Personvern og sånt

Som gammel fotojournalist har man lært seg regelen om å skyte først, og (eventuelt) spørre etterpå. Det er ikke helt sånn i våre dager. På godt og vondt.

Det var greit nok så lenge navnet til avisen sto utenpå fotobaggen, og «alle» i vårt lille samfunn visste hva det innebar å la seg fotografere. Noen ytterst få sa NEI. De fleste syntes det var stas å komme i avisen. Da er det straks verre å ville fotografere noen når du ikke har noen «aktverdig» grunn til å ta bilder.

Jeg kan ikke lovverket i alle sine snirklinger. I hovedsak mener jeg selvsagt det er bra at ikke hvem som helst kan ta bilder av både voksne og barn. Du eier ditt ansikt. Men det gikk liksom fra null til hundre. Fra ingenting, til at man i dag vel strengt tatt fra gang til gang må ha skriftlig godkjenning fra foresatte for å få ta bilder, eksempelvis i en barnehage. Det er ikke vanskelig å se fornuften i slike regler – når man tar frem ytterpunktene: Lille Petra i Solgløtt barnehage som sammen med mor er bosatt på hemmelig adresse for å unngå en voldelig far, bør ikke pryde verken forsider eller være coverbilde på fotonettstedet ditt.

Men i den andre enden av virkeligheten, i en velfungerende skoleklasse eller barnehage kunne vel foresatte gi godkjenning, med fornying hvert år (hvis du er uenig, sier du fra). Litt smidigere, liksom.

Jeg savner de uformelle fotoalbumene fra skolen. Nå er det bare Skolefoto som får slippe inn med sine oppstilte portretter.

Denne problemstillingen ble aktuell her forleden. Vår lokale rideskole ønsket å sende noen flotte bilder av smilende og blide unger i hestemiljø til et kommunalt sommerferie-tiltak. Jeg måtte støvsuge bildearkivet. De ytterst få aktuelle bildene er så gamle at hele gjenget nå er i 20-årene (bilde over).  I tillegg hadde jeg noen nyere, men da mer oppstilte bilder av tenåringer – ikke helt etter bestilling.

Hva om noen år fra nå, når det ikke finnes bilde av glade barn i lek i bildearkivene? Lekte ikke unger på 2020 tallet eller var det ingen som fikk lov til å ta bilder av dem?

Jeg har krydret artikkelen her med noen bilder, som muligens illustrerer problemet.

 

Sorthvitt i en fargeglad tid

For litt siden utfordret jeg og min fotokompis hverandre med en foto-oppgave; nemlig å lage et antall sorthvitt-bilder. Og det midt i en årstid da det meste står i blomst, og alle normale mennesker i dobbelt forstand har fokus på farger.

Bakgrunnen for det hele er at vi i år ikke får avviklet vår tradisjonelle fotoshoot, men må ta til takke med en virtuell løsning via Skype og Dropbox. Sånn kan koronaen gi så mange slags snodige utslag: Vi «møtes» en gang i uka på nett, vurderer hverandres bilder og bestemmer ny oppgave.

Foto: Jan A. Emilsen

Denne gangen var oppgaven «sorthvitt». Det ble en interessant opplevelse, mest i positiv betydning. Jeg opplevde at gamle kunster ikke var avgått, men at jeg fortsatt i noen grad behersket evnen å «se» sorthvitt, slik jeg var vant med en gang i tiden da verden besto av Tri-X og mye styr inne på et mørkerom. Og med dette mener jeg evnen til å visualisere et fargemotiv, og transformere fargene til sorthvitt-valører – før du tar bildet. (Hvis du er fersking på området kan du i dag fotografere i RAW, mens du ber kamera vise deg bildet i sorthvitt bak på skjermen, og på den måte umiddelbart få et inntrykk av om dette motivet fungerer i sorthvitt).

Tilbake til vår fotoshoot: Noen av oss plukket aktuelle fargebilder og kvernet dem gjennom et antall sorthvitt presets i Lightroom. Fort og greit. Man takket høflig ja til det LR-forslaget som falt best i smak – og var fornøyd med det. Andre gjorde det skikkeligere (jeg nevner ikke navn). Han startet gjerne med en sorthvitt preset, men justerte i etterkant hver fargekanal for å få ønsket bilde, pluss noen andre justeringsmuligheter som er på paletten. I dagens digitale virkelighet er sorthvitt-mulighetene ufattelig mange, men det kreves både tålmodighet, kunnskaper og erfaring.

I dette innlegget ser du noen av bildene vi la frem for «juryering».

Utover dette enkle tipset med å utfordre deg selv og en fotokompis til et sorthvitt-stunt (eller selvsagt andre spennende oppgaver) midt i sommeren, så kan det være verd å merke seg arbeidsmetodikken: Den fungerer enten man bor på hver side av byen eller i hver ende av landet. Eller…

Foto: Jan A. Emilsen.

Det er en positiv opplevelse å forsøke å tøye noen grenser, forsøke å være kreativ – og så måtte vurdere egne og andres bilder med tanke på hva som kunne vært gjort for å få bildene enda bedre.

Metoden anbefales. Fortsatt god sommer.

Makrofoto: Småkryp i skogen

Jeg har nok ikke all verden av erfaring å slå i bordet med når det gjelder makro-fotografering, selv om jeg har syslet med dette i årevis. Jeg har ikke tålmodighet til å få dette til på en skikkelig måte.

Makro er et spennende område, og da er det desto mer interessant å se en virkelig proff som ikke bare viser frem flotte makrobilder, men forteller hvordan man kan få det til

Svenske Michael Widell lager flotte videoer, som du også kan lære masse av.

I denne videoen fotograferer han insekter i skogen med sin Fuji X-T3, med en 65 mm makrolinse (tilsvarende 100 mm på fullformat), en Meike MK-320 blits – og med en snedig og rimelig diffusorløsning (som du kanskje kan lage selv). Denne heter Dörr diffusor. Kanskje kan du skaffe en slik. Søk på nett.

De fleste bildene tas på ISO 200, 1/60 sekund (for å få tegning i bakgrunnen), f:8-11 og blitsen i manuell på 1/16 lysstyrke (slik at bildet eksponeres på ekstrem kort tid). Alt forklares godt i videoen.

Michael har også laget en video som beskriver myter som ferske makrofotografer (muligens) tror på, og hvorfor de ikke stemmer. Få med deg denne også. Her var det et par myter som jeg godt kunne ha fått fortalt – for noen år siden!

Hvis du (også) kan tenke deg å jobbe litt mer med makrofoto, så anbefales videoene til Michael på det varmeste. Han snakker godt engelsk, og skryter som rimelig er litt av sin sponsor, men det er til å leve med.

Bildene her er selvsagt fra Widells film.

Ellers har jeg med vekslende hell forsøkt å si noe meningsfullt om makrofotografering på denne bloggen opp gjennom årene. Du må gjerne ta en titt på de artiklene som er merket med kategorien Makro.

Drone: Ta kamera høyt til værs

Før.

Jeg har en del samarbeid med mitt lokale museum. En av «oppgavene» har vært å ta nye bilder med utgangspunkt i gamle bilder. Før og nå, altså. Og, der hvor det er mulig, gjerne også ta bilder fra om lag samme standpunkt som de gamle bildene, og gjerne med tilnærmet samme brennvidde.

Nå. Bildet er satt sammen av tre enkeltbilder.

Et av de største problemene med dette er at de søte små trærne på bildet fra 1920 nå har blitt så høye at de skjuler det meste. Hva gjør man da?

I 2020 kan løsningen være å skaffe seg en drone, og sende kamera rett til vers, over både tretopper og nye hus.

Forsiktig som man er, har jeg ventet til nå. Kjøp av et relativt stort helikopter (ca. 50 cm) for om lag 15 år siden var ikke vellykket. Så kom – omsider – de første dronene på markedet, med alle sine svakheter. Dårlig bildeoppløsning var en av dem. Pris en annen.

Men utviklingen går fort. For ikke så lenge siden var kombinasjonen pris, bra bildekvalitet og enkel håndtering på plass.

Inn for landing. Det er trygt for følsomme rotorblader å lande på noe flatt pluss at sensorer under dronen må kunne detektere kontraster for å lande korrekt. (Foto: Terje Storjord). 

En slik løsning heter Mavic Mini. Den er enkel å fly, den tar bilder som er gode nok til svært mange formål (også de aller fleste av mine), og prisen er så akseptabel at man i verste fall tåler et totalhavari uten å måtte krype gråtende til banken. Sist, men ikke minst, man kan ta den rett ut av boksen og fly uten å måtte gjennom kursing og ei viss papirmølle. Årsaken til det siste er at den veier mindre enn 250 gram, som vel er grensen for flyvende objekter på den ene siden og leketøy på den andre. Men jeg kan love deg at dette ikke oppleves som leketøy.

Mitt bruk er altså dokumentasjonsfotografering. Jeg sender stort sett drona rett opp til ønsket høyde, finjusterer sted og vinkel, tilter kamera og knipser (med en herlig manuell utløserlyd) – og har dermed fått de bildene jeg ellers ikke ville fått.

Det er også enkelt å ta panoramabilder. Du finner rett posisjon, dreier drona litt etter litt, og tar et bilde i hver ny posisjon. Disse lar du Lightroom eller Photoshop sette sammen.

Plutselig har jeg fått et verktøy jeg har savnet i mange år.

OBS 1: Her er mye jeg ikke sier noe om, men på nett finner du videosnutter i søkk og kav som tar deg gjennom det meste, fra unboxing til avansert flyving og ikke minst avansert filming. Det kan se ut som om de fleste bruker den til filming. Foto nevnes her og der.

OBS 2: I likhet med mye annen teknologi, vil det alltid komme ut «noe» som er mye bedre og litt dyrere rett rundt svingen. Få dager etter at min drone var anskaffet, kom oppfølgeren. Mye bedre på de fleste områder. Ditt valg. Men at det er et nyttig verktøy for oss som dokumenterer, er hevet over tvil!

Alfred Eisenstaedt: Kysset på Times Square

Du har sikkert tidligere sett bildet av marinegasten og «sykepleieren» på Times Sqare, NY. Bildet ble tatt 14. august 1945, den dagen da Japan kapitulerte etter andre verdenskrig. En av de som var ute i gatene med sitt kamera, var Life-fotograf Alfred Eisenstaedt. I et glimt oppfatter han situasjonen, og rekker å fyre av fire velkomponerte og gode bilder på de omlag 10 sekundene dette «kysset» varer. I kaoset blant tusenvis av mennesker rekke han ikke å få navnene til de to på bildet.

Først 42 år senere gjør marinegasten på bildet, George Mendonsa, krav på honorar fra forlaget, men dropper det senere. Nå finner man også frem til kvinnen i hvit drakt, Greta Zimmer Friedman, som den gang var tannlegeassistent.

I forbindelse med 70-års-minnemarkeringen etter slutten på andre verdenskrig, laget TV-selskapet CBS en sak på dette, og med opptak fra 2012 da man hadde fått med seg både George og Greta til Times Square igjen. Du kan se TV-innslaget her.

Hvem var så fotografen? Alfred Eisenstaedt (1898-1995) var tysk jøde, og hadde allerede rukket en solid fotokarriere for Assosiated Press i Tyskland, før nazistene tok over makta. I 1935 flyttet han til USA, og ble etter hvert en del av fotostaben i Time magasin, sammen med bl.a. Robert Capa.

Alfred Eisenstaedt var vant med å bruke småbildeformat, altså 35 mm film og Leica-kameraer, og han foretrakk å benytte eksisterende lys. Dette i motsetning til mange av sine amerikanske kolleger, der «normen» var storformat-kameraer og blits.

Denne, mer uformelle måten å fotografere på, ble varemerket til den nye tidens fotojournalistikk. De små kameraene bidro også til en mer avslappet atmosfære når kjendiser og berømtheter skulle fotograferes: «They don’t take me too seriously with my little camera,» fortalte Eisenstaedt. «I don’t come as a photographer. I come as a friend.» Dette er noe mange fotografer erfarer selv i dag når de går over fra for eksempel speilrefleks til de mindre speilløse kameraene.

Du finner haugevis av Eisenstaedt-bilder på nett. De er verd en studie.

Historien om Walker Evans og Allie Mae Burroughs

Her er en lenke til historien om en av verdens mest kjente bilder, og kanskje «starten» på moderne fotojournalistme: Bildet av Allie Mae Burroughs, tatt under den amerikanske depresjonen.

Selve artikkelen er kort, men likevel innsiktsfull. Den handler om fotografen og hans motiv. Artikkelen er på engelsk/amerikansk, men høyst begripelig. Like fullt: trolig en sak for de spesielt interesserte.

Under den store depresjonen i USA på 30-tallet ble fotografer sendt ut for å dokumentere (deler av) elendigheten gjennom et program kalt Farm Security Administration. Du må lese denne artikkelen først, for å forstå artikkelen om Walker Evans.

Evans var en av FSA-fotografene, og fotograferte en ung, og nokså værslitt kvinne, preget av sikkert både sult og hardt arbeid: Allie Mae Burroughs. Sammen med Dorothea Langes bilde av «Migrant Mother» ble også dette bildet ikonisert.

For Evans ble bildet springbrettet til en karriere. Allie fikk ikke fem øre for å bli fotografert, ikke engang en kopi av bildet, noe hun i etterkant var forbannet på Evans for.

Artikkelen er i en serie kalt The Culture Trip. Midt i artikkelen finner du en liten videosnutt på knapt fem minutter med kort bakgrunn og et intervju med fotografen. Interessant.

Artikkelen anbefales, også ut fra perspektivet at USA gudskjelov faktisk har vist at det kan by på noe bedre og mer seriøst enn det kaoset vi ser i dag, både på gata og i et stort hvitt hus.

8 gode tips for blomsterfotografering

Blomstene er endelig på tur tilbake. I alle fall i deler av dette langstrakte merkelige landet som heter Norge. Hvis hagen din fortsatt ligger under hauger med snø, så kan jeg nesten garantert love deg at det blir sommer – før eller siden.

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om blomsterfoto. Søker du her på ordet blomster, så får du opp litt ulike artikler, sikkert mer eller mindre nyttige.

Denne gang tenker jeg imidlertid å overlate kamera og mikrofon til en svensk fotograf med navn Micael Widell. Han viser oss sine åtte beste tips for blomsterfotografering.

Dette er greie, enkle tips som alle kan ha nytte av. Den åtte minutter lange videoen er på engelsk. Den gode Michael snakker bedre engelsk enn svensker flest, så dette får du med deg. Og så er det så befriende å få info i et tempo som gjør at du henger med. Det er ikke alltid like greit å høre en som snakker en eller annen amerikansk dialekt, som sluker hvert tredje stavelse og snakker som et maskingevær.

Husk nå bare på at dette er en av flere tilnærminger for blomsterfoto. Michael ønsker her å ta skarpe blomsterbilder, men det kan jo være at du er ute etter det motsatte: At bare deler av blomsten ønskes skarp. Som jeg skriver et sted i en av mine blogger: Hvis du er ute etter å lage en flora, så er det én måte å jobbe på. Selv fotograferer jeg blomster oftest ut fra prinsippet om å (forsøke) å lage spennende bilder – og da er absolutt alt lov.

Ditt valg. Men i mellomtiden kan du lære mye av Michael Widell. Og som du nok forstår er bildene her hentet fra denne videoen.

Café Lehmitz – og Anders Petersen

Den svenske fotografen Anders Petersen (1944-) er en legende. Prosjektet og boka om Café Lehmitz er muligens den enkeltjobben som i første rekke bidro til dette.

Han var (eller ble) Christer Strømholm-elev i Stockholm, og var sterkt påvirket av Den Store Mesteren.

Under koronakrisen stengte «Fotografiska» i Stockholm (men har akkurat åpnet nå). De laget noen få virtuelle visninger. En av dem var altså med bilder av Anders Petersen.

Her er hva galleriet skriver:

«Hur gammal var Anders Petersen när han i tre år hängde på och dokumenterade Café Lehmitz? Och vad var det för ställe egentligen? Vad för kamera är Anders Petersens favorit och vad betyder alla hans markeringar på kontaktkartorna?

Följ med Juliana Wiklund, guide och lärare på Fotografiska, när hon ger alla möjliga svar genom att guida dig genom den fantastiska utställningen Color Lehmitz.»

God fornøyelse!

OBS: De første sekundene av filmen er uten lyd.

 

Her litt bakgrunnsstoff om:

17. mai – slik vi minnes

Vi nærmer oss grunnlovsdagen – en dag som i år kommer til å bli ganske annerledes enn de vi er har vært vant til å feire.

Her kommer derfor et lite 17. mai-tips.

Jeg vil tro at det er flere enn meg som kan bla tilbake i tidligere år, og finne ganske mange bilder av unger som vifter med flagg, med ordførere som taler, når «minstejenta» blir russ, når softisen smaker som best, barnetoget og borgertoget, osv.

Jeg fant ut at jeg (endelig) kunne bruke noen av disse bildene til mer enn «bare» å havne i minnealbumet. Jeg mente de kunne publiseres for å minne oss alle om de flotte 17. mai-dagene vi har hatt, og de 17. mai-dagene vi skal feire i årene som kommer.

De siste dagene har jeg derfor daglig lagt ut 4-5 bilder på Facebook, til nytte & hygge. Det har blitt mange smil og mange «likes», mest faktisk på bildene som er digitalisert fra slides på 80-tallet. Noen har slengt seg på og lagt ut egne bilder, men jeg hadde trodd at flere ville melde seg på. (Det sier kanskje noe om at mange ikke finner de rette bildene i den store, store mappa på harddisken som bare heter Bilder.)

Men du har sikkert kontroll 🙂 Så da er tipset klart: Legg ut 17. mai-bilder i dagene frem til Den Store Dagen i de sosiale kanalene du vanligvis bruker. Vi må ikke glemme hva vi har hatt, og vi må ikke miste av synet at dette går over.

God 17. mai!

(Og så sier det seg selv at du må dokumentere denne 17. mai slik den blir, for dette er historisk.)

Hundefotografering – gode tips

Jeg har tidligere skrevet noen enkle «bruksanvisninger» om fotografering av dyr. Her får du tips til en langt grundigere artikkel som handler om fotografering av menneskets beste venn. Det er Rachel Hughes som har skrevet den, og den er publisert på det amerikanske nettstedet PetaPixel.

Artikkelen er grei og forståelig. Her er en grov oversikt over emnene i artikkelen:

  • Valg av riktig kamera og linse: Hun foreslår en DSLR med 70-200/2,8 (såpass lyssterke linser er normalt ganske dyre. Med 2,8 kan du imidlertid få en bokeh som du aldri vil oppnå med mindre lyssterke linser). Hun anbefaler også Back Button fokusing (som blir grundig forklart i egen video).
  • Tilbehør: Du må ha på deg klær som tåler å bli skitten (når du ligger på magen). Ta med leker for hunden. Det er ofte(st) nødvendig med en assistent som kan kaste ball og leke med hunden slik at du kan konsentrere deg om selve fotograferingen.
  • Ta bilder i øyehøyde (til hunden)
  • Ta de pene portrettene først. (Ikke vent til etter at du har lekt og danset med hunden, slik at den er gira, med tunga ut av munnen).
  • Fokuser på øynene!
  • Hvordan få gode motiver av en hund i full fart?
  • Mørke hunder kan være en utfordring.
  • Få med «feelingen» i bildet – ikke bare teknisk gode bilder.
  • Bruk naturlig lys og sørg for bokeh.
  • Vær tålmodig – og ha det morsomt.

Her er lenke til hele artikkelen. Bildene her er hentet fra den, og tatt av forfatteren.

OBS: PetaPixel er solid dekket med reklame, så pass på hvor du trykker. (Bare så du er advart).

Lær deg enkel bildebehandling

Bildet du ser her er utsikten fra hytta mi, fotografert fra stua, rett sørover, klokken 0400 natt til andre mai 2020. Folk som har åndelige anfektelser kan komme til å tippe over under slike forhold.

Jeg tar med dette bildet som basis for et enkelt og prosaisk budskap (som jeg sikkert har fortalt før) om at det kan være nødvendig å skaffe seg litt programvare, og investere i noe kunnskap, slik at du kan skape de bildene som du ønsker deg. Alternativet er å ta til takke med de bildene kamera ditt foreslår.

Nå tar mitt Fuji X-T2 riktignok «verdens beste» jpg-bilder, men hvor flinke Fuji-ingeniørene enn måtte være, så har de trolig ikke opplevd en nordnorsk soloppgang om våren, med vannrett varmt sollys rett inn på snødekte fjell, med blågrå himmel i bakgrunnen og med et dynamikkomfang ingen bildebrikke klarer å gjengi.

OK, originalen rett ut av kamera var slett ikke dårlig. Men det var ikke det jeg så og opplevde. For å forsøke å gjenskape noe av dette måtte det en liten runde gjennom Adobe Lightroom: En liten generell oppskarping, en liten mellomtoneoppskarping, litt oppletting av den nedre halvdel av bildet, en svak mørkere avtoning av himmelen, en ørliten S-kurve for å få litt mer smell i både høylys og skygge, samt tilsvarende fargemetning.

Du ville sikkert valgt andre innstillinger, men det fantastiske i dagens digitale hverdag, er at du kan sitte og justere så lenge du bare vil, uten at det koster deg fem øre, og mens du hele tiden har muligheten til «å rykke tilbake til start».

Bare så det er sagt: Lightroom er ett av flere bildebehandlingsprogrammer, men det er anbefalt ettersom det gjør en bra jobb og er et integrert «bildeflytprogram».

Til sist: Om du skulle lure på hva og hvor dette er, så kommer faciten her: Stedet er Efjord, nå i Narvik kommune, lengst nord i Nordland fylke. Fjellet til venstre heter Kuglhornet, og massivet til høyre kalles Eidetindene. Hvis du klikker på bildet for å forstørre det, kan du se et fjell med helt flat topp som befinner seg nede i «skaret» mellom de to massivene. Det er Stetinden, som er Norges nasjonalfjell.

Hemmelig, hemmelig…

Fra mitt bildearkiv: En gang for lenge siden hadde firmaet mitt en god del fotooppdrag for en stor norsk våpenprodusent. Ikke alt jeg fotograferte var like hemmelig, men noe var helt klart i den kategorien. Jeg hadde fra tidligere sikkerhetsklarering til nesten hva det skulle være, og var nok i tillegg her sjekket ut til gangs. Derfor kunne jeg operere nokså fritt. For eksempel med å fotografere, fremkalle film i egen lab og levere bildene til oppdragsgiver, i forvisning om at de for eksempel ikke også ble sendt til fi… (som det heter på det språket).

De tingene du ser her var avanserte greier (og er det kanskje den dag i dag), både maskineringsmessig og mhp elektronisk og elektromekanisk montasje. Alt ble laget og satt sammen på fabrikken jeg hadde oppdrag for.

Jeg kjenner ikke lengre denne bransjen, men det skulle ikke forbause meg om alt dette i dag er pakket inn i en liten mikrochip.

Men den gang var det altså både avansert og hemmelig til gangs. Til ymse formål ble dette jevnlig fotografert. Man spør ikke hvorfor, og man får ikke svar.

Svarthvitt var greit. Her var det full kontroll. Da var det litt verre med dias. Ektachrome var sikrest, men nærmeste fremkallermaskin for denne prosessen var i nabobyen, 2,5 timer unna. Etter fotografering måtte jeg derfor kjøre med rullene til labben og sitte å vente til de kom ut av maskinen. Etter en liten sjekk på at alt var OK, ble det å kjøre tilbake, og her velge de beste bildene, montere disse og kjøre ned til fabrikken.

Så mye enklere i dag med digitale bilder. Så spørs det da om de er sikrere med tanke på mulig spionasje fra fi…

Gjenstandsfoto etter museums-standard

De fleste av oss fotografer tar ustoppelig bilder av «gjenstander», uten at vi reflekterer noe særlig mer enn bare å få et bra bilde. Men av og til er ikke det godt nok. Som for eksempel hvis du skal ta bilder for et museum eller tilsvarende. Da gjelder vanligvis helt andre regler, og i en setting du kanskje ikke hadde forestilt deg.

Her er løsningen på hva du skal og bør gjøre under slike omstendigheter:

Nettstedet til «Samlingsnett» er en ressursbank, et informasjonssted og et sted for læring for alle som arbeider innen feltet samlingsforvaltning. Her får du vite alt som er verd å vite (og vel så det), pluss lenker til mange verdifulle ressurser.

Nettstedet utvikles og driftes av Museene i Sør-Trøndelag AS og finansieres i hovedsak over Norsk Kulturråds program for samlingsforvaltning. I redaksjonen for nettstedet er også Haugalandsmuseene, Museene i Akershus og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Norges Museumsforbund er en viktig samarbeidspartner.

Prosjektet ønsker å bidra til fornuftig bruk av ressursene i museumssektoren og å løfte kvalitet, kunnskap og kompetanse på samlingsforvaltningsfeltet i Norge.

Her er utrolig mye god informasjon som vil sikre at du har tenkt gjennom arbeidsprosessen før du starter, og gjennom det kan gjøre ting perfekt med én gang, samt legge inn mye relevant informasjon allerede når du fotograferer, for nettopp å slippe ressurskrevende dobbeltarbeid.

Illustrasjonene her er bilder tatt til ei historisk bok. De holder nok ikke standarden som anbefales for museumsbruk.

Fra Camera Obscua til Instagram

Fotohistorie er spennende – og spesielt samspillet mellom tekniske innovasjoner, sosiale endringer og kunstneriske retninger.

For et par års tid siden kom det ei bok som nettopp tar dette aspektet: «A Chronology of Photography», en kulturell tidslinje fra Camera Obscura til Instagram. Det er ei innholdsrik bok som tar for seg fotohistorien på en enkel og begripelig måte. I bunn ligger en tidslinje som peker til andre hendelser, slik at man får fotohistorien i et større perspektiv.

Man får ikke sagt all verden på 270 sider, men her er nok til å få et gløtt inn i denne utviklingen. Så kan du jo supplere etter ønske og behov senere. Boka avsluttes med ei ordbok som forklarer noen av begrepene, tips til fordypningslitteratur og selvsagt index og bildekreditering.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye om boka, men legger ut noen bildeoppslag slik at du kan gjøre deg opp en mening om dette kan være noe for deg også. Jeg synes den er svært interessant, og ei bok man ikke må lese fra start til slutt, men kan hoppe inn og ut av etter behov.

I likhet med fotobøker flest, starter denne tidlig på 1800-tallet, og med selve «fødselen» til fotografiet i 1839. Enhver fødsel starter imidlertid med en svangerskap, og i boka tar man en rask sving innom den lange veien frem til man klarte, ikke bare å se, men til man klarte å ta vare på et bilde, etter en ni timer lang eksponering på ei preparert metallplate.

Så ruller fotohistorien videre, med et sideblikk på verdenshistorien for øvrig. Boka er delt opp med bilder i ulike årstallsperioder og delvis med tematisk innhold.

Jeg finner ikke boka i norske bokhandlere men kun hos Amazon.

Bilder av de «usynlige» stedene

Jeg tipper at du også i ditt nærområde har områder, bygder eller bydeler som du liksom aldri ser skikkelig. Kanskje har du kjørt forbi der mange ganger. Det er det jeg kaller de «usynlige» stedene.

Hvis du i disse korona-tidene skulle slumpe til å få mer fritid, så hvorfor ikke dokumentere noen av disse stedene, eller aller helst at du også oppdager små og store elementer her som du kan gjøre noe mer ut av enn ren dokumentasjon.

Noen minutter sør for byen der jeg bor er det ei lita grend. Jeg tipper de som bor der kaller det forstad. Her er større konsentrerte boligfelt et stykke opp fra sjøen, mens nederste stripe langs E6 og havet består av en del opprinnelig bosetting pluss litt nytt.

Jeg har kjørt forbi her tusenvis av ganger. Denne gang kjørte jeg dit, parkerte, og gikk en lang tur langs «gammelveien» som nå er gang/sykkel-vei. Tross gråvær og sur vind, gikk det greit med lue og hette og NRK Klassisk på øret. Og kamera, selvsagt. Jeg hadde med en 18-55 og en 50-200 til min Fuji X-E3.

Det ble en fin tur på et par timer, først til veislutt og så retur til bilen. Og resultatet. Tja, ikke mye å skryte av. Folk med mer kreativt blikk kunne sikkert fått ganske mye mer ut av dette. For eksempel kunne man sikkert ha fått OK til å ta mer spennende bilder av fjøset som holder på å ramle sammen og sikkert kunne man gått nedom den røde fjøsen og det fraflyttede huset. Kanskje kunne også snøspurvene ha blitt et bedre motiv. Men poenget mitt her er å oppsøke de stedene du bare fyker forbi, de som ser aldeles «motivløse» ut, og så se etter om det kan være interessante elementer å feste til brikken.

Et annet poeng for meg i alle fall, er å gi meg selv et par timer med konsentrasjon på motiver, med klassisk musikk-backing, og med fravær av alle dystre tanker om en pandemi med store og forferdelige konsekvenser.

God tur.