Hasselbladprisen til Moriyama

Den japanske fotografen Daido Moriyama er i år (2019) tildelt den prestisjetunge Hasselbladprisen. Det betyr 1 million svenske kroner og en fotoutstilling. Pluss et symposium. Dette vil nok bidra til at Moriyamas fotokunst blir enda mer kjent i Europa.

For nøyaktig ett år siden skrev jeg en blogg, litt om japansk fotokunst men mest om Daido Moriyama. For å få et gløtt inn i prisvinnerens verden, foreslår jeg at du leser denne bloggartikkelen, og eventuelt også ser på noen av de lenkene jeg ga – blant annet til en liten filmsnutt.

Også foto-verdenen er full av merkverdigheter og paradokser. Mottakeren av Hasselblad-prisen, Moriyama, liker ikke store kameraer. Han jobber med små kompakt-kameraer. Hans spesielle stil er vel så langt fra klassisk Hasselblad-fotografering som det er mulig å komme.

Selv sier han at han har blitt inspirert av Eugène Atget, Jack Kerouac, William Klein, Nicéphore Niépce, Shomei Tomatsu, Andy Warhol, Weegee och Garry Winogrand.

Jeg vet ikke om dette sier deg noe, men for meg er dette en blanding ut over enhver forstand. Alt fra han som «fant opp» fotografiet, via en amerikansk beat-forfatter og til en pop-art-kunstner.

Men uansett, gratulerer til Daido Moriyama og Hasselblad.

Reklamer

Mye historie i et lite bilde

For noen vil bildet du ser under her «bare være et bilde av et fly», fotografert «for mange år siden». Men for den som vil grave litt i historien, så kan et slikt bilde være starten på en spennende reise. Denne bloggartikkelen har egentlig ikke annet formål enn å forsøke å få deg til å se verdien i noen av de bildene du kanskje allerede har liggende, men som du strengt tatt aldri «har sett skikkelig på».

Bilder har flere dimensjoner. Det første og muligens enkleste er å gå litt i dybden på det du faktisk ser. I dette tilfellet hus, naust, sjøboder, et sjøfly med kjennetegn LN-PAB, en robåt, noen mennesker på kaia og på/i flyet. Mye kunne sies om dette: Det er sommer, personene er lettkledt, skal de reise eller venter de på noen. Også den spredte bebyggelsen med hus og sjøboder på den andre siden av fjorden kunne man si mye om.

Men i denne sammenhengen vil jeg kun fokusere på flyet. Det har kjennemerke LN-PAB og foran ser du logoen til Polarfly. Det er en Noorduyn Norseman, vanligvis bare omtalt som Norseman. Bildet er tatt på sjøflyhavna ved Skarveneset i Narvik, med stor sannsynlighet en gang mellom 17. juli 1947 og 17. desember 1948. I praksis enten sommeren 47 eller 48. Opphavet til bildet er ukjent.

Eget selskap

I denne korte perioden hadde man i Narvik et eget flyselskap, Polarfly, etablert av driftige mennesker som trodde på en fremtid også for lokalt eide lufttransportselskap. På eiersiden finner vi blant annet flypioner Gidsken Jakobsen.

I desember 1948 ble Polarfly kjøpt opp av Widerøe’s Flyveselskap, og fløy etter en tid kun med logoen til Widerøe.

Laget for bush-flyging

Noorduyn Norseman Mk ble konstruert av Robert Noorduyn og bygget hos Noorduyn Aviation, Ltd., Montréal, Canada. Det fløy første gang i november 1935. Det var konstruert med tanke på bushflygning under ekstreme forhold i den kanadiske ødemarken. Flyet kunne utstyres med både ski og flottører.

I løpet av andre verdenskrig ble det bygget 762 Norseman for det amerikanske flyvåpenet. Det var for øvrig en Norseman som 15. desember 1944 forsvant på tur mellom England og Frankrike, med den amerikanske storbandlederen Glenn Miller om bord. Flyet ble aldri funnet.

I 1945 fikk det norske luftforsvaret tildelt 25 Norseman. De ble plassert i en egen ving i 333 skvadron.

Akkurat dette flyet, LN-PAB, var det første sivilregistrerte Norseman-flyet i Norge. Det ble visstnok kjøpt fra Frankrike. Det gikk først i lokal og regional trafikk. Ved oppkjøpet ble LN-PAB et av de første Norseman-flyene i trafikk for Widerøe, og gikk nå inn i Widerøes rutenett.

LN-PAB ble skadet under en landing ved Fornebu i 1950. Det ble reparert, og gikk siden vesentlig på oppdrag i Nord-Norge.

Spiontokt

I 1952 – midt under den kalde krigen – var LN-PAB i oppdrag for den norske etterretningstjenesten med agenter og diverse utstyr om bord. Meningen var å lande på Gavnevann svært nær grensen mot Finland. Her skulle personell og materiell settes i land. Så skulle flyet ta seg like usett tilbake. Men flyet traff en landtunge under landingen og tippet over.

Alt sensitivt materiell ble selvsagt straks fjernet, og litt senere sørget mekanikere fra Widerøe for å berge motor, flottører, instrumenter og andre detaljer. Så ble resten forlatt.

Bilde fra nettstedet til Norsk Luftfartsmuseum i Bodø.

Bygget opp

I årene som gikk ble deler av flyet stadig plukket ut, tatt bort og brukt til de merkeligste ting. Vrakdelene, som etter hvert stort sett bare var en haug med skrot, ble liggende ved Gavnevann i femti år. I 2002 fikk Norsk Luftfartsmuseum og Bodø Luftfartshistoriske Forening lov til å hente det til museet. Gjenoppbyggingen av flyet startet i 2005 og pågår fortsatt. Det er per 2018 lagt ned mange tusen timer. På bildet her ser du hvordan det nå ser ut. Makeløst. Besøk anbefales.

Fotolærebøker

I 1995 kom det ut ei bok på Spartacus forlag: «På talefot med fotografiene våre», skrevet av Anne Helene Tobiassen. Det er etter min mening en flott innføring i bildeanalyse. Den inneholder mye fin metodikk når du nå skal gå i gang med å studere bestemors album – med helt nye øyne. Har du flaks kan du finne boka på FINN eller for eksempel på www.antikvariat.net

Jeg vil også anbefale ei bok til: «Kunsten å lese bilder», skrevet av Peter Larsen og Sigrid Lien. Samme forlag. Utgitt i 2008, og boka er fortsatt hyllevare.

Kilder: Wikipedia og Luftfartsmuseet.

Valg av ISO, f-stop og lukkertid i konsertsalen

Når knapt 90 korpsmusikere fra seks steder i tre kommuner arrangerer konsert, må det foreviges for ettertiden. I disse kommunesammenslåingstider er det også litt historisk at fem av korpsene er hjemmehørende i to kommuner som snart skal slås sammen. I det hele tatt…

I slike settinger er det alltid en avveining ved valg av utstyr. Jeg valgte denne gang «tungt utstyr»: Nikon D700 (fullformat), normalzoom og telezoom. Pluss et solid Manfrotto-stativ og en trådløs fjernkontroll.

Bildene skulle tas under selve konserten. Jeg valgte å ta bildet av hele korpset litt ovenfra, fra et galleri. Dette for å få med både musikerne og så mye av instrumentene som mulig. I øyehøyde og rett forfra blir for mye av dette skjult bak notestativ og noter.

Hele orkestret: 38 mm, ISO 800, 1/10 sek, f:7,1.

Den store utfordringen er eksponeringen, altså valg av ISO, lukkertid og blender. Når hele orkesteret skal med i ett bilde blir naturlig nok hver musiker ganske små i bildet. Da er det ønskelig å velge så lav ISO som mulig for å unngå at bl.a. ansiktene blir alt for «kornet». Men lav ISO betyr lengre lukkertid, og et orkester med dirigent i full aktivitet sitter på ingen måte stille. Videre ønsker man jo dybdeskarphet som dekker hele korpset, fra dirigenten nærmest til han på pauken helt bak. Det betyr igjen noe mindre blenderåpning. Her er altså tre sterkt motstridende ønsker. Kompromisset i denne settingen ble ISO 800 noe som på fullformat gir akseptabelt korn, blender 7,1 som ville gi nok skarphet på hele orkesteret. Men: Da havner vi på 1/10 sekund. Og holder det?

Kamera sto på stativ og jeg hadde satt på trådløs fjernstyring. Det betyr at jeg kunne konsentrere meg om å følge med hele korpset, dirigenten og musikken – bare med en utløser i hånda. Jeg ventet på rolige passasjer, til alle (eller så mange som mulig) spilte på sine instrumenter, og helst til dirigenten holdt begge armene sånn pass i ro. Det ble mange bilder! Men hvis man med litt flaks får to-tre-fire bilder som er gode nok, får man være fornøyd.

Det ideelle er å overvære generalprøven, og her merke seg når det passer best å ta bildene.

Til oversiktsbildet brukte jeg min lyssterke og skarpe Nikon 18-55 f:2,8 på om lag 38 mm brennvidde. I tillegg brukte jeg eksponeringskompensasjon flittig. Med så mye mørke flater er det fort gjort å brenne ut lyse ansikter.

Bildet av musikere: 160 mm, ISO 1000, 1/100 sek, f:4,5. Her valgte jeg litt mindre blenderåpning for å få større dybdeskarphet, men du ser at de som står helt bak er lett uskarpe.

Etter pausen fotograferte jeg detaljbilder med min like skarpe og lyssterke Nikon 50-200 f:2,8 nede i salen (håndholdt, men det er lurt å koble inn vibrasjonsdemping i linsa, og gjerne lene seg mot veggen for ekstra støtte). Jeg valgte å fotografere fra siden, for å kunne se «bak» notestativene. Her nede skrudde jeg ISOen litt opp. Med større «ansiktsflater» tåles litt mer «korn».

Dirigentbildet: 200 mm, ISO 1000, 1/200 sek, f:2,8. Her var det greit å kjøre på full blender ettersom det kun var dirigenten som skulle være skarp.

Alle bildene er tatt med Auto hvitbalanse, og bildene behandlet i Lightroom.

På en korpskonsert er det så mye lyd at man neppe hører et godt gammeldags speilreflekskamera. På konserter med lavere lydnivå bruker jeg oftest min Fuji X-E3 satt over i elektronisk lukker. Den er 100 % lydløs. I tillegg kan du på dette kameraet velge bort bilde på LCD-displayet, og kun aktivere søkerbildet i okularet når øyet mitt nærmer seg. Mer diskret kan man knapt gjøre det.

Har du gode konsert-knep du vil dele med andre?

Fakta: Konsert etter helgeseminar i februar 2019. Korpsmusikere fra Kjeldebotn, Ballangen, Ankenes, Narvik, Bjerkvik og Evenes under ledelse av Idar Torskangerpoll.

Fra mitt album: Maraton i rullestol

En gang på 80-tallet ble det arrangert gateløp over en lav sko rundt om i landet. Også i min by. Her var løp for unger og ungdom, halvmaraton, helmaraton og mil-løp. Mange sprekinger i mange aldersgrupper deltok. Et år løp jeg ei mil. Det er lenge siden.

Senere fotograferte jeg stort sett. Et år kom den en kar i rullestol oppover gata, med nummer på brystet. Jeg visste hvem han var. Han var en av dem som foran en eller annen dreiebenk eller bak et sveiseapparat hadde vært med å bygge velferden i dette landet, en sliter, som også hadde vært engasjert i Partiet. Det for arbeidsfolk.

Jeg vet ikke hvorfor han hadde fått problemer med beina. Kanskje litt for mange rullings gjennom litt for mange år. Men han hadde viljen og armene i behold, og ga seg vel fa.. på at han skulle være med han også.

Han kom noen hundre meter oppover gata, og så vel hælene på de siste sprekingene da han ga seg. Men jeg utroper han til vinner i klassen for sterk vilje.

Dette var i den analoge tiden, og på denne tiden jobbet jeg mest med en Nikon FE og en Nikon F3. Trolig hadde jeg her på en sylskarp manuell 300 mm Nikkor 1:4,5 på min FE. Jeg har begge kamerahusene fortsatt, godt slitt både utvendig og innvendig. Men 300 mm er fortsatt like sylskarp og fungerer like fint på min D700. Bildet er et 35 mm dias digitalisert på en Epson 4870 skanner, med ICE. Synd at skanneren kapper litt for mye både i bredde og høyde.

 

Film- og dias-skanner – god til sitt bruk

Har du også vært på utkikk etter en «dings» som skanner dias og negativer, gjerne i ulike formater. Som gir skarpe, fargekorrekte og støvfrie bilder. Som ikke koster skjorta. Som lar deg skanne store samlinger på kort tid. Som er enkel å bruke.

Det har jeg også. I årevis, og jeg har ennå ikke funnet en slik sak. Mest trolig fordi den ikke finnes.

Opp gjennom årene har jeg forsøkt ulike løsninger. Jeg har blant annet en Epson flatbed skanner som gjør en utmerket jobb både med dias, negativ farge-film og negativ sorthvitt-film. Men det tar nærmere 50 minutter å skanne 8 monterte dias. Da er de riktignok i praksis støvfrie, noe som sparer meg for timer med retusj. Negativ er noe ræl, ettersom jeg aldri vet hvilket av de 8-10 nesten like negativene som er best (en gammel fotojournalist tar minst 10 bilder av det samme for å være sikker).

Videre har jeg forsøkt å reprofotografere for eksempel sorthvitt negativer, med svært gode resultater.  Men det tar sin tid, og først når bildet er tatt og gjort om til positiv i Lightroom, får du vite om det var akkurat dette bildet du ville ha.

Hybridløsning

Hva gjør man da? Sukker tungt, og forstår at man er nødt til å avfinne seg med ulike former for hybridløsninger. Altså noe som er bra på noen områder, og dårlig på andre områder. Etter å ha slitt med denne problemstillingen ufattelig mange år, har jeg (muligens) endelig kommet frem til en slags to-stegs-løsning.

  • A: En «dings» som skanner raskt og enkelt og med en kvalitet som kan være god nok til enkelte formål.
  • B: En høykvalitets Epson skanner som er treg, men gir meg god kvalitet når det er nødvendig.

En slik «dings» kan for eksempel hete Kodak Scanza digial film skanner. (Det vil si: Det er ingen skanner, den fungerer som et reprokamera med innebygget lysbord). Den koster ca. 2 300 kroner. Det er en liten, enkel sak som gir deg bra bilder «rett ut av boksen». Se eksempelbilder nederst.

Standardoppløsning er 14 megapixler. Det er også mulig å interpolere bildene opp til 22 mpx. Den har en del justeringsmuligheter. Etter endt skanning, tar du SD-kortet ut av maskinen og laster bildene inn i din PC/Mac for eventuell videre behandling her.

Her er fordelene:

Den er liten, enkel og lett å bruke. Stapp inn negativet, og du ser et positivt bilde direkte på skjermen, slik at du kan avgjøre om du vil skanne dette negativet eller gå til neste. Det er den klart største fordelen. Så trykker du på knappen, og bildet lagres som et positivt bilde umiddelbart på et SD-kort (må kjøpes ekstra). På en liten ettermiddag kan du på kjøkkenbordet dra gjennom en negativsamling – nettopp fordi det er så enkelt, og fordi du kun reprofotograferer de negativene du ønsker. Dias er like enkel å skanne.

Det følger med rammer som er tilpasset alt fra 8 mm film, via 110 og 126 – og selvsagt 135 mm. Pluss alt av kabler og strømforsyning for 220V.

Her er ulempene:

Som forsiktig antydet blir bildene ikke like skarpe som fra min Epson skanner. Det gjelder både dias og negativer, spesielt sorthvitt negativer. Jeg har en liten fornemmelse at enheten her forsøker å «glatte ut» korn. Jeg opplevde det samme med skanninger på en Canon flatbedskanner for noen år siden. Men direkte ille er det ikke. Se bildeeksempler. Apparatet fjerner heller ikke støv fra dias (slik som ICE gjør på min Epson skanner), så du bør pusse/blåse på alle dias, pluss at det fort samler seg støv på glassplatene inni skanneren. Det følger imidlertid med en egen støvbørste for å komme inni skanne-området.

Monterte dias må trykkes inn i en tilpasset holder av plast. Jeg måler mine 135 mm GePe AN-rammer til 2,95 mm i tykkelse. Plastslideren forteller at denne skal kunne ta slides mellom 1,9 og 3,0 mm, men man må skyve frem ett dias ved å presse inn neste. Alt for tregt.

Ha også i mente at fargenegativ-konverteringen til positive bilder er basert på et «godt-nok-prinsipp», med visse justeringsmuligheter. Har du i utgangspunktet absolutte krav til korrekte farger, så kjøper du Epson og kjører den via programvaren Silverfast, der det er filter/presets for alt som finnes av negativt filmmateriale.

Konklusjon A: Loven om skanning står ved lag: Det som gir skarpe, gode og støvfrie bilder tar laaaaang tid, koster en del penger og er plundrete. Hvis du vil ha slike bilder, så er dette prisen du må betale. Reprofoto med kamera/makrolinse/reprosøyle/lysbord går langt kjappere, men krever utstyr og tar mye plass.
Apropos negativ repro og konvertering til positive bilder: Se denne lille videoen og legg merke til en helt ny tredjeparts programvare som kan gjøre konverteringen ufattelig mye enklere og bedre. Her lenke til programvarehuset.

Konklusjon B: Jeg liker svært godt at Kodak-dingsen viser meg bildene direkte på skjermen slik at jeg kan velge om bildet skal tas eller ikke. Da kan jeg leve med å få bilder som er akkurat gode nok til en del bruksområder. Hvis du navner bildene godt i for eksempel Lightroom, så vil det være enkelt å gå tilbake og velge album, side og negativstripe, og legge akkurat den stripa inn i en kvalitets-skanner for å få et optimalt bilde – de gangene jeg trenger det. Jeg jobber en del på et museum, og når man her får inn store negativsamlinger, så vurderer vi nå å benytte akkurat denne metoden. Å skanne alle negativene i full kvalitet vil kreve alt for store ressurser.

Sammenligning mellom skanninger i en Epson flatbed skanner og Kodak Scanza. Her er innstillingene:

  • Bildene fra Kodak-skanneren er nesten «rett fra boksen», bare eksponeringsjustert i Lightroom.
  • Epson: Dias er skannet I 1500 %, 300 dpi, 24 bits fargedybde, digital ICE og skannet i tiff-format, her lagret i jpg.
  • Negativ farge tilsvarende, men ikke ICE. Sorthvitt tilsvarende men i 16 bit gråskala.
Dias skannet med Epson
Dias skannet med Kodak

Dias: Overraskende bra skarphet i stålwirene, mens strukturen flyter ut i betongtårnene på Kodakbildene.

Bilde fra negativ fargefilm, skannet med Epson
Bilde fra negativ fargefilm, skannet med Kodak

Negativ farge: Det kan se ut som om det i Kodak sin programvare er lagt inn utglatting. Se spesielt skjegg til person nr. to fra venstre.

Bilde fra negativ sortjhvitt-film skannet med Epson
Bilde fra negativ sorthvitt-film, skannet med Kodak

Negativ sorthvitt: Vi finner noe av den samme utglattingen her. Tonemessig er det slett ikke så ille, men detaljene flyter noe ut.

OBS: Hvis du klikker på bildene får du dem opp i 2000 px bredde. 

 

 

Fyndord om fotografi

Mye kan sies, og mye er sagt om fotografi. Her følger en del fyndord om faget, i all hovedsak uttalt av kjente fotografer fra den andre siden av Atlanterhavet.

Jeg undres selvsagt på hvorfor ingen andre fotografer har sagt noe mer eller mindre fornuftig. Norske foto-sitater som er å oppdrive på internett er for eksempel utelukkende sagt/skrevet av forfattere, kunstnere og musikere.

Kanskje er forklaringen så enkelt at ingen har brydd seg om å samle sammen de kloke ordene – eller at fotografene er ute og jobber i stedet for å stå og skravle.

Her kommer noen få fyndord. Det kan være kjekt å ha et slikt for hånden, for eksempel til årsmøtet i fotoklubben din, eller når du trenger en one-liner i festlig (foto)lag.

Velbekomme.

To me, photography is an art of observation. It’s about finding something interesting an ordinary place… I’ve found it has little to do with the things you see and everything to do with the way you see them. (Elliott Erwitt)

Å fotografere er å holde pusten. (Lars Saabye Christensen)

You don’t take a photograph, you make it. (Ansel Adams)

Et fotografi er som en oppskrift – et minne om den ferdige retten. (Carrie Latet)

Great photography is about depth of feeling, not depth of field. (Peter Adams)

Et fotografi fryser det punktet i tiden hvor det underforståtte både skal skje og har skjedd. Det er det som gjør det så kraftfullt. (Erlend Loe)

Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palett så lenge det ikke kan benyttes i himmel og helvete. (Edvard Munch)

To me, photography is an art of observation. It’s about finding something interesting in an ordinary place… I’ve found it has little to do with the things you see and everything to do with the way you see them. (Elliott Erwitt)

It’s weird that photographers spend years or even a whole lifetime, trying to capture moments that added together, don’t even amount to a couple of hours. (James Lalropui Keivom)

Only photograph what you love. ( Tim Walker)

Look and think before opening the shutter. The heart and mind are the true lens of the camera. (Yousuf Karsh)

My life is shaped by the urgent need to wander and observe, and my camera is my passport. (Steve McCurry)

One doesn’t stop seeing. One doesn’t stop framing. It doesn’t turn off and turn on. It’s on all the time. (Annie Leibovitz)

The whole point of taking pictures is so that you don’t have to explain things with words. (Elliott Erwitt)

If you see something that moves you, and then snap it, you keep a moment. (Linda McCartney)

Taking pictures is savoring life intensely, every hundredth of a second. (Marc Riboud)

Gamle fotografier er en slags høyesterett vi kan appellere til når alderen og sviktende hukommelse avsier sin nådeløse kjennelse. (Gloria Welch)

Photography is a way of feeling, of touching, of loving. What you have caught on film is captured forever… It remembers little things, long after you have forgotten everything. (Aaron Siskind)

When people ask me what equipment I use – I tell them my eyes. (Anonymous)

There is one thing the photograph must contain, the humanity of the moment. (Robert Frank

A good photograph is one that communicates a fact, touches the heart and leaves the viewer a changed person for having seen it. It is, in a word, effective. (Irving Penn)

Fotografier er sanger for øyet. (Tom Waits)

A portrait is not made in the camera but on either side of it. (Edward Steichen)

The best thing about a picture is that it never changes, even when the people in it do. (Andy Warhol)

Which of my photographs is my favorite? The one I’m going to take tomorrow. (Imogen Cunningham)

If you want to be a better photographer, stand in front of more interesting stuff. (Jim Richardson)

Hvis du ser ut som passbildet ditt, er du for syk til å reise. (Ukjent)

 

Kilde: http://www.curatedquotes.com/photography-quotes/

 

Kodaks vei til undergangen

De av oss som har levd en stund, vet hva Kodak er. Eller var. Hvis du er i nærheten av å ha samme forhold til dette selskapet som undertegnede, så kan denne lille videsnutten kanskje være interessant. Den handler om hvordan Kodak helt bevisst ignorerte fremtidens fotografi.

Kodaks HQ – en gang i tiden

Så lenge jeg kan huske, var Kodak Tri-X obligatorisk sorthvitt-film i mine kameraer. Først standard fremkalling i D-76. Siden ble filmen også «presset» i Rhodinol, da man kunne tyne 6400 ISO ut av filmen – med grove korn som tøft resultat.

På studietur til USA, her foran George Eastman Museum. Bildet er tatt for forferdelig mange år siden. Forfatteren sees til høyre.

En gang for lenge siden var jeg også en tid i selveste Rochester, «upstate New York», der Kodak hadde sitt hovedkvarter, og her besøkte jeg blant annet George Eastman museum – en staselig bygning med spennende innhold.

Så historikken er på plass.

For noen få uker siden skrev jeg en blogg Kodaks kranglete vei inn i den digitale verdenen. Det er nettopp det denne videoen handler om – bare mer utfyllende. Så hvis du får klump i halsen hver gang du ser den gule Kodak-film-esken og minnes lukten av fremkaller og fiksat, så kan du jo få med deg denne filmen som viser hvordan et imperium kan gå i dass.

Og så kan du – hvis interessen fortsatt er der – følge med i diskusjonen etter denne videoen, der det selvsagt finnes mange meninger om veien til undergangen.