsatt vei: Ingen ansiktsbilder. I denne lille videsnutten fra Adorama TV (knapt 4 minutter) forteller og viser fotografen hva han/de valgte å gjøre og hvordan oppgaven ble løst.
Denne videoen burde etter min mening strengt tatt vært obligatorisk visning på alle «fødselskurs» for foreldre, og senere gjentatt på alle fødeklinikker. Den reiser et prinsipielt spørsmål og den gir et svært så godt svar.
Bildene her er klippet fra videoen, og vel mer enn antyder løsningene som de valgte.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Knud Knudsen: Fruktdyrker og banebrytende fotograf

Mens «alle» har hørt om A. B. Wilse, så er forgjengeren, Knud Knudsen (1832-1915), av flere grunner mindre kjent. Men det var han som gikk opp løypa, som reiste rundt i Norge og fotograferte de første turistbildene. Her får du vite litt mer om vestlendingen, fruktdyrkeren og fotografen Knud Knudsen.

Men først må vi plassere ham, mellom forgjengeren, dansken Marcus Selmer (1819-1900) og etterkommeren, svenske Axel Lindahl (1841-1906). Bildene til Anders Beer Wilse (1865-1949) er i direkte forlengelse av bildene til Lindahl og Knudsen.

Bildene og fotografene fra denne tidlige perioden i fotografiets historie er interessante, ikke minst i en ren nasjonsbyggings-sammenheng. Norge var i gang med løsrivelsen fra Sverige, og vi var i ferd med å få en nasjonal identitet, noe bildene i høy grad førte til. Norge ble også etter hvert et ettertraktet og sikkert eksotisk turistmål for «fiffen» fra resten av Europa. Det at mennesker utenfra kom hit og verdsatte norsk natur, bidro også til en ny erkjennelse av vår egenverd. Bare disse to momentene alene forklarer mye av bildespråket i bildene til Knudsen.

Nå oppsto ikke fotografiet som uttrykksform i et vakuum. De første fotografene hadde mange forbilder hos de som malte på lerret i denne tiden. Fotografene hermet etter malerne. Og noen fotografer tok også bilder, beregnet for å bli malt etter.

Knud Knutsen ble født i Odda i 1832, bare seks år etter at Niépce tok det man anser som verdens første vellykkede fotografi (vellykket i den forstand at det lot seg bevare for ettertiden). Mens han jobbet som butikksvenn i Bergen startet han en lang karriere med frukt og epledyrking. Mye tyder også på at han i Bergen ble inspirert at datidens fotografi, daguerrotypi.

Knudsen fikk utdanningsstipend for å dra til Tyskland for å studere fruktdyrking og landbruksmetoder, men med en gryende fotointeresse ble det også studier i fotografi.

Vel tilbake i Bergen åpnet han i 1864 eget fotoatelier. Våtplateteknologien gjorde sitt inntog, og nå kunne fotografene masseprodusere bilder. Det ble også langt rimeligere å «gå til fotografen».

Hans reisetrang og nysgjerrighet første ham imidlertid raskt ut av atelieret og rundt om i hele Norge, der han fotograferte bilder for turistmarkedet. I løpet av somrene dro han til de kjente turistdestinasjonene, fotograferte og dokumenterte hoteller og severdigheter. Så brukte han vinteren til å lage bilder for salg når turistene kom våren etter. Han solgte både enkeltbilder og komplette album.

Knudsen hadde også sine spesielle interesser, som ble grundig dokumentert. Det gjelder blant annet kommunikasjon, og – selvsagt – fruktdyrking.

Knud Knudsen fotograferte til ca. år 1900. Han døde i 1915. Arven etter ham består av flere tusen bilder, men det finnes nesten ikke noen bilder av ham selv. Kun et par selvportretter.

Hos Universitetet i Bergen finner du mange av hans bilder i en søkbar database, og en kort og grei omtale av ham.

Grøndahl & søn forlag ga i 1988 ut boka «Det norske bildet», med Knud Knudsens fotografier i tidsrommet 1864 til 1900. Ei flott bok som du forhåpentligvis kan finne på biblioteket.

I 1993 kom det ut en «spennende» (for oss nerder) bok om noen av Knudsens nyoppdagede og aller tidligste bilder. Du kan lese boka på skjerm her.

Enjoy 🙂

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

En linse, samme innstilling, tre posisjoner: Og tre ulike bilder

Den beste «zoomlinsa» du har er beina dine. I dette tilfellet handler det om å bevege seg tre meter fremover, og deretter bøye knærne. Resultatet er tre helt ulike bilder, der det ene nok skiller seg ut som det beste.

Vi tar derfor konklusjonen med en gang: Ikke stå som en stokk og knips alle bildene dine i øyehøyde. Gå litt frem og tilbake (eller til side), løft gjerne kamera over hodet eller legg kamera (og eventuelt deg også) på bakken. Med det kan du få «nye» og spennende bilder du aldri har tatt tidligere.

Bilde 1: Ute skinte sola og løvetannblomstene lyste gule – om enn kanskje ikke så fagre. Nedenfor lå et par småbåter, og i bakgrunnen lå hele fjellrekka med snø på til lang ned i skoggrensen. Hele motivet var flott innrammet av naust-døra. Et fint motiv, tenkte jeg og knipset. Kamera var et Fuji X-E2 (APS-C bildebrikke, dvs. halvformat) med en 18-55 normalzoom. Jeg valgte 18 mm og blender 16 for å få både naust-døra og fjellrekka skarpe. I tillegg øket jeg ISOen opp til 400 for å sikre at jeg kunne ha rask nok lukker (1/200 sek).

Bilde 2: Så gikk jeg strengt tatt bare tre-fire meter lengre frem, stoppet midt i døra, og tok et nytt bilde. Samme innstilling som ovenfor.

Bilde 3: Jeg gikk enda litt nærmere og holdt nå kamera ca. 5-10 cm over bakken. Fortsatt 18 mm, men nå endret jeg blenderen til 18. Dette var (trolig) nødvendig for å få maks skarphet, helt fra blomstene i forgrunnen til bakgrunnen. Eksponeringen her var 1/180 sek.

Altså samme linse, i hovedsak samme blender, men med ulik avstand og høyde. I bilde 1 ser jeg i ettertid at det mørke naustet dominerer for mye. Bilde 2 er «klassikeren»: En grei avfotografering av virkeligheten, men uten både ånd og sjel. Her er alt like viktig. Og dermed blir ingenting viktig. I bilde 3 er det (for meg) åpenbart at den fargerike forgrunnen er hovedmotivet, og at alt det andre er med og bygger opp komposisjonen. Det er nok dette jeg liker best. Men det visste jeg slett ikke på forhånd.

Er du enig? Kanskje ikke. Men hvis du bruker både beina, knærne, hodet og hjertet, og beveger deg både frem, tilbake, til side og opp/ned så har du i alle fall flere bilder å velge mellom, slik at du etterpå i ro og fred kan velge det motivet du liker best.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar