17. mai-foto i historisk perspektiv

Når man gjør forsøk på å fotografere «i evighetens perspektiv» må man ofte velge litt andre motiver og vinkler enn om bildene for eksempel skulle brukes i morgendagens avis.

I all hovedsak dokumenterer jeg dagen i dag, men med tanke på fremtiden. Bildene havner i eget arkiv, og overføres med visse mellomrom til vårt museum.

Når jeg tar bilder må jeg spørre meg selv: Hva vil være interessant om x antall år fra nå? Innimellom har jeg på følelsen av å lykkes med det.

Her får du et lite gløtt inn i noen av de bildene jeg tok 17. mai i år, og litt av begrunnelsen for å ta nettopp disse bildene på en nasjonaldag som nok en gang var preget av corona-pandemien. Bakteppet kjenner du: Ingen ansamlinger, ikke tog, ingen arrangementer.

Men noen aktiviteter fikk 17. mai-komiteer rundt om i landet til. Også i min lille krok av verden.

Det flagges. Jeg har bilde av hele bygningen, men syntes at symmetrien og «lovmessigheten» i plasseringen av flagg var spennende. Var dette et pålegg fra styret i blokka, eller var montasjen av flaggholdere en del av entreprisen?

Jeg tok ikke bilder av alle tidlige kransnedleggelsene rundt om i byen, men nøyde meg med dette ene monumentet tatt litt senere på dagen, der vi en gang i året minnes de sivile i kommunen som mistet livet under andre verdenskrig..

Mens vi feirer nasjonaldagen er det business as usual for resten av verden. Også for et antall filipinske sjøfolk om bord på en malmbåt på Narvik havn. Skipet ble tauet inn til en cruise-kai for å gjøre kontakt og sykehusinnleggelse enklere. Det er vel både første og siste gang at et malmskip festes her. Alle om bord er smittet av corona. Én døde for noen dager siden.

Her får et av byens alders/sykehjem musikalsk besøk med tilbørlig avstand både til beboerne og mellom musikerne. Snøen på fjellet bak (1000 moh) kan om noen år fortelle om hvor langt våren var kommet i 2021.

Samme korps. I bakgrunnen ser du et svensk flagg. Det tilhører et svensk representasjonsbygg for selskapet som skiper ut jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna.

Korpset, Folkehjelpa og en gammel dame i rullestol. Jeg tipper hun hadde bedt spesielt om å komme nær musikken: Kanskje en hel liten historie, men en som tenner meg.

Tre generasjoner (?), to flagg og blankpussede sko. På torvet mens musikken spiller. Fint med noen detaljbilder.

Musikkorps på trappa til rådhuset. Her kan man se at folk stort sett holdt korona-avstand. Også fint med total-bilder.

I år var det kortesje med veteranbiler og amerikanske bilder – i de fleste farger og fasonger. Jeg falt for «Agnes».
Og helt til sist kom russen.

Undres hvordan vi feirer 17. mai om 25 år. Finnes det korps i gatene, og korps som spiller foran gamlehjem – hvis det da finnes gamlehjem. Vil russen fortsatt feire – og finnes det lengre russ slik vi har det i dag? Vil det overhode være lov å kjøre med bensindrevne biler fra gamle dager? Og, vil pandemier være noe vi må leve med – lenge? Til sist lurer jeg på det med svensk flagging på nasjonaldagen.

Eller kanskje vil det aller meste være som det alltid har vært….

Olympus-kameraer – del 3

Når jeg ser nærmere etter i mitt skap med eldre kameraer, så oppdager jeg – faktisk litt overraskende – en del år som Olumpus-eier. Det var en periode som i den analoge tiden strakk seg fra 1969 til 1971 og i den digitale tiden fra 1994 til om lag 2001, da jeg gikk tilbake til Nikon.

Jeg har tidligere skrevet om analoge Olympus Pen Ft og digitale Olympus C830-L. Her kommer noen linjer om den digitale etterfølgeren: Camedia C3030 Zoom.

I vår «moderne» megapixel-verden, virker de første digitale kameraene nokså premature. Med sine 1,3 Mpx var C830 nettopp det. Bildene holdt så vidt til 10×15 på trykk. På denne tiden startet jeg i en bi-jobb som redaktør i et magasin, og var avhengig av å kunne trykke skarpe bilder uten pixler, hvilket vil si å kunne ta bilder som klarte minimum A4-format og en oppløsning på 300 dpi.

En dag ruslet jeg inn i en fotobutikk i Oslo og skulle kjøpe et Nikon-kamera, maken til den jeg brukte på jobb: Nikon Coolpix – en litt merkelig flat fremtoning der man måtte vri skjerm og linse 90 grader i forhold til hverandre – en teknisk løsning med en innebygget svakhet i koblingen mellom de to enhetene. Men bildene holdt mål. En flink selger fikk meg til å revurdere, og ut kom jeg altså med en Olympus C3030 – som du forstår med en bildebrikke på 3,3 Mpx. Det holdt, akkurat.

Jeg har gudskjelov fortrengt alt som har med priser å gjøre. Unntaket er blitsen, som var grisedyr. Det var ikke mulig å sette på en tredjeparts-blits, så jeg måtte kjøpe originalvare i form av ei monterings-skinne, en kabel og selve blitsen. Jeg mener å huske at bare ledningen alene kostet 1 200 kroner, noe som vel må ansees å være nummeret før væpnet ran.

Ikke lenge etter havnet kamera, blits – og ledning – i skapet, og jeg kjøpte min første digitale Nikon D70. Senere ble det D300 og D700, men så kom den speilløse tiden og Nikon ble sittende på gjerdet litt for lenge. Så lenge at Fuji kom og fylte dette gapet. Men det er en annen historie.

Magnum: Et fotounivers du kan lære mye av

Jeg er overbevist om at både du og jeg kan bli en bedre fotograf ved å studere andres bilder. Altså: Ikke blafre fort gjennom, eller bare se på. Men studere. Her får du adressen til ett utmerket «studiested»:

Få andre steder har du så mange og så fantastisk gode «mentorer» samlet på ett sted som i bildebyrået Magnum. Her er noen av verdens beste fotografer, og i stil dekker de et stort spekter, selv om det nok er mye som kan gå under kategorien dokumentasjon.

Jeg har tidligere skrevet mye som på ulike måter har med Magnum å gjøre, så du må gjerne søke i bloggen for å finne ut mer om Magnum.

Det som er mest interessant i denne sammenhengen er altså Magnum-fotografene og deres bilder. Du finner en oversikt over alle her: https://www.magnumphotos.com/photographers

Herfra er det mange tilnærminger: Du kan for eksempel plukke ut en og en fotograf, og se om hun/han tar bilder som du liker, og så lese mer om dem, studere bildene deres, finne ut av stilen og komposisjonene, måten de jobber på, osv.

Eksempelbildene her er tatt av den eneste norske Magnum-fotografen, nemlig Jonas Bendiksen.

Selvsagt skal du ikke kopiere hva andre har gjort, men kanskje kan du ta din egen fotografering et hakk videre ved plukke noen ideer her og der. 

Så kan du gå videre med å finne en ny fotograf. Og en ny… Det er mange å velge mellom.

Det kan også være greit å huske at de bildene du ser, er de beste blant de beste, og at det bak hvert eneste fantastisk flotte bilde kan være ganske mange middelmådige bilder – selv for en proff.

Når jeg nå har sendt deg inn i Magnums fotounivers, kan det hende du blir værende der en stund. Nå er du advart 😊

Kamerahistorie: Olympus C-830L

Først når man graver i historien (og i skapet med gamle kameraer), blir det åpenbart hvilken fantastisk utvikling digitale kameraer har vært gjennom de siste få årene.

Olympus lanserte sitt kamera type C-830L i januar 1999, altså for «bare» 22 år siden. Ifølge reklamen var bildekvaliteten imponerende med hele 1,3 millioner pixler. Linsa var på 5,5 mm, tilsvarende om lag 35 mm i fullformat. Bildene ble lagret på et Smartmediakort, og kamera ble drevet av 4 stk AA-batterier, noe som var vanlig den gang. Hele stasen var 128x65x47 mm og veide 235 gram. Made in Korea.

Med SHQ (super high quality), det vil si i ukomprimert tiff-format, fikk man bilder som var på hele 4 MB. Et 8 Mb kort fulgte med, noe som ga 2 – to – bilder i maks kvalitet. Jeg kjøpte imidlertid med en gang et kort på svimlende 128 Mb, og kunne dermed få 32 bilder i maks kvalitet, eller 10-gangen dersom jeg valgte High Quality, dvs. jpg-komprimerte bilder.

For et digitalt «inngangskamera» (=for amatørene), var dette slett ikke verst, sa fagpressen. Kameraet kostet den gang ca. $ 450, dvs. ca. 4 500 kroner, noe som i dagens kroneverdi tilsvarer om lag 6 900 kroner. I dag får du kjøpt dette kameraet på eBay for alt fra 3,5 til 10 £.

Mitt kamera ble kjøpt på den eneste seriøse fotobutikken på Gran Canaria, og jeg sparte nok noen kroner ved det.

Bildekvaliteten var muligens imponerende, men da sett i forhold til andre digitale kameraer i tilsvarende prisklasse. I praksis holdt bildene så vidt til 10×15 cm. før du kunne telle pixler. Mitt kamera ser ubrukt ut, hvilket det vel tilnærmet også var. Jeg hadde bruk for et kamera som ga bilder som tålte A4-format og i print-kvalitet (dvs. 300 dpi), så jeg måtte ganske snart anskaffe bedre utstyr.

Tenk over hva du får i dag for 7000 kroner!

Vidvinkel og tele: All inn one

For oss fotografer finnes det haugevis med objektiver å velge mellom, alt fra fisheye via supervidvinkel og opp til ekstreme teleobjektiver. For å dekke hele «spekteret» kan det bli mye å drasse på, og dyrt blir det også. Kunne det ikke vært smartere å lage ett objektiv, som liksom dekket det aller meste, fra vidvinkel til tele?

Joda, og de finnes til gangs. Men så finnes også den gamle gode regelen om at man sjelden får både i pose og sekk. Jo større område slike objektiver dekker, jo dårligere er de ofte rent optisk. Dessverre. Det betyr at du kan få uskarphet, gjerne i ytterkantene, og vanligvis mer jo større blenderåpning du bruker. Opp gjennom årene har jeg hatt opptil flere dårlige eksempler på dette, men verden går fremover, og mye kan være forandret.

Kit-objektiv
Etter at jeg konverterte til Fuji, har mitt skarpe og gode 18-55 mm f:2,8-4 objektiv vært en trofast følgesvenn. Det er/var et såkalt «kit-objektiv», som til en fornuftig mer-pris fulgte med et av husene. Det har passe greit zoom-område og er faktisk skarpt i massevis. Men, det er litt «trangt», så ofte har jeg savnet litt mer på tele-området. Og gjerne litt mer vidvinkel.

Turist-tele
Vi begynner nå å snakke om det man lett foraktelig kaller en «turist-tele»: Altså det ene objektivet som du skrur på og bruker på hele ekspedisjonen til Nepal. Eller på ferien til Kreta. Et som dekker det meste, slik at du slipper å dra med deg kilovis med optikk og slik at du også slipper å få støv på sensoren gjennom hyppig objektiv-bytte.

Fuji har noen slike, blant annet et 16-80 f:4 og et 18-135 f:3,5-5,6. Det var en av disse jeg hadde lyst på.

Les tester
Før du velger kan det være smart å lese seg opp på tester. Her vil jeg anbefale den svenske nettbutikken Cyberphoto.se som jeg opplever har tester til å bli kloke av. Bare sjekk!

Hos Cyberphoto får 18-55 gullmerke, mens begge de to andre får sølv. Altså: God nok til sitt bruk, og det vil her si til reisebruk og når du vil reise lett. 16-80 blir optisk sett vurdert som å ligge mellom de to andre. Prismessig ligger dessverre 16-80 på topp, noe som ikke er uventet på grunn av fast blender. Etter å ha vurdert en del og konferert med bankkontoen min, slo jeg nettopp til og kjøpte 16-80 mm.

Etter få dager ramlet pakken ned i postkassa mi, og jeg måtte selvsagt sporenstreks ut og teste: Mest for å se hvor mye mer 16 mm var enn 18 mm på vidvinkelsiden, og hvor mye mer 80 mm tele var i forhold til 55 mm. Se bildeeksemplene.

Bildene er tatt i jpg-format, og bare justert litt for hvitbalanse og eksponering. Alt i Lightroom. Jeg har ikke studert skarpheten i detaljer, men slår umiddelbart fast at dette er bra nok. Jeg finner ingen store forskjeller i midtpartiene, men muligens litt svakere resultat i kantene, helt som omtalt.

Etterord: Hvis du lurer på hva som er fotografert, så er det normal trafikk på Narvik havn, på to av lasteterminalene til LKAB. Herfra sendes svensk jernmalm fra gruvene i Kiruna ut til det meste av verden. Bukserbåtene har her akkurat manøvrert et skip på plass.

Ved kai lengst bort: AQUAEXPLORER. Det er en bulk carrier bygget i 2012 og seiler under Liberiansk flagg. Skipet er på 178929 DWT, det er 292 meter langt og 45 meter bredt. Svært mange skip som kommer for å hente jernmalm på Narvik havn er ca. 300 meter langt og 50 meter bredt, eller om lag samme størrelse som tre fotballbaner etter hverandre.

Ved nærmeste kai: TAURUS CONFIDENCE er også en bulk carrier bygget i 2018 og er registrert på Marshall-øyene. Skipet er på 63270 DWT, og er 200 meter langt og 32 meter bredt.

Mer stemning med uklar forgrunn

«Husk på å få en god bakgrunn i bildene dine». Det er et evig mantra. Man kunne også sagt «… men glem heller ikke å skape en fin forgrunn på noen av bildene dine». Det er enkelt, og kan ha en fin effekt på enkelte bilder.

Sørg for å plassere «noe» helt nær objektivet; ei flaske, en plastpose, blomsterblader eller kronblader, egentlig hva som helst. Men nært, slik at det bare blir en effekt og ikke noe som stjeler oppmerksomhet fra hovedmotivet.

Du må fotografere med såkalt blenderforvalg, og stille inn på stor blenderåpning. Kanskje må du også stille avstandsmålingen inn på spotmåling, samt at du trolig også må lære deg teknikken med å pre-fokusere og så låse denne ved å trykk utløseren litt ned.

Det svenske «fotolærehuset» Moderskeppet har mange flotte tilbud som vil gjøre deg til en bedre fotograf. Her får du en liten video (2:18 min) som forteller deg akkurat om uklar forgrunn.

Se og lær. Bildene her er fra denne videoen.

Daido Moriyama – og japansk foto

For tre år siden laget jeg en bloggartikkel om den trolig mest kjente nålevende japansk fotografen: Daido Moriyama. Bakgrunnen var prosaisk nok at de fleste av oss kjenner japanske kameraer, men få kjenner japansk foto.

For litt siden ramlet jeg over en YouTube-video på 12,5 min, som på en stillferdig og utrolig god måte forteller om fotografen, og om den kulturelle bakgrunnen hans bilder er skapt i. Gjør deg klar for begreper som Wabisabi og Haiku og en liten porsjon japansk kultur.

Dette er en liten film du kan lære noe av – for din egen fotografering.

Et lite tips:

Les først artikkelen jeg skrev for tre år siden, der du får en slags intro.

Deretter ser du på den anbefalte filmen, der du får gå mer i dybden.

Enjoy.

For en gangs skyld, en stillferdig og dyktig videovert.

Ta på deg «kunstnerhatten»

For en som er vant til å dokumentere verden, kan det av og til være spennende å ta på seg «kunstnerhatten».

For flere år siden frekventerte jeg en lokal fotoklubb. Her var det mange kreative mennesker som brukte mye tid på å tenke gjennom motiver, se løsninger, og deretter jobbe lenge i det digitale mørkerommet. Ære være dem for det. Jeg har verken kreativitet eller tålmodighet til slikt.

Men altså, av og til, og gjerne når det er overskyet og verden liksom ikke innbyr til farger, så tar jeg jeg på meg den andre «hatten», eller de andre «brillene», eller hva man nå kaller det. Da går jeg på jakt etter helt andre motiver enn jeg daglig jakter på.

Du ser et par eksempler her.

Hvis du tenker at slutt-resultatet skal være sorthvitt, så kan det likevel være lurt å fotografere i RAW, men sette kamera i sorthvitt-modus, slik at du på skjermen ser hva du har fått, og hvordan det kan ta seg ut monokromt. Fordelen med dette er at du kan se om motivet egner seg til sorthvitt, siden ulike fargetoner kan gi samme gråtone. For eksempel vil en rød tomat mot en grønn bakgrunn, fungere dårlig siden begge får om lag samme gråtone.

Når du kommer hjem kan du bestemme deg for om det skal være farge eller sorthvitt, siden RAW-innstillingen gjør at du har et komplett fargebilde på minnekortet.

Bildene her er fjorårets vekster mot snø i bakgrunnen, som er lagt uskarp. Det er alltid en blendermessig avveining mellom å legge bakgrunnen soft/uskarp, og samtidig få nok skarphet i motivet. Er du i tvil, så prøv deg frem med ulike blendere, og så ser du etterpå hvilken blender som fungerte best (=skarpt nok motiv, og uskarp nok bakgrunn). Bildene er prosessert i Lightroom, der jeg brukte LRs B&W Presets som ble lett modifisert.

Begge bildene er tatt med Fuji X-T2 og med en 18-55 mm f:2,8 – 4 og ISO 200.
Strået med blad er tatt med 55 mm, 1/120 og f:8.
Kurvblomsten er tatt med 55 mm, 1/240 og f:5,6.

…og så kan det være smart å vurdere å melde deg inn i din lokale fotoklubb. Mye flinke folk her som du kan få hjelp av.

The Genius of Photography

I 2007 laget BBC en seks-episoders serie om «Geniene innen fotografi» (fritt oversatt fra The Genius of Photography»). Det er en makeløs flott serie, i beste BBC-kvalitet. Her får du alt fra den spede begynnelse og til i dag.

Hver episode er på knapt 1 time, så dette er ikke noe du sluker på en kveld. Se en episode i gangen, når det passer. Dette er en serie til å bli klokere av og til å få nye innfallsvinkler i dette spennende faget.

Du finner serien her

The series explores every aspect of photography from daguerreotype to digital, portraits to photo- journalism and art to advertising, and includes interviews and encounters with some of the world’s greatest living photographers including William Eggleston, Nan Goldin, William Klein, Martin Parr, Sally Mann, Robert Adams, Juergen Teller, Andreas Gursky, Jeff Wall and many others.

Episodes are: Fixing the Shadows, Documents for Artists, Right Place, Right Time?, Paper Movies, We Are Family and Snap Judgements.

Med pannekake på tur

Noen objektiver har fått betegnelsen «pannekakeobjektiv». De er små og hendige. Påsatt min lille Fuji X-E3 går det hele rett i lomma. Gatefotografer virker mindre skremmende med noe så smått foran kamera.

Jeg tenker at fastobjektiv generelt har en betydelig komposisjonsmessig «oppdragende» effekt: Du kobler hodet automatisk om i det øyeblikket du setter på fastobjektiv på kamera. Det er dette du har å forholde deg til. Punktum. Alt du nå ser på din ferd, vurderes opp mot antall millimeter på linsa. Det blir litt som å gå på rypejakt: Ser du ei rype på 50 meters hold, så løfter du ikke engang opp hagla.

Redningsstige på Fagernes. Foto 24. feb 2021

For noen dager siden gikk jeg ut med min relativt nykjøpte 18 mm F2,0 R påsatt mitt Fuji X-E3. Tanken var å se etter de objektene jeg vanligvis ikke er ute etter, og alt innen rammen av en 18 mm.

Bredbåndkabel som ikke trivdes, og ville ned igjen. Foto 24. feb 2021. Dronningens gate 3.

Jeg dokumenterer mye, så denne gang tenkte jeg å undersøke om det var et snev igjen av en «kunstnerisk» åre. Noen av bildene er vedlagt her, så kan du jo vurdere selv.

Detaljer om en sommer som var og håp om en som kommer. Foto 24. feb 2021

Alle bildene her er tatt med en 18 mm f:2,0 R. Har du ikke fastobjektiv? Tips: Sett en liten lapp med tape over zoomen. Nyttig erfaring.

Fagernesveien 26 er en kakofoni i farger og former. Man må kanskje være fotograf for å synes at dette er vakkert. Foto 24. feb 2021

Kamera – bruk og kast?

I dag fikk jeg mitt Fuji X-E3 i retur fra verkstedet. Det hadde vært i England på Fujis sentralverksted for Europa. Det hele kostet 5 000 kroner, om lag det samme som du på tilbud får et nytt for i dag. Burde jeg like gjerne skrotet kamera og kjøpt nytt?

E3 fotografert med min gamle iPhone!

Etter at fotografen og kamera smalt i bakken for et par år siden ble tappen for å låse objektivene litt kranglete. De ville ikke feste før etter en del «rikling» frem og tilbake. Videre var av/på-knappen blitt så treg at jeg valgte å ha kamera påslått hele tiden når jeg var ute og fotograferte. I tillegg var gummibelegget på en av sidene løsnet. Litt «smårusk», med andre ord.

Ikke i Norge
De proffe verkstedene her til lands henviste meg til Fuji i Norge, som igjen ga meg en nettadresse til Fujis sentralverksted i Bedford, England, 60 engelske mil nord for London. Innloggingen og bestillingen virket å være laget lenge før Windows var en realitet, og var litt pludrete. Men ikke uoverkommelig.

Kamera ble sendt via Posten til en adresse i Oslo, der transportfirmaet TNT overtok. Etter en ukes tid kom en epost med et prisoverslag som ble akseptert og betalt. I dag kom altså kamera i retur, levert på døra, og «nesten» nytt.

Tårer?
Surt? Nja, jeg feller ingen tårer. Det er vel sånn vi mennesker overlever ved å rasjonalisere bort slike saker, og heller fokuserer på det hyggelige. Dette kamera har lenge vært mitt favorittkamera, så jeg fører det økonomiske utlegget på kontoen for gammel og god kjærlighet.

Men det svir ørlite i lommeboka.

Her forleden fant jeg frem familiens flotte lille reise-kamera, et Panasonic Lumix TZ20. Noen prøveeksponeringer viste at det var flere store støvkorn på sensoren – inni kameraet, og det er ikke utskiftbar optikk på denne type kamera. Jeg sendte en kjapp e-post til et norsk proffverksted om mulig reparasjon. Og svaret? Nei, dessverre. Dette må sendes til verksted i Polen. Gjett hva jeg bestemmer meg for?

100 norske fotografers bilder

I perioden 10. januar til 19. april 2018 ble 100 norske nålevende fotografer/kunstnere presentert med bilder og info på et eget nettsted – en etter en – i 100 dager. I tillegg ble fotografer og bilder også vist på Facebook, Instagram og Twitter.

Portugal, 1998. Også mer kjente fotografer er med – som Morten Krogvold, her med «The Dream». Foto: Morten Krogvold

Bak prosjektet sto den norske kunstneren Ina Otzko. Hensikten var å presentere fotografene for et nasjonalt og internasjonalt publikum. Hovedfokus var å vise «state of the art» og hva som skjer innen norsk fotografi i vår tid. Sjangrene spenner fra kunst- til pressefoto, fra dokumentar- til mote-, natur-, portrett- og landskapsfoto.

I tillegg til et eget nettsted, ble det også en bok av prosjektet.

På nettstedet finner du en samling bilder til å bli imponert over, til å fundere over, til å ergres over, osv.

Se, lær og bli imponert. Nettstedet er selvsagt ei skattkiste for gode fotoidéer. Velbekomme!

Foto: Bård Ek

1150 lysbilder rett i søpla

Yess, nå er det gjort. Om lag 60-70 % av min private lysbildesamling er kastet. Vel 1000 monterte dias. Borte vekk, aldri mer tilbake. Og jeg gjorde det med (relativt) lett hjerte. Denne historien handler om hvordan du (også) kan spare deg massevis av arbeid.

Fra om lag 1970 og i en drøy tiårsperiode fotograferte jeg i all hovedsak lysbilder også til privat bruk. Hele denne samlingen har opp gjennom årene blitt med på ymse flyttelass og har blitt stablet her og der. Nå var tiden kommet for en kritisk gjennomgang av hele samlingen for å vurdere hva man burde ta vare på – og ikke.

Det var en skremmende opplevelse. Her var ufattelig mange undereksponerte bilder, mange fjellturbilder (pen natur, men hva så), et antall solnedganger, bilder av familien rundt middagsbord med armer i veien og gapende munner, bilder av barn (spesielt førstefødte i alle mulige og umulige situasjoner), osv, osv. Det ble kort prosess: Alle dårlige bilder, alle «dubletter» og alt som ikke hadde åpenbar historisk relevans, ble kastet.

Det ble til sammen 9,2 kilo lysbilder! Siden ett montert dias veier om lag 8 gram, ble det altså totalt 1150 lysbilder som gikk i restavfallet (ifølge råd fra sortere.no).

Kan man lære noe av dette? Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvordan man «lettest» kan digitalisere sin enorme dias-samling som står og samler støv. De ser for seg en digitaliseringsjobb herfra og langt inn i evigheten. Nå kan jeg svare med betydelig overbevisning: Gjennomgå samlingen. Kast alt unødvendig. Plutselig er samlingen redusert til noe langt mer overkommelig.

I denne første runden (for det kommer sikkert minst en runde til) har jeg «grov-skannet» et utvalg etter hvert som jeg jobbet meg gjennom sorteringen. Jeg brukte en Reflecta x33. Lysbildene blir her avfotografert, og kvaliteten/skarpheten er akkurat god nok, for å si det sånn. Men så går det unna. Hvert «skan» tar bare ca. et sekund eller så. Bildene lagres på et SD-kort i jpg-format, størrelse ca. 3 Mb pr. bilde. I en flatbedskanner med støvfjerning koblet inn tar det ca. 7,5 minutter pr bilde.

Nå har jeg komprimert samlingen kraftig. Det som er igjen er de viktigste bildene.

Jeg har som nevnt digitalisert noen av disse, og kan legge dem ut på delt sky-lagring eller på f.eks. min online bildekatalog slik at barn og familie nå kan bla gjennom og mimre om egen barndom og «gamle dager». Bildene har endelig blitt tilgjengelige!!!

Hvis noen nå finner et bilde de ønsker å ha på veggen, så er det bare for meg å lete frem bildet og skanne det i min Epson flatbed-skanner for maks kvalitet.

Jeg ser imidlertid for meg en fase 2, der jeg ytterligere komprimerer samlingen litt, ettersom jeg vet det er dubletter spredt omkring i samlingen. Etter dette kan jeg muligens ta meg tid til å kvalitets-skanne alle bildene. En jobb for kommende vinter?

Pannekakeobjektiver

«Flat som ei pannekake», heter det. Mitt nyeste objektiv går under begrepet «pannekakeobjektiv», men det er nok en solid overdrivelse. Eller underdrivelse, alt etter hvordan man ser på det. Men det har noen fordeler.

Da jeg på FINN nylig fant et 18 mm 1:2, Ø52, super EBC Fujinon, ble det for vanskelig å si nei. Få dager senere ble linsa satt på en av mine X-E3-kameraer. Og nå kommer muligens den aller største fordelen: Pannekake eller ikke – jeg puttet kamera i jakkelomma og gikk ut på fototur.

Du la merke til det: I jakkelomma!?

Da jeg nylig kjøpte min Didriksons parkas, kommenterte selgeren at «oppi her kan du sikkert få plass til et kamera». Store solide lommer med andre ord. Uten å tvære dette momentet alt for mye ut, så har det altså sine fordeler å slippe å holde kamera i hånda, men ha det diskret og godt skjermet i lomma, og bare ta det opp ved behov.

Riktignok opplevde jeg at jeg tok færre bilder nå enn tidligere da jeg hadde kamera klar til enhver tid, men akkurat det trenger ikke være noen ulempe. Det blir bilder nok.

Joda, jeg har allerede en 10-24 mm, en 18-55 mm og en 23 mm som alternative vidvinkler, men alle ruver betraktelig mer.

Fujis 18 mm f:2 er en gammel traver, og preges litt av det. Frontlinsa fyker frem og tilbake under fokusering, og objektivet er ikke lydløst, for å si det slik. Ikke er det verdens skarpeste heller, men blender du ned et par hakk så er det (i likhet med så mange andre objektiver) skarpt nok.

Alternativet ville vært å skaffe seg Fujis aller nyeste pannekakeobjektiv, en 27 mm f:2,8. Det er betydelig tynnere, men 27 mm (tilsvarende 40 mm i fullformat) ramler muligens mellom to stoler – verken vidvinkel eller normal.

Dybdeskarphet og bokeh? Ikke vesentlig forskjellig fra min 18-55 på full åpning, eller for den del fra min 23 mm. Men så var det dette med å legge kamera i jakkelomma. Og som antydet kan man muligens bli enda mer «usynlig» som gatefotograf med et såpass diskret objektiv og kamera.

Bildene her er selvsagt tatt med «pannekakeobjektivet».

PS: 16. februar er den internasjonale pannekakedagen. Bare nevner det 🙂