David Creedon – om å fotografere

I ny og ne kommer man over mennesker – og fotografer – som på en spesiell måte klarer å si noe viktig, noe å reflektere over. Den irske fotografen David Creedon er en sånn person. Han er en godt voksen kar som har fotografert hele livet.

På en stillferdig måte, og med sin herlige irske aksent, forteller han om det å fotografere. Han snakker ikke om blendere og ISO. Det er heller ikke viktig hvilke kamera han bruker eller anbefaler. Han selger heller ikke workshops og fotoskoler.

Derimot forteller han om sitt liv som fotograf, han forteller om noen av sine beste bilder (og vi ser med all mulig tydelighet en profesjonell fotograf) og om hvordan de ble til. Og så forteller han hva du bør studere for å bli en bedre fotograf (og kanskje også et bedre menneske).

Se på denne videoen en dag du har god tid og ikke stresser. Den tar ikke mer enn 10 minutter, men likevel.

Ikke uten grunn har denne lille videoen fått mange gode tilbakemeldinger, som for eksempel denne: «The best and most inspiring video I’ve seen on photography in a long while . Wonderful.»

Enjoy.

(Alle bildene er skjermdump fra videoen)

Reklamer

Street Photography: Top Selection

Kanskje kan sommeren også være tiden for litt kreativ by-fotografering? Her kan du i alle fall få en hel haug med idéer.

En gang i måneden samler gjenget bak FB-kanalen Street Level Photography de beste bildene, og legger bildene ut på YouTube i en om lag 5 minutter lang videosnutt med enkel overtoning. Klikk på bilde-lenke nederst.

Det handler altså om «gatefotografering».

Denne sjangeren er selvsagt like preget av stereotyper som for eksempel landskap og portrett. I street photography kan du finne «de klassiske motivene» i eksempelvis reflekser i små sølepytter, plakaten i bakgrunnen der du bare står og venter til du får den rette personen foran (eller kanskje du har med egen «modell», eller i verste/beste fall deg selv). Her er steinharde kontraster med en menneskeskygge på rett plass, her er «noe» i forgrunnen som delvis skjuler en person som går forbi (og som ved dette skaper et interessant (?) bilde). Street photography er for det meste svarthvitt, men også med noen fargebilder.

Overse de kjedelige «dusin-bildene», og gå heller på jakt etter gullkornene.

Her er mitt tips: Se gjennom videoen. Så ser du gjennom på nytt, men nå stopper du ved de bildene du liker best. Og så bruker du litt tid på hvert bilde for å analysere dem, og gjerne skisse hovedelementene i bildet på et ark: Hva er «hemmeligheten» bak dette bildet? Hvordan har fotografen komponert det?

Kan du ta med deg en kjenning og lage tilsvarende bilde? Kan du bruke noe av det du ser her til å skape dine egne unike bilder?

Man kan lære mye av å studere andres bilder.

Vidvinkel-effekter

Vidvinkelen er flott på flere måter. Ikke minst fordi du nokså enkelt (!) kan få hjelp til å samle oppmerksomheten på ett punkt, takket være linjer som peker inn mot midten. I dette tilfellet øya midt på bildet under her.

I fjæra så jeg noen stein- og berg-formasjoner som peket inn mot samme punkt. Med en solid vidvinkel vil du ofte oppleve at også skyene peker mot midten. Bildet her er nokså sentrert, der også horisonten er omlag midt på bildet – noe man normalt bare bør gjøre med stort omhu.

Alle bildene her er tatt med et Fuji X-E3 (halvformat-brikke/APS-C). Med ett unntak er bildene tatt med en manuell 12 mm Samyang, vanligvis blendet ned til f. eks. 11. Hvis du da legger fokus på et sted mellom 1 meter og uendelig, så blir absolutt alt skarpt i bildet. Tiden må være akseptabel (=mer enn 1/60 sek) for å unngå bevegelsesuskarphet, og hvis ikke dette er mulig, justeres ISOen opp litt.

Et bra bilde bør ha et interessepunkt, dvs. noe «du kan hvile øynene på». Her tenker jeg interessepunktet er den runde lille «øya» i den runde vannpytten. Samme kamera som over, men nå med en 18-55 mm på 18 mm, f:13, 1/180 sek, Iso 250. I Lightroom er himmelen mørket litt ned, og ellers litt «dodge and burn» på landskapet.

Hvis du forstørrer bildet kan du muligens se en båt litt til venstre for midten av bildet. Kan den fungere som interessepunkt? Kanskje. Men kanskje enda mer skyene som speiler seg i vannpytten. Hvis jeg hadde orket å bli skitten på magen kunne jeg lagt meg helt ned og fått enda mer tegning av skyene i vannet – og et enda bedre bilde. Samme kamera og linse som øverste bilde.

Hvis du ikke finner et godt nok interessepunkt i bakgrunnen, så kan det være enklere å finne et i forgrunnen. En liten «bukett» rosenrot lyser opp i et ellers grønt og blått bilde. (Jeg har jukset litt ved å gjøre gulfargen enda litt gulere). 12 mm-linsa på f:11 og med fokus lagt til omlag 3-4 meter vil gi skarpt bilde.
Hvis du ikke finner et interessepunkt der du er, så kan du jo skape et selv: Se deg rundt etter noe som passer inn og som du legger der du ønsker det.

Bildene her er fra årets fotoshoot som foregikk i Efjord og på Hamarøy i Nordland.

Fortsatt god fotosommer.

Noen ganske alminnelige fototips i gråvær

Årets fotoshoot er over. I en drøy uke har man fartet rundt i på jakt etter bra motiver. Det var ikke helt enkelt når det stort sett var gråvær og regn, regn og gråvær – og et par små solgløtt innimellom.

Her kommer noen få bilder fra de første dagene, ispedd noen små kommentarer som du kanskje kan få litt lærdom og inspirasjon av.

Det lille ekstra

Her et eksempel på det jeg har skrevet om tidligere: Det ene lille elementet som løfter et ellers flatt og kjedelig bilde noen hakk oppover. Bildet er tatt fra båt. Her er det minst 75 % flaks, for måker er ikke alltid like samarbeidsvillige. A: De må være der. B: Vingene må være korrekt utstrukket for å ta seg ut på bilder.

Lyset var 100 % flatt, så det lille ekstra lyset i trærne er produsert i Lightroom.

CAMERA   Fuji X-E3. LENS  XF18-55mmF2.8-4 R LM OIS. ISO 250. FOCAL LENGTH 18.0 mm (27.0 mm in 35mm). APERTURE  f/5.6. EXPOSURE TIME  0.00133s (1/750)

Makro

Et sett med mellomringer eller forsatslinser koster ikke all verden. Du trenger altså ikke ei dyr makrolinse for å fotografere for eksempel planter. Her har jeg satt en mellomring mellom kamerahus og standard-zoomen, og fått solide muligheter til å gå på fotojakt i skogbunnen. Og, hvis du ikke visste det: gråvær er helt OK for makrofoto. Sol er pyton.

CAMERA  Fuji X-E3, LENS XF18-55mmF2.8-4 R LM OIS, ISO 500, FOCAL LENGTH 34.3 mm (51.0 mm in 35mm), APERTURE  f/3.6, EXPOSURE TIME  0.005s (1/200)

Himmel og hav

Nok et bilde fra båt. Selv om havet er rolig her, er det smart å øke lukkerhastigheten for å unngå bevegelsesuskarphet. Når det gjelder komposisjonen blir det her et samspill mellom en «tung» bunn og en høy himmel. Normalt sett anbefales ikke å dele bildet i to, med horisonten midt på. Bildet var tatt i gråvær der holmen på «negativet» var nesten svart, så her er det mye arbeid i Lightroom som ligge bak at det overhode ble et bilde av dette: Avtonet himmel og hav. Oppletting av holme. Ekstra oppletting av lyst fjell mot hav.

CAMERA  Fuji X-E3, LENS  XF18-55mmF2.8-4 R LM OIS, ISO  250, FOCAL LENGTH 55.0 mm (83.0 mm in 35mm), APERTURE  f/7.1, EXPOSURE TIME  0.00063s (1/1600)

Isolere forgrunn

Her et klassisk eksempel på hvordan man kan isolere forgrunn fra bakgrunn. Løsningen heter lang teleobjektiv, stor blender og så lang avstand mellom objekt og bakgrunn som mulig. Jeg måtte spasere litt rundt i området før jeg endelig fant rette vinkel. Pluss litt jobb i Lightroom. Pass på at bakgrunnen er så rolig som mulig.

CAMERA  Fuji X-E3, LENS XF55-200mmF3.5-4.8 R LM OIS, ISO 500, FOCAL LENGTH 156.1 mm (234.0 mm in 35mm), APERTURE  f/4.5, EXPOSURE TIME 0.00125s (1/800)

Solgløtt

Så, endelig, et gløtt av sol, og da gjelder det å jobbe raskt. Vi ble velsignet med en liten solstråle ned på det lille neset med furutrær, mens bakgrunnen i all hovedsak ble liggende i skygge. I Lightroom ble både sol og skygge forsterket litt, og med malepenselen ble toppen av furuene og mosen gjort litt lysere for å fremheve disse elementene.

CAMERA  Fuji X-E3, LENS XF55-200mmF3.5-4.8 R LM OIS, ISO 250, FOCAL LENGTH 134.5 mm (202.0 mm in 35mm), APERTURE  f/7.1, EXPOSURE TIME 0.00167s (1/600)

More to come…

Robert Frank: The Americans»

Det sies at hvis du kun skal kjøpe deg ei fotobok her i livet – så må det bli «The Americans» av Robert Frank. Det er en betydelig grad av sannhet i dette, selv om jeg vil påstå at du går glipp av ganske mye spennende foto hvis du nøyer deg med bare ei bok!

Robert Frank

«The Americans» er etter hvert blitt ikonisert, og har blitt et symbol på en epoke i et stort lands utvikling og historie. Bare søk på nett etter fotograf og/eller bok-tittel. Da vil du finne mange interessant analyser av boka og bildene – og en del spesielle historier, som for eksempel da Joel Meyerowitz etter å ha sett Frank i aktivitet som fotograf gikk rett tilbake til arbeidet sitt som designer, og sa opp på timen. Han ville bli fotograf!

Den ultra-korte historien er at Robert Frank (1924 -) kom til verden i Sveits og tok utdanning innen foto og grafisk design. Han emigrerte til USA i 1947 og startet som motefotograf. Kort tid senere sa han opp. I stedet fikk han utløp for sine kreative evner i miljøet rundt Museum of Modern Art (MoMA), og blant andre fotografer som Saul Leiter og Diane Arbus. Men ikke minst som assistent hos Walker Evans, som bidro til at Frank fikk et stipend fra Guggenheim-stiftelsen. Året er nå 1955.

Med sikker finansiering dro Robert Frank ut på en reise til de fleste av USAs stater. Han kom tilbake to år senere med nærmere 30 000 negativer. Ut fra disse valgte han ut 83 bilder til ei bok. Det skulle være en slags «film på papir», en reise gjennom Amerika, der han ønske å fange tidsånden.

Boka ble ikke det glansbildet av eget land og kultur som de fleste amerikanerne nok trodde på. Bildene var uskarpe, kornete og skjeve. Om Frank hadde hatt et glansbilde i hodet sitt da han kom til USA, så var dette bleknet. På sin reise fikk han se Amerika på en ny måte. Han så raseskillet, han ble selv jaget ut av byer for sitt jødiske opphav, han så fattigdom og arbeidsledighet. Bildene i boka ble derfor en subjektiv beskrivelse av et folk og en nasjon fra en som hadde kommet utenfra, og som kanskje så tiden med klarere øyne enn de som hadde bodd i landet hele sitt liv.

Det ble vanskelig å finne en forlegger. Boka ble derfor omsider først utgitt i Frankrike, i 1958. I USA fikk boka alt fra sterkt negativ til lunken kritikk. Robert Frank var på ingen måte den første til å fotografere med korn, og ha uskarpe og skjeve bilder – men dette var i en helt annen setting, bildene var plassert i en sammenheng og i ei bok. Og fremfor alt var motivvalget utenom det vanlige.

Først noen år senere, og da med et forord av forfatteren Jack Kerouac, ble boka gitt ut i USA. Kerouack skrev romaner slik Frank fotograferte. Begge var påvirket av og begge ble i høy grad påvirkere til det man kaller “the beat generation”.

Siden er boka trykket i mange opplag. Frank har fått sin rettmessige plass blant eliten innen amerikanske foto, og boka har som nevnt blitt en klassiker. Bildene her er selvsagt fra boka. Hvis du mangler boka i samlingen din, så bør du vurdere å skaffe deg den. Du kommer ikke til å bli den samme fotografen etter at du er ferdig med boka.

Boka finner du bl.a. hos Tronsmo i Oslo.

Det finnes som nevnt hauger med interessant stoff om boka og fotografen tilgjengelig på nett. Her er et lite utvalg.

Keisersnitt og fotografering   

Gjennom et langt foto-liv vil det alltid være noen bilder man er mer fornøyd med enn andre. Dette er et slikt bilde.

Bildet er tatt akkurat i det min mellomste datter kommer til verden med keisersnitt. Det er et ganske spesielt inngrep der timing og presisjon er viktige ingredienser. Det samme gjelder for så vidt også for fotografen. Det gjelder å trykke av i rett øyeblikk.

Begge deler fungerte prikkfritt – både for gynekologen og han med kamera.

Gynekologen var en slags bekjent, og svaret var ja da jeg spurte om å fotografere fødselen. Keisersnittet var planlagt flere dager i forveien. Jordmora hadde imidlertid ikke fått beskjed, og hun ble ikke blid da hun så meg og min kamerakoffert. Det ble åpenbart en liten «diskusjon» ute på gangen. Da alt endelig var klarert, fikk jeg en utvetydig melding om at hun nå hadde en viktig jobb å gjøre, og at hun ikke kom til å løfte en finger for å ta vare på meg når jeg svimte av inne på operasjonsstuen.

Hun var imidlertid ikke snauere enn at hun i full fart hyret inn to sykepleiestudenter som sto på hver side av meg oppe på en slags trapp. Det ble aldri sagt, men de hadde nok fått klar beskjed om å ta seg av meg når jeg begynte å bli hvit i toppen.

Det skjedde aldri. For det første hadde jeg erfaring fra andre vanlige fødsler og i tillegg bra fartstid fra sykehusarbeid. Men viktigere enn dette tror jeg nok det er at kamera fungerer som et «filter» mellom meg og virkeligheten. Man er så opptatt av å treffe på tid/blender/avstand, at det meste andre undertrykkes. Dette er et klassisk fenomen for fotografer.

Bildet er tatt for 34 år siden. Jeg vil tro at jeg den gang brukte et Nikon FE, kanskje et Nikon F1. Linse muligens en lyssterk 50 mm. Og filmen var garantert Kodak Tri-X.

Bildet er fullt av dramatikk og snedige små detaljer. Bare se på ansiktsuttrykkene. En smiler. En ser bekymret ut. Og en sender et blikk rett mot fotografen – kanskje for å se om han fortsatt står på beina? Og hvis du forstørrer bildet, vil du se at det lille nurket kommer til verden med et lite skrik, og at hun samtidig sender en solid tisse-stråle rett i brystkassa til gynekologen.

 

Digitalisering av film og slides (igjen)

Noen har kanskje oppdager at jeg er i overkant interessert i å ta vare på gamle bilder og filmer.

Her er dagens lille repro-tips: For en (relativt) overkommelig pris kan du fotografere av dine gamle dias og negativer med et sett fra Nikon som nylig har kommet på markedet. Det har vært mye skriving om dette settet, noe jeg tolker som om at mange sitter med de samme «problemene»: Hauger med dias og film som de på en enkel måte vil ha lagt inn på PCene og Macene sine.

Nikon ES-2 er én av mange måter å gjøre dette på. Teksten i artikkelen jeg viser til her er relativt grei, så du får vel en formening om dette kan være noe for deg. Bare vær obs på at denne ikke ser ut til å leveres med noen form for programvare, slik at du må vende sorthvitt negativ (relativt enkelt), og vende/korrigere farge negativ (komplisert). Dette er noe min Epson planskanner gjør automatisk.

Ellers bruker jeg mist to andre måter.

A: Reprofotografering med reprostativ og mot lysbord.

B: God gammeldags flatbed-scanning (Jeg har en Epson Perfection 4870 som fortsatt er krute god)

Alle disse måtene har noen fordeler. Og noen ulemper.

Nikon ES-2 kan kjøpes for eksempel her, og den koster ca. 1800 kroner. Bra kilopris.