Den glemte «normaloptikken»

Mellom vidvinkelen og teleobjektivene finner du «normalen». På et fullformatkamera er den på 50-55 mm. På et kamera med APS-C-brikke er normalen om lag 35 mm. (Cropfaktor 1,5: 35 x 1,5 = 52,5). Navnet «normal» stammer visstnok fra det faktum (?) at linsa får med seg om lag det vi ser skarpt når vi ser rett frem. «Normalt gangsyn» med andre ord.

I skikkelig gamle dager var det vanlig å selge kameraer med en 50 mm f:1,8 eller der omkring. I dag selges mange kameraer med en kitlinse som ofte ligger på 18-55 mm.

Jeg kjenner noen som elsker normalen, og som kun har én lyssterk normal-linse. Det er ofte folk som publiserer bilder på for eksempel Instagram og tilsvarende. Forbausende mange av dem har et Leica kamerahus til 50 000 kroner, så det har kanskje noe med penger å gjøre. 🙂

En lyssterk normal, for eksempel 55 F:1,4 eller bedre, er fenomenal på flere måter:

Detaljer: Du kan fotografere tett og nært, og få med de detaljene som en del brukere av sosiale medier er så himla flinke på. Jeg lar meg stadig vekk imponere spesielt av ungdom. Mange har et bildesyn jeg bare kan drømme om.

Uskarp bakgrunn: En «normal» med stor blenderåpning gir også flott bokeh. Du kan få skarphet og oppmerksomhet på akkurat det elementet i bildet som du ønsker, og så legge både forgrunn og bakgrunn behagelig uskarp. Se for deg et nærbilde av en hånd som holder rundt et kaffebeger. Kun den rødmalte neglen er sylskarp.  

Miljøportrett: Og så er det noen som mener at en 55 mm er fin til portrett, noe jeg stort sett er uenig i. Til miljøportrett, der du kan holde deg litt på avstand for å få med elementer rundt ansiktet, er den derimot midt i blinken. Men forsøker du å ta tette portretter, synes jeg oftest at det blir potetnese og små ører av det.

Dyrere: Jo større blenderåpning, jo større og tyngre blir linsa. Men først og fremst blir den dyrere. Et eksempel: For Nikkor-optikk til  speilreflekskameraer, er en 50 mm f:1,4 dobbelt så dyr som samme linse med blenderåpning f:1,8. Det du stort sett kjøper deg ekstra er bedre bokeh.

«Jukse-normal»: Hva om du kunne tenke deg å teste ut normal-optikk, men slett ikke ønsker å bruke penger på ei fast normallinse? Løsningen er (relativt) enkel. Skru kitlinsa di på om lag 50 mm og fest den her med en liten bit gaffatape. Så velger du blender-prioritert fotografering og skrur blenderen på maks åpning. Nå er du i nærheten av å fotografere med normaloptikk, enten nå resultatet skal henge på veggen eller brukes på Insta.

Bildene som er vedlagt her er pene og pyntelige detaljbilder tatt med ei kitlinse skrudd om lag på 50-55 mm. Helt greie bilder, vil man kunne si, men drepende kjedelige hvis du måler opp mot hvordan en fjortis ser på verden. Sving innom Instagram. Finn noen av de flinkeste. Se og lær.

Reklamer

God Jul 2018

Her kommer et blogginnlegg uten forslag til blender, rask lukkertid og lav ISO, men om noe helt annet.

Jeg regner (selvsagt) med at du blir å fotografere i løpet av jula. Men husk nå endelig på at du setter av tid til lange, fine eksponeringstider «uten film», og med mye tilstedeværelse og kos.

God Jul

Eier og kjæledyr

Har det slått deg hvor lik mange kjæledyr er sine eierne? Fotograf Olga Fedorova gjorde noe med det. I løpet av en knapp ukes tid fotograferte hun 32 eiere og deres kjæledyr i et prosjekt hun kalte «Pet ‘n’ Me».

Ta en titt. I utvalget er det nokså mange eksempler på at utsagnet stemmer: «Som eier, så kjæledyr».

Teknikk: Når jeg viser deg dette her, så er det også for at du kan studere teknikken til Olga. På nettstedet hennes forteller hun at hun mest jobber med eksisterende lys.

Ut fra bildene kan det se ut som om hun har fotografert både eier og kjæledyr med lys fra et stort vindu på venstre side for oss, altså til høyre for modellen. Alternativt fra en svært stor softboks.

Det innfallende lyset er stort nok til at bakgrunnen får om lag like mye lys som modellen. Teorien om et svært stort vindu «bekreftes» ved at lyset på bakgrunnen på noen av bildene faller av mot høyre i bildet. Det kan selvsagt også være at fotografen har lagt på en svak vignettering.

Denne type lyssetting er ideelt for å gjøre ansiktene tredimensjonale, og den har mye til felles med en klassisk portrettlyssetting, kalt Rembrant-lys.

Tips: Hvis du lurer på hvordan en fotograf har satt lyset, så forsøk å forstørre øynene. De er ikke bare «sjelens speil», men også et speil der du kan se hvor mye/mange og hvor lyset kommer fra.

Olga har plassert eierne på en stol på en sømløs bakgrunn, altså et stort papir som går fra taket og via en bue fremover gulvet. Kjæledyrene er plassert enten på gulvet eller på en stol eller lignende.

Optikk: Jeg vil tippe at Olga har brukt en svært lyssterk 85 mm. På bildene av eierne har hun stått et lite stykke unna, med moderat blender. På kjæledyrene har hun stått nærmere, og med stor blenderåpning. Det er kun partiet rundt øynene som er skarpt. Både nese og ører er svakt uskarpe, mens resten av kroppen er uskarp. Dette er selvsagt bevisst for å få fokus – i dobbelt forstand på øynene.

Morsomt prosjekt.

 

Vidvinkel – historiefortelleren

Lofoten, Nikon D700, 14 mm, 1/100 sek, f:18, ISO 250

Vidvinkler er herlige objektiver. Med en solid vidvinkel kan man fortelle en hel historie. Vidvinkelen gir rom til å skape et hovedobjekt, og så spe på med detaljer, gjerne i ytterkantene. Derfor gjelder det å følge nøye med i søkeren før du trykker på knappen. Det som kommer med her må ha relevans. Det er fort gjort å få med elementer som forstyrrer eller direkte ødelegger historien din.

Unger med fakler, Fuji X-E3, 13 mm, 1/120, ISO 4000.

Med en vidvinkel har du også muligheter for å etablere spennende linjeføringer i bildet. Hvis du bruker øynene godt og beina enda litt mer, så kan du fremheve utrolig mye komposisjons-geometri i bildene dine. Gå litt frem og tilbake (helst frem!), gå ned i knestående – eller opp på et eller annet.

Noe av dette må du slite for å få til. Det du derimot ofte får mer eller mindre gratis, er linjeføringer inn mot et punkt. På naturbilder vil du i tillegg kunne oppleve at skyer på himmelen fremstår ytterst samarbeidsvillig: De hjelper deg med å vise linjer inn til det ene punktet i horisonten.

Handelsstedet Havnnes på Uløya i Nordreisa. Fuji X-E2, 18 mm, 1/500, f:9, ISO 200

Jeg har brukt vidvinkelobjektiver hele livet. Ikke minst fra tiden som fotojournalist i avis, da det «alltid» sto en vidvinkel på et av kameraene.

Lofoten, Unstad. Nikon D700, 12 mm, 1/400 , f:6,3, ISO 200

Det finnes ikoniske fotografer som store deler av livet fotograferte med sine Leica-kameraer og med en 28 mm eller 35 mm fast påskrudd. Det er selvsagt mange myter her. Noen av dem påstår at Leica var «laget» for 35 mm-objektiver.

Riksgränsen: Fuji X-E3. 12 mm, 1/320, ISO 400.

Nettopp 35-mm har jeg fått sansen for det siste året. Jeg kjøpte for ikke lenge siden en 23 mm prime f:2.0 til mitt Fuji X-E3 (med en APS-C-brikke blir dette 35 mm i fullformatekvivalens), og har på de siste ferieturene bare hatt med denne ene linsa. Objektivet er lite og lett. Det er passe vidvinklet til det meste, og er likevel så pass hyggelig med hensyn til objekt-forvrengning i ytterkantene at man kan ta bilder av personer uten at man blir uvenner av den grunn.

Leve vidvinkelen.

Fjellheis-anlegg under bygging: Fuji X-E3 15 mm, 1/1000, f:4, ISO 800

 

 

Teleobjektivet – som «pynter» på virkeligheten

Noen bilder får du ikke tatt uten ei telelinse

Dyrefotografer eller sportsfotografer ville ikke klart seg uten. Ikke jeg heller, selv om jeg verken fotograferer dyr eller sport.

Teleobjektivet er som en kikkert: Du kan se og fotografere bamsefar på lang (og trygg) avstand eller fotografere en hendelse på den andre siden av fotballbanen. Uten tele ville dette vært umulig (og da ser jeg bort fra ekstreme del-forstørrelser).

Men et teleobjektiv har også noen andre egenskaper. På godt og vondt.

Med et teleobjektiv kan du komprimere virkeligheten eller fremheve et objekt. I bildet over her var målet å få frem det intense arbeidet på ei bru noen få dager før snora klippes over. Det var ei maurtue av aktiviteter: oppe i tårnene, på brua, inni brudekket og under det. Målet med bildet var å forsøke å gjenskape noe av denne hektiske aktiviteten.

Brua er totalt 1533 m fra landfeste til landfeste. På bildet ser vi om lag halvparten av brua, altså 766 meter, klemt sammen til en kort berg-og-dal-bane.

En eller annen smarting har engang sagt noe sånt som «at et bilde ikke kan lyve». Selvsagt kan bilder lyve. Her skjer det til gangs. Muligens opplever også du et inntrykk av høy aktivitet, men du får ikke et realistisk inntrykk av de fysiske dimensjonene på brua.

Brua har i virkeligheten en slakk topp på midten. Mot land på hver side er det stort sett flatt. Bildet av brua fotografert ovenfra gir et langt riktigere bilde.

Men teleobjektiver er ikke bare notoriske løgnere. Her eksempel på det:

Mange motefotografer benytter teleobjektiv. Årsakene er flere. Med en solid tele og med stor blenderåpning kan man legge bakgrunnen uskarp (kalles også bokeh). På denne måten blir modellen og klærne i bokstavelig forstand i fokus. De som har greie på den slags, sier at også modellen fremheves på en (enda mer) positiv måte.

Hvis du ønsker å gjengi virkeligheten så ærlig som mulig, så betyr dette at du må bruke telelinsa di med omhu. For noen år siden ble motivet over her brukt på ei bokforside, og utgiver fikk pepper av lokalbefolkningen fordi de mente bildet var manipulert. Men det var det altså ikke. Det er om lag 0,75 kilometer fra standplass til kirka og 19,5 kilometer fra kirka til fjelltoppen. Den avstanden klarer altså ei solid telelinse å klemme sammen, slik at det nesten kan se ut som om fjelltoppen står i bakgården.

Målet mitt var å skape et bilde der formen på kirketaket og kirkespiret ble repetert i fjelltoppen i bakgrunnen. For en som er vant til, og akseptere sammenklemte tele-bilder, var det bare fint å se på. Det var det ikke for noen andre, og jeg må jo på en måte gi dem rett i det. For strengt tatt er bildet en form for reinspikka løgn.

(Som vanlig kan du se bildene i maks format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst til venstre i nettleseren din)

Telelinse på sitt beste (?), der du fremhever objektet ved å legge bakgrunnen svakt uskarp. Men ser du nøye etter, vil du oppdage at både hest og vogn er «krympet» en god del i lengderetningen.

Ikeabildet

Hvis du har litt tid i helga, så anbefaler jeg en morsom og litt spesiell film om et av verdens mest solgte bilder (?) og historien om å finne frem til hvem fotografen var.

Den handler om Amsterdam, om en dyktig motefotograf som tok et tilfeldig bilde av en sykkel som sto parkert ved en kanal, om et bildebyrå, om IKEA som kjøpte rettighetene for noen få dollar – og som senere produserte og solgte dette bildet i format 100×140 cm i tusenvis av eksemplarer over det meste av verden.

Og altså om en kjøper/eier som ga seg f.. på at han skulle finne ut historien om bildet og om fotografen som tok det.

Litt av en detektivhistorie, som han altså var smart nok til å lage en liten film av. Kommentarene er på flamsk mens filmen er tekstet på engelsk.

10-tusen-kroners-spørsmålet får vi derimot ikke svar på: Hva er det som gjør at ett bilde blir så enormt populært, mens nesten ingen bryr seg om bildet ved siden av? Oppskriften på dette finnes dessverre ikke.

Enjoy!

Street photography – gratis kult-film

«Everybody Street», Cheryl Dunns flotte film om gatefotografer på Manhattan, er nå (igjen) fritt tilgjengelig på YouTube. På knapt 1,5 time får du med deg hva gatefoto betyr. I alle fall på amerikansk, og garantert på NYC-måten.

Regissør Cheryl Dunn skramlet i 2011 sammen 45 000 dollar via Kickstarter. Vel anvendte penger. Filmen kom i 2013 og fikk akkurat så mye oppmerksomhet og skryt som den fortjener. Flott og tidsriktig filming og en aldeles herlig regi. Her får du møte fotografer av begge kjønn, som over en lang periode har satt sitt preg på amerikansk gatefoto. Noen sympatiske og empatiske, andre det stikk motsatte – for å si det forsiktig.

Jeg er svak for god gatefoto, og har (selvsagt) omtalt filmen tidligere. Det aldeles nye og fine er at filmen igjen er lagt gratis ut på YouTube.

Et nettsted sier at du kan se filmen – med reklame – men jeg møtte svart skjerm. Jeg fant imidlertid en reklamefri versjon her. Så får vi se hvor lenge det varer.

Her er fotografene som er med i filmen.

Hvis du har halvannen time, så anbefales filmen på det varmeste. Men du bør vite hva du går til. Dette er ikke en film om blendere og tid og lukkerhastigheter. Filmen er heller ikke spekket med landskaper og vakre sommerfugler. Denne er lærerik, morsom, interessant – og innimellom ganske rå, fordi den i slike tilfeller speiler livet på et ganske rått sted. Sånn er gatefoto: Et speilbilde av virkeligheten.

Og så anbefaler jeg at du først leser min bloggartikkel fra januar 2014 om «Everybody Street».

En av mine favoritter, rolige og snille Erwitt.