Fotografisk humor

Hvor mange fotografer trengs det for å skifte en lyspære? Svar: 10 stykker. Én som gjør jobben med å skifte pæra, og ni til å kritisere kvaliteten på lyset.

Det er ikke plagsomt mye humor i fotoverdenen. Mitt forsøk på å finne foto- eller fotograf-vitser på internett endte opp med to. Den du ser over her, og så en om musa som skulle fotograferes, og som ble bedt om å si cheeeese. Ikke spesielt morsom den heller. I tillegg kommer vitsetegningen nedenfor som jeg har har hatt liggende en årrekke.

På den annen side: Det er ikke overvettes mange vitser om malere eller bilmekanikere heller. Kanskje litt flere om advokater, men det er også alt.

Til gjengjeld er det faktisk noen (få) fotografer som opp gjennom årene må ha hatt åpenbar sans for humor, noe mange av deres bilder klart gir uttrykk for.

Helt fremst i køen, og i en klasse for seg, er etter min mening Eliot Erwitt. Hans bilder er mesterlige, ettersom han har blikk for det de fleste av oss bare vandrer forbi.

Foto: Elliot Erwitt

Deretter er det et ganske langt sprang fra Elliot og ned til resten, som her kommer i uprioritert rekkefølge.

Lars Tunbjørk, har som regel en underfundig grad av både humor og melankoli i sine bilder.

Spanjolen, Chema Madoz, er med sine konstruerte motiver i en egen klasse. Flink håndverker og dyktig fotograf.

Gatefoto kan av og til være traurige greier, men i ny og ne dukker det opp gatefotografier som er virkelig gode, og/eller virkelig morsomme. Se og lær.

Martin Parr er også i en klasse for selv med sine glorete farger og sin ringblits. Og sin underfundige engelske humoristiske sans.

Foto: Martin Parr

Tekst + bilder = humor. Noen ganger der det kombinasjonen av foto og tekst som gjør at et ordinært bilde blir morsomt. Et godt eksempel er bilder/tekst i et ungdomsskole-prosjekt som du kan lese litt mer om her. Hva med et helt ordinært bilde av en vaskemaskin, og så teksten: «Mammas eneste leketøy og min dårlige samvittighet».

Skal vi så ta sjansen på ønske hverandre et godt nytt år.

Reklame

God Jul

Så var det jul igjen, og det er på tide å ønske God Jul, i dette tilfellet i form av et «julekort» av ei tent fyrlykt, der sørhimmelen lyser opp i et ellers blått landskap. Det må da være like bra som et pyntet juletre. 🙂

Bildet er tatt 25. desember 2017 klokken 15:30. Kamera: Nikon D700 – det vil si fullformat, og objektiv: Nikkor 24-70 @35 mm og f:8. Eksponeringstiden er på 0,6 sek hvilket betyr bruk av solid stativ. ISO 200 og -2EV. 24-70 2,8 er et fantastisk anvendelig objektiv.

Lita fyrlykt på moloen på Ankenes.

På denne tiden av året ligger solskiva solid under horisonten på min kant av verden. Gode mørketidsbilder krever noe erfaring, samt god «timing». Man har et vindu på maks 30 minutter fra himmelen er litt for lys til den plutselig er for mørk. Det er mulig å jukse/justere litt med eksponeringskompensasjon. RAW er vanligvis nødvendig for å få optimale overganger i himmelen, spesielt hvis du må berge en over/under-eksponert himmel.

Bildet under er tatt samme dag, fra samme sted, men 10 minutter tidligere. Presis samme tekniske data. Også her fikk jeg litt hjelp av månen som bidro til lys i fjelltoppene bak.

Årsskiftet er tiden for varetelling. Blogg-statistikken forteller at jeg har holdt på i vel 11 år. Første innlegg var i november 2011. Siden har det blitt i alt blitt 591 artikler, om fotografer, historie, teknikk, gatefoto, makro, blits og bøker, mm. En salig blanding. Håper du har hatt litt nytte og glede av noe av dette.

Kanskje høres vi i 2023.

God Jul.

Sorthvitt i en fargeløs tid

I forrige bloggartikkel skrev jeg om hvordan man kan hente frem farger i en grå virkelighet. Her snur jeg på sett og vis ting på hodet: Vel, hvis det ikke finnes farger, hvorfor ikke ta det helt ut. Sorthvitt med andre ord.

Jeg kan tenke meg at de som ikke har en fortid i sorthvitt-tiden kan ha utfordringer med å «tenke» sorthvitt. Den smart(este) løsningen er her å fotografere i RAW men sørge for at LCD-skjermen bak viser bildene i sorthvitt. Da får du et visuelt inntrykk av hvordan det kan bli. Når du kommer hjem kan du velge om du foretrekker farge eller ikke (siden du jo har fotografert i RAW).

I store deler av mitt yrkesliv var det sorthvitt som gjaldt. Trolig har jeg en fordel ved å kunne visualisere hvordan et motiv blir seende ut i sorthvitt. Som regel fotograferer jeg på direkten i farger og ofte i jpg. De bildene du ser her er tatt slik.

Bildebehandlingen er enkel: Bildene velges ut i Lightroom, og ofte starter jeg med Auto-justering. Så finjustering. Deretter velger jeg en sorthvitt Preset. I noen tilfeller finjusteres bildet etterpå, men de 10 B&W-variantene er som regel grei nok.

En gang i tiden hadde jeg lastet ned en (gratis) versjon av Nik Silver Efex Pro. Nå koster programmet noen kroner. Er du bitt av sorthvitt-basillen, så kan dette være et bra program for deg. Her får du enda flere muligheter enn det Lightroom kan tilby deg.

Bildene nedenfor er i to varianter: Det første etter autojustert farge og den neste etter sorthvitt-konvertering. De to første med Preset Punch, den siste med Preset High Contrast.

Bildene er tatt med Fuji X-E3 og fastoptikk 23 mm Fujinon, i all hovedsak med 250 ISO, f:2 og 1/60 sek,

Hvordan hente frem farger i en grå verden

For de av oss som er en solid porsjon fargeblind, kan spesielt november fortone seg usedvanlig grå. Det finnes imidlertid noen måter å finne farger i naturen på.

Den første, og vanskeligste metoden (i alle fall for meg), er å skru ned tempoet mange hakk, og bruke laaaang tiiiid når du er ute på fotojakt. Stopp og studér.

Den andre metoden (må oftest brukes i tillegg til metode 1) heter Lightroom (LR) og/eller Photoshop (PS). Med disse to verktøyene kan du forsterke det lille som er av farger. Kanskje kan du også tone ned de delene av bildet du ikke vil ha fremhevet.

Dette kan fungere aldeles flott. En liten fare er at man går for langt – at bildet blir glorete. Husk begrensningens kunst.

Tang i fjæra: Etter generell behandling i LR lot jeg programmet finne hovedmotivet. Imponerende bra. Deretter gjaldt det å skru opp fargemetningen til passe nivå. Jeg syntes at fargene i sanden forstyrret, så jeg valgte Invert, og fikk dermed markert alt som ikke var hovedmotivet. Her fjernet jeg nesten alle fargene. Helt til sist valgte jeg å legge på en (kanskje litt for markert) vignett, for ytterligere å fremheve hovedmotivet. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @34mm, f:8, 1/125 s, Iso 3200.

Blad på stein: Mye av samme behandling som ovenfor. Stein og blad ble behandlet separat, blant annet med mer Clarity på bladet. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @70mm, f:8, 1/50 s, Iso 3200.

Is i fjellsprekk: Her ble hele bildet behandlet samtidig. Det var viktig å beholde blåfargen på isen, og likevel fremheve de flotte fargene i steinen som fikk de siste restene av varmt sør-lys. Tekniske data: Fuji X-E3, 16-80 @45mm, f:8, 1/60 s, Iso 1600.

Trær med mose: I ny og ne tar jeg kun med fastoptikk på kamera. Ei linse! I dette tilfelle min skarpe og gode 35 mm som tilsvarer om lag 50 mm på fullformat, altså «normaloptikk». Det sier seg selv at f:1,4 gir flott bokeh. Det var like selvsagt den varmgrønne mosen som trakk oppmerksomheten. Tekniske data: Fuji X-E3, 35 mm, f:1,4, 1/1000 s, Iso 1600.

Håper du i det minste ble litt inspirert til å ta med kamera på en «fargeløs» høst/før-vinter-tur.

HDR – på sitt beste

Etter å ha sett glorete, kontrastrike og fargemettede bilder i hopetall på Facebook og i fotomagasiner, har jeg fått et ytterst anstrengt forhold til HDR – High Dynamic Range.

Men: Ingen regel uten unntak. Nå og da kan HDR fungere perfekt og helt etter boka, dvs. der man trekker ut de beste delene av et antall bilder, fordi det er det eneste som fungerer.

For noen dager siden var det full fyr på himmelen i sør, og byen nærmest var blitt passe mørk. Jeg sendte opp min drone og fant det utsnittet jeg var ute etter og lot drona henge her.

Dronefoto HDR. (tre originaler) 19. nov 2022 kl 15:15.

Kontrasten var voldsom mellom himmel og forgrunn: Når himmelen var akkurat så rød som den skulle, ble byen beksvart. Og når byen var passe eksponert, ble himmelen fullstendig utblåst. En eksponering midt imellom kunne muligens fungert: Dvs. passe rød himmel og en passe mørk by, men trolig ikke, til tross for at jeg fotograferte i RAW-format og dermed hadde «litt å gå på» med hensyn til dynamikk.

Jeg tok tre bilder: Et med lys himmel, et med mørk himmel og et midt imellom. Bildene ble tatt inn i Lighroom Classic, og behandlet i Photo > Photo Merge > HDR. Det ferdige sammensatte bildet ble globalt justert ørlite mhp eksponering og shadows. Punktum.

De små bildene viser utgangspunktet. Det store naturlig nok det ferdige bildet.

Med andre ord: HDR på sitt beste (etter min mening).

Vivian Maier – igjen

Bildene til den amerikanske fotografen Vivian Maier er vel verd å se på. Igjen. Ta en titt på bildene i YouTube-videoene som er lenket til nedenfor her. Når du er ferdig med bildene, må du lese litt om denne merkelige damen som i 2008 snudde opp ned på hvem som skulle stå øverst på listen over eminente street photographers.

Hun var «nanny» i Chicago og fotograferte ustoppelige med sin twin-lens Rolleiflex 6×6. Det vises på bildekvaliteten, men også ved at så mange bilder er tatt i magehøyde, ofte uten at objektet var oppmerksom på at de ble fotografert.

Alle filmene havnet i pappesker. Disse ble kjøpt på auksjon etter hennes død. I 2008 la kjøperen, John Maloof, ut noen bilder på internet, og fikk enorm respons. I dag har Vivian Maier fått sin rettmessige plass som en av verdens største gatefotografer. Det er siden gitt ut mange bøker og i alle fall en film.

Du bør som sagt lese litt mer om denne merkelige fotografen. Start med en gammel bloggartikkel her. Med det får bildene en ekstra dimensjon.  

OBS: Blogartikkelen som jeg viser til er 10 år gammel. Noen av opplysningene her er senere undersøkt nærmere og ikke helt korrekt. Det sies for eksempel at den lett franske aksenten var påtatt – av en eller annen grunn – som så mye annet. Jeg tipper også at noen av lenkene ikke lenger fungerer.

Men uansett: Enjoy.

Her er YouTube-videoene. De varer 12 minutter hver:

Del 1:  https://www.youtube.com/watch?v=dSBs0l_H9ls&t=206s

Del 2: https://www.youtube.com/watch?v=8taz9J5uHPQ

Drone-tips i en spesiell tid

På kort tid har begrepet drone blitt nokså belastet. Her er mitt tips for å unngå noen av problemene: Ring politiet! I dette tilfelle ikke for å tipse om droneflyvning, men for å fortelle at du nå har tenkt å fly der-og-der og at du – for å unngå blålys og utrykning – bare vil melde fra.

Ja: Det står ikke i regelboka for droneflyvning at du skal gjøre dette

Ja: Det burde ikke være nødvendig

Dronefoto A i oppdrag for museum.

Men: Det kan være smart. Det mente også polititjenestemannen jeg snakket med. «Fint at du ringte», så slipper vi unødig utrykkning».

Det er altså ikke verre enn det. Du tar en telefon til nærmeste politistasjon og melder hva du tenker å gjøre, posisjon og antatt varighet. Så blir alle glade og fornøyde. Og de som eventuelt måtte ringe inn for å tipse om spionasje, kan få en god forklaring der og da.

Dronefoto B, også i oppdrag for museum

Dette betinger selvsagt at du har papirene i orden, at du har dronesertifikatet med deg, at du kjenner alle regler om høyde og nærhet, og ikke minst at du kjenner til hvor du ikke har lov å fly. Men alt dette vet du vel godt.

Nødvendig med etterbehandling?

Er du fornøyd med bilder «rett fra kamera»? Det kan fungere, men i mange tilfeller er det nettopp det du tilføyer under «post-production» som virkelig skaper det spesielle bildet. Her er fire bilder på rad og rekke, med basis i samme foto.

Det sies at jpg-filer fra et Fuji-kamera er så bra at du knapt kan gjøre det bedre selv. Jaja. Det kan nok stemme, men det kommer jo an på om du er fornøyd med virkeligheten «as is», eller om du har en annen idé med bildet.

Det bildet jeg så inni hodet mitt da jeg trykket på knappen på Kreta nylig, var noe ganske annet enn det som lå på minnebrikken. Det var riktignok kveld, og sola var såvidt under horisonten. Jeg så helt andre farger, større metning, mer kontrast, mm. Det var dette jeg forsøkte å gjenskape – takket være Lightroom.

Bilde 1: jpg-fil rett fra kamera. Skarpt og greit, men nokså blodfattig.

Bilde 1

Bilde 2: Her har jeg trykket på Auto-knappen, men ikke minst brukt pipetten på den grå muren for å korrigere hvitbalanse. I tillegg la jeg på en svak s-kurve og øket Clarity (for å få enda litt mer smell i bildet).

Bilde 2

Bilde 3: Her har jeg brukt det nye fantastiske lag-verktøyet til nye LR. Programmet fant selv himmelen, og denne gjorde jeg litt mer blå. Så forsterket jeg orange (husveggen), grønn (bladverket) og blå (kjellermuren).

Bilde 3

Bilde 4: Siste prosess var å fjerne litt av veien i forgrunnen, samt legge på en liten Post-Crop vignettering.

Bilde 4

Mellom hver endring tok jeg et «snapshot» av bildet.  Det finner du i venstre meny. Gå til Develop -> Snapshot. Et snasent verktøy (som jeg oppdaget bare for noen få dager siden). Ved hjelp av denne kan du enkelt gå tilbake i prosessen, noe som er smart når man går litt for langt i etterbehandlingen.

Høstfugler

Høsten er en underlig tid man kunne si mye om, ikke minst i min del av kongeriket. Jeg nøyer meg her med fuglene. Noen få av dem. Flokker med hegrer samler seg, og sitter og vagler på de lange, tynne beina. Det er enda mer spesielt å se dem fly: Seige, lange vingeslag, beina rett bak og nebbet frem. Som en pil. De letter på flere hundre meters avstand. På bildet her er en enslig trane på vei ut av bildet. Prøv å ta bort fuglen: Bildet funker ikke.

Småfuglene i furua utenfor stuevinduet fyker som besatt frem og tilbake til fuglemateren. Jeg har lest meg til at noen feiter seg opp nå før vinteren. Andre hamstrer og gjemmer fuglefrø etter beste evne.

Det fineste er imidlertid grågåsa. Først hører du kvekkingen, så ser du plogen eller plogene høyt i lufta. Jeg tror de øver på formasjonsflyvning. Bare se på bildet: Ikke nok med at de flyr i formasjon, de har til og med om lag samme vingeslag. Snart setter de kursen sørover.

Grågåsa på sør er høst. På nord er det vår. Dette har Bremnes-søsknene sagt så mye mer lyrisk og vakkert. Hør sangen og les teksten. Og ta en titt på bildet.

God høst.

Grågåsa e av de fuglan som fer
kjæm og fer
Grågåsa flyg sånn at alle ser
om ho kjæm eller fer

Grågåseplogen har innebygd bør
nord eller sør
Pløye sæ nord når året flør
når året flør

Grågås på sør e mot sommarn slem
mot sommarn slem
Æ e mest glad i når grågåsa kjæm

Bilder fra Kreta

Så var man nettopp hjemkommet fra noen trivelige dager på Kreta. Ferie med stor F. For meg betyr det muligheten til å vandre rundt på oliven-veier til små landsbyer i området, og så ta en kopp kaffe på en av de obligatoriske «cafenion’er», ofte lokalisert i skygge under noen av landsbyens solide trekroner. Vi har vært i dette området før. Nye vandrebøker og Google Maps kan uansett (og som en hovedregel) være til god hjelp.

Medbragt denne gang var min lette Fuji X-E3, samt den minste normalzoomen (18-55) og en forholdsvis nyervervet 65 mm makro x2. Jeg skiftet om å ha en på og en i sekken, og oppdaget (det er en slags lovmessighet) at jeg alt for ofte skulle hatt den andre linsa på.

Med nytt makroobjektiv ble det til at jeg forsøkte å ta en del blomsterbilder og nærbilder. Jeg hadde ikke tatt med blits og diffusor, og gjorde derfor ikke forsøk på skikkelig makro.

Solskinn fra blå himmel er sjelden optimal belysning. For nærbilder ble det ofte nødvendig å forsøke å finne skygge, og så jekke opp iso-en noen hakk for å kunne få en lukkertid som stoppet alle bevegelser, og samtidig ha en blenderåpning som ga noenlunde tilstrekkelig dybdeskarphet.

Oliven høstes i november.

Hva var så hensikten med å fotografere? Godt spørsmål. Jeg har gått her mange år, så det var lite nytt. Men jeg lar meg fortsatt imponere av farger, arkitektur (!) og natur, og tenker at noen av bildene kanskje blir med når de beste 2022-bildene skal sorteres ut i desember en gang.

Granateple

Katter over alt.

Oliven er en viktig næringsvei for mange.

Mange veier og mange stier på Kreta. Denne «stien» var et uttørret elveleie, men var anført som vei i Google Maps.

En cafenion midt i landsbyens hovedgate

Og så alle herlige farger…

Kanskje kunne vi lære litt av grekernes evne til å bare sitte og la tiden flyte avsted…

Framing

«Innramming», (på engelsk framing), må trolig være et av de eldste knepene i boka. Det handler om å tiltrekke oppmerksomhet.

I en artikkel i et kunstmagasin på nett defineres dette slik: Framing in photography refers to the technique of drawing focus to the subject in the photo by blocking other parts of the image with something in the scene. 

I samme artikkel er det en rekke eksempler på framing fra i hovedsak kjente fotografer (der jeg ikke er helt overbevist om at alt dette er framing, men la gå…)

De proffe kan dette og ser mulighetene og variantene. De av oss som befinner oss i kategoriene under proff, trenger vel bare en liten puff i baken for å minnes om dette. For det er nemlig utrolig enkelt – og virkningsfullt – bare man er oppmerksom og planlegger ørlite.

Bildet under her sier seg selv. Her har Naturen sørget for innrammingen. Det handlet bare om å posisjonere seg, og trykke på knappen.

Andre ganger man kan f. eks. stille seg under et tre med hengende greiner, og så «zoome med beina» til du har motivet skarpt og på rett plass, med greiner og bladverk passe uskarpt over (=stor blenderåpning). Finner du ikke passende tre, er det fullt «lovlig» å finne/kappe ei grein som du holder opp foran objektivet.

De fleste som har bilder av bestemor eller bestefar, oftest i ei stilig oval ramme, vil notere seg at fotografen under kopieringen har gjort omkretsen mørkere eller lysere. Selv bruker jeg å legge på en liten oval skygge på en del av mine bilder. Det gjør jeg i Lightroom, i et verktøy som heter Post-Crop Vignetting. Ørlite. Det gjelder å vite begrensningens kunst.

En variant av framing er å holde en plastflaske eller tilsvarende et lite stykke unna objektivet slik at du lager et uskarpt/diffust område på en del av bildet. Her kan du eksperimentere med blanke og fargede flasker, eller hva du nå finner på å holde foran.  Mange portretter kan bli mye spenstigere med denne teknikken.

Hensikten er å fortelle seeren hva du mener er det viktigste i bildet ved å fremheve det.

Bryt komposisjonsreglene!

Tema i dag: Ikke gjør som mora di sier, Jens.

Her er et godt fototips: Lær deg alle komposisjonsreglene. Bruk dem når det gir deg de beste bildene. Men bryt reglene når det er det beste. Med andre ord: Ja, takk, begge deler.

Jeg Googlet ymse varianter av begrepet «sentrerte motiver». Ikke aldeles overraskende dukket det opp temaer som «10 feil alle amatørfotografer gjør». Deretter sto det masse om at man burde plassere interessepunktet i en av de fire hjørnene etter prinsippet om det gyldne snitt (se en 10 år gammel med like aktuell artikkel). Jeg vil kanskje tro at forfatteren her så for seg det klassiske bildet med en person i midten, 15 meter unna, og så for eksempel hele slottet i bakgrunnen. Dette er ikke et eksempel å følge.

I denne sammenhengen tenker jeg mer på noe mer kreativ fotografering, som handler om en bevisst bruk av regler. Samt et bevisst brudd på regler.

Lær deg reglene! Men det gjelder å ikke bli mer katolsk enn Paven. Nå og da vil magefølelsen fortelle deg at det aller beste er å plassere interessepunktet sentrert. Kanskje til og med, og gjerne, i et kvadratisk bilde. Men i mange andre sammenhenger kan det gyldne snitt være en fin og generell ryggmargsrefleks.

En dag tidlig i september 2022 hadde jeg gleden av å kjøre rundt Hadseløya i Vesterålen. Bildene her er tatt på denne turen, noen med utsikt over Vesterålsfjorden og Selve Storhavet, samt et par bilder der du ser de klassiske fjellpartiene på øya. At jeg har sans for gamle, fraflyttede hus, ser du også.

Bildene er tatt med et Fuji X-E3 og med et Fujinon 16-80 mm. 

De besværlige brukerveiledningene

Mange har et anstrengt forhold til brukerveiledninger for sine nyanskaffede kameraer (eller andre elektroniske dingser). Det har jeg en viss forståelse for. Noen såkalte brukerveiledninger synes å være skrevet av kinesiske dataingeniører og maskinoversatt til engelsk i Google Translate. Nytteverdien er deretter.

Men gode veiledninger er verd å ta vare på, for bruk den dagen du står fast eller den dagen du ønsker å lete litt etter nye/andre/spennende funksjoner i kameraet ditt. Eksempelvis når du må fortelle kameraet ditt at du har satt på et manuelt og uoriginalt objektiv. Eller du vil fotografere slik at alle blåfarger beholder sin farge, mens alt annet blir sorthvitt.

Hvor er brukerveiledningen da? I ei eske på loftet? Eller innerst i kommodeskuffen.

Her kommer et gratis tips: Last ned brukerveiledningene på PCen eller Macen din. Du finner dem på nett. Jeg legger dem ut på skrivebordet på min bærbare PC, og dermed er de tilgjengelig til enhver tid (se klipp fra min skjerm).

Vil du ha et tips til: Jeg synes ikke søkefunksjonen i Adobe Acrobat er mye å skryte av. I stedet skriver jeg Ctrl+F (for Find). Da dukker det opp en liten søker-rute et eller annet sted på skjermen (se illustrasjon til høyre). Du skriver inn søkeord, og får f. eks. melding om at ordet finnes 9 ganger, slik at du kan trykke deg frem til det du er ute etter.

Bli makroekspert

I mer enn 50 år har jeg med ujevne mellomrom forsøkt å ta gode makrobilder. Med mildt sagt sterkt vekslende hell. Nå føler jeg endelig å lykkes, takket være en svenske og et manuelt kinesisk objektiv. Intet mindre.

Svensken heter Michael Widell. Han har lagt ut haugevis med gode og instruktive YouTube-videoer om makrofotografering. Oppskriften på gode og skarpe makrobilder er et kamera, ei makrolinse, en blits, en diffusor – og en del prøving/feiling. Dette har jeg skrevet om tidligere. Klikk her.

Det som nå er nytt for mitt vedkommende er at jeg har anskaffet samme objektiv som Widell bruker og som han anbefaler på det varmeste. Det er forståelig, for med en Laowa CF 65mm f:2,8 CA Dreamer Macro 2x Ø 52mm fikk jeg det endelig til, selv på frihånd og uten blits. Dette relativt rimelige objektivet fotograferer hele veien fra uendelig og opp til 2x forstørrelse. Dvs. at ei flue som er 5 mm i virkeligheten blir 1 cm i kamera – for å si det enkelt.

Dette objektivet er beregnet for APS-C-brikker, altså «halvformat», siden jeg bruker det på mine X-mount Fuji-kameraer.

Bildene her er tatt med dette objektivet, mye på 1:1 og noe på 2:1. ISO ble satt til 1000 og blender 8. Da ble det helt akseptable lukkertider. Og som nevnt: Denne gang uten blits og ingen diffusor.

Jeg kjøpe mitt objektiv rett fra Kina, levert problemfritt på døra etter noen få dager. I tillegg kom selvsagt toll på ca. 1000 kroner. Det ble litt rimeligere enn å kjøpe i Norge, men ikke mange kronene. Jeg kjøpte i hovedsak fordi det på dette tidspunktet var leveringsproblemer i norske fotobutikker.

Her får du oppskriften på «Widellmetoden» med blits, men her med et annet makroobjektiv:

Makro – enkelt og greit

Josef Koudelka – fotografen som gikk sine egne veier

Fotohistorien har flere rastløse sjeler. Josef Koudelka er en av dem. Han startet sin «karriere» mer eller mindre tilfeldig med å fotografere den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i august 1968, etter det man kalte «Prag-våren». Bildene ble smuglet over til England, og herfra publisert verden over med signaturen PP: Prague Photographer, selvsagt av frykt for å represalier for seg selv og familien.

August 1968, invasjon.

Fortsatt som anonym fotograf fikk han i 1969 «Robert Capa Gullmedalje» for disse fotografiene. Først etter 16 år og da under et nytt politisk regime, kunne Koudelka avsløre hvem som hadde tatt bildene.

FRANCE. Paris. Photographer Josef KOUDELKA. 1974.

I 1970 forlot han Tsjekkoslovakia og fikk politisk asyl, samtidig som bildene hans ga ham billett til å bli medlem i det berømte fotobyrået Magnum, men han ble aldri noen byråfotograf i ordets rette betydning. Hele livet «tok han bilder kun for sin egen del».

Først i 1987 slo han seg ned i Frankrike og fikk her – for første gang – franske pass.

Josef Koudelka er nok mest berømt for sine invasjons-bilder fra 1968. I senere år har han dokumentert på egen hånd det vi kaller sigøynerne og Rom. Det har blitt en livslang oppgave.

Koudelka er muligens ikke alt for kjent, men jeg foreslår at du tar en titt på noen av hans bilder, og ellers leser deg litt opp på en fotograf som gikk sine egne veier. Her er en lenke til mer info.