Ta backup av bildefilene dine

Dette tipset handler heller ikke om å ta bedre bilder. Derimot handler det om å ta bedre vare på de bildene du har tatt. Med andre ord: backup.

Alle som har levd med og i en IT-verden noen år vet at det ikke er et spørsmål om, men når du får problemer med datamaskinen din.
Alle fotografer vil etter hvert samle store mengder bilder på PCen. Jeg har hørt om noen som har alle sine bilder gjennom de siste årene på én intern harddisk på en halvgammel bærbar PC!! I mitt hode er dette tilnærmet russisk rulett.

Bildetekst: Noen av harddiskene mine i hylla.

Gudskjelov går det som oftest greit, men av og til skjer det som ikke bør skje: Alt man har lagret på sin interne harddisk er borte og lar seg ikke gjenskape. Kjempetrist. (Nå finnes det firmaer som klarer å få data selv ut ødelagte maskiner fra ei branntomt, men det koster flesk!)

Hva gjør du da? Trolig er det ingen verdens ting du kan gjøre. Det er for seint. Men det du skulle ha gjort, det vil si det du kan gjøre i dag slik at du slipper å oppleve dette: Skaff den en ekstern harddisk som tar backup av dataene dine, både bilder og selvsagt annen verdifull informasjon.

En standard ekstern harddisk på 1 Terrabyte koster i dag om lag 1000 kroner. En liten transportabel 500 Gb harddisk koster ca. 650 kroner. Siden Thailand flommet over høsten 2011, noe som medførte leveringsproblemer, har eksterne harddisker steget noe i pris, men uansett er de forholdsvis rimelige og en grei «livsforsikring» for bildene dine.

Du kan selvsagt sette opp harddisken med din egen mappestruktur. Da må du sørge for å ta kopi for eksempel en gang i måneden eller noe slikt.

Mange harddisker har medfølgende programvare som automatisk sørger for å ta backup av nye filer. Den sjekker mot din interne harddisk om det er endringer, og så overfører disken automatisk de nye filene. Det er straks enklere, og slett ingen dum løsning. Les bruksanvisningen.

De fleste eksterne harddisker av kjent merker er helt OK, men pass på å få en som er så stille som mulig. Da orker du å ha den stående på hele tiden, og hvis du velger automatisk backup du vil alltid være ajour med backup’en din.  Jeg har noen nye Western Digital på 1 og 2 Terrabytes som er tilnærmet lydløse.

Nå er det alltid et spørsmål hvor (over)forsiktig man trenger å være. Men har du mange verdifulle bilder, kan det være verd å kjøpe (minst) to harddisker, som speiler hverandre.

Et bra tips er å fysisk skille backup fra original: Jeg sørger fra tid til annen for å ta kopi av alle viktige datafiler på én stor harddisk. Denne tar jeg med meg på jobb og lar den være der. Skulle et eller annet skje hjemme, kan alle data gjenfinnes i denne disken, og jeg mister eventuelt bare det aller siste. Dette bør man gjøre med visse mellomrom.

Og helt til sist: Den aller sikreste «backup’en» din, er når bildene er plassert inn i et fotoalbum. Men det har jeg skrevet om før.

8000 visninger på bloggen

I går passerte Infotobloggen 8000 visninger. Det er et utrolig bra resultat, tatt i betraktning at bloggen ble opprettet i slutten av november i 2011, altså bare for knapt fire måneder siden. Takk til dere som følger, og forhåpentligvis lærer litt av det jeg skriver om.

Jeg får noen kommentarer i ny og ne. Denne kom fra en Facebook-venn for noen få dager siden og var utrolig hyggelig: «Hei Harald: Takk for både interessant, (tidvis veldig) vakker- og ikke minst lærerik infotoblogg- den eneste jeg (så langt) abonnerer på!!» Om Amerikabildene skrev han videre: «Sterke bilder (mange og kjære gjensyn!), reflektert og informativ tekst- og i tillegg Tom Waits- kan det bli bedre?»

(Bildetekst: Fiskebåt på tur inn mot land. Kerala, India. Med disse små farkostene sette de garna i mørke kl 0330 på natta ca 5 kilometer utenfor kysten. De kommer inn med fangsten tidlig på morgenen.)

Nå er jeg tilbake etter en lang reise, har pakket kofferten og er på tur ut igjen noen dager. Men med tid og stunder vil det nok komme flere innlegg på bloggen. Jeg startet denne bloggen uten helt å vite hva jeg bega meg ut på av arbeid. Men så lenge jeg synes det er gøy, blir jeg vel å fortsette.

Du må gjerne komme med flere kommentarer og innspill til emner som du vil høre mer om. Kanskje kan jeg svare, og kanskje kan andre svare.

En annen sak jeg lurer på er om det er vanskelig å lese teksten i bloggen (liten grå skrift på sort bakgrunn). Dette malsettet er beregnet for foto, men med så mye tekst som jeg lager, kan det kanskje bli vanskelig. Selv sitter jeg på en stor, fargekorrigert skjerm, men det gjør ikke alle. Hva mener du?

Gode reisebilder

Å komme hjem fra en reise med PC-en full av knallgode reisebilder er ikke alle forunt. De fleste som ikke reiser i profesjonell sammenheng, opplever nok at det kan bli et frustrerende kompromiss mellom å være en god familieferiedeltaker og å være «sær» fotograf på stadig jakt etter spennende motiver. Så ordet kompromiss blir ofte et nøkkelbegrep – motivmessig og utstyrsmessig.

Skal vi for enkelhets skyld dele «reisefoto» inn i tre kategorier:
A: Turistfotografen med sitt kompaktkamera, dvs. han/hun som er fornøyd med bilder av utsikten fra hotellrommet, hyggelige «rundt-bordet-bilder», strandliv, noen bilder av folkelivet, mm.
B: Den mer enn gjennomsnitt fotointeresserte som reiser med sitt systemkamera, noen linser og litt utstyr og håper å komme tilbake med noen flotte motiver for å vise til venner og kjente, for å henge på veggen eller for å delta med i fotoklubbens konkurranser.
C: Fotografen som drar i jobb-sammenheng med kofferter full av utstyr.

I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg om kategori B. Enkelt nok, fordi jeg for tiden selv er på en liten rundreise i India, og erfarer kompromissets begrensninger. Jeg er på en litt utypisk familietur, men likevel med mange av de samme begrensningene.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Light travel
Jeg hadde bestemt meg for å reise med så lite utstyr som mulig. Gode, skarpe, lyssterke men tunge glugger måtte derfor finne seg i å være hjemme. Her ser du hvilket utstyr jeg valgte å ta med meg:

Nikon D300 med ei typisk «turist-tele»: en original Nikon 18-200, f 3.5-5,6. Pluss en Sigma 10-20. Ekstra kamerabatteri, lader, ekstra minnekort. En kortleser og en GPS-enhet. En bærbar PC med Officepakken, Photoshop og Lightroom. En ekstern 0,5 harddisk, «rugged», laget for å tåle en trøkk. Som blits satset jeg på at en liten enhet (del av et makro-sett) skulle klare jobben. I tillegg var resten av familien utstyrt med Panasonic Lumix TZ20 og et lite Olympus-kamera som er laget for å kunne bli sluppet ned, og det tåler noen meter under vann. Pluss ladere til alt dette. Med var også en liten strøm-splitter for å kunne lade tre enheter på en gang. Og et universal-adapter for strøm (passer i de fleste kontakter i verden). Light travel? Nja, hele greia veier bortimot 8 kilo.

Erfaringer
Alt fungerte slik det skulle med ett unntak: Blitsen var for svak, så den ble stort sett liggende i kofferten. Det ble en god del innendørsfotografering i mørke klasserom og i dårlig neonbelyste rom, og her ville min hjemmeværende kraftplugg SB900 ha vært nødvendig. Mange steder kom alt lys ovenfra. Rommene hadde lyst tak og halve hvitmalte vegger, mens gulv og havveis opp på veggen var i mørke farger som stjal alt lys. Jeg ville da kjørt blitsen skrått bakover for å få et reflektert bløtt lys på motivene. Løsningen ble i stedet å skru opp ISO-verdien helt opp i 3200, og stundom bruke punktmåling for å få korrekt eksponering. Til sitt bruk ble dette likevel trolig godt nok i tillegg til litt jobbing i Lightroom (altså nok et kompromiss).

Den lille strømdeleren var gull verd: Ofte er det for lite strømuttak på hotellrom, og med tre kameraer og tre mobiltelefoner, pluss diverse annet som krever strøm, kom denne godt med. Anbefales (Clas Ohlson).

Jack of all trades, master of none
Nikons 18-200 er i likhet med alle slike «super-zoomer» et eneste kompromiss. Den er passe lyssterk, passe skarp og passe liten. Men med denne på kamera dekker man det meste uten å behøve å skifte linse hele tiden, med fare for å få støv inn i kamera og på bildebrikken.

Med tilgang til strøm hver kveld ville det vært nok å ha med ett batteri, og med et 16 G minnekort klarte jeg aldri å fylle kortet selv om jeg fotograferer i RAW, og enkelte dager var oppe i ca. 800 bilder.

På kvelden overførte jeg bildene fra kortet til PCen via Lightroom. Denne har en funksjon der man samtidig kan sende en kopi til en ekstern enhet. I dette tilfellet min 0,5 Tb eksterne harddisk. Dermed har jeg en sikkerhetskopi i tilfelle noe skulle skje med PCen. Billig forsikring.

Til stede eller ikke
Selve fotograferingen vil nok for mange oppleves som det tørste kompromisset: Enten «å være tilstede» eller være mer eller mindre utkoblet og på motivjakt. Men hvorfor ikke inngå et forlik: La fotografen få en time eller to i ny og ne, mens resten av familien gjør saker som også de er fornøyd med. (Og for den hobbyfotografen som tross dette ikke synes han får nok, kan man forhandle seg frem til en egen fotosafari for eksempel til Island – eller nettopp India. Blant annet arrangerer nettstedet foto.no slike turer. Det er en befrielse for en stund å være sammen med mennesker som er like sprø som deg selv. Prøv!)

Survival Kit
Under flyreisene har jeg alt utstyr jeg ikke kan klare meg uten i en ryggsekk som er laget med maks-mål for internasjonale flyreiser. Kjøpt via Amazon. Her var det selvsagt også plass til viktige papirer, pass, en liten MP3-spiller, og andre nødvendige saker: Dvs. det jeg kaller for «my survival kit». Her har jeg alt som gjør at jeg kan fotografere og (over)leve selv om koffertene havner i Kuala Lumpur. Klær og barbermaskin kan man kjøpe hvor som helst.

Skulderveske
På gata i Delhi og i Kolkata hadde jeg imidlertid fotoutstyr, penger, vannflaske, mm i en anonym skulderveske: Her er det ingen signaler om dyrt fotoutstyr, og det er lett å komme til for å skifte linser. Mange steder i verden er det lite smart å gå rundt med dyrt utstyr i en fotoryggsekk fra Loewe.

Smil
Vi er som sagt på en rundtur i India. Mange indere er tilsynelatende svært glade for å bli tatt bilder av: De stimler sammen, stiller seg opp og smiler – og takker hjerteligst etterpå. Men ikke alle. Det kan derfor være greit å ha øvd seg på å skyte mer diskret fra hofta, og likevel komponere noenlunde OK bilder. Det kan også være smart å lære seg teknikken med å ta bilder fra svært lav vinkel, uten å ligge på mage. Jeg bruker ofte teknikken med å ta mange bilder i en serie, og så bevege kamera oppover eller nedover. Ett av bildene bruker å bli gode nok. Etter hvert lærer man seg hvordan linser oppfører seg, og kan droppe «maskingevær-metoden».

Når du skal ta bilde av andre er det oftest nok å peke på kamera, nikke diskret, smile – og så få et smil tilbake som betyr «OK». Og da er det bare å fyre i vei – og takke hjerteligst etterpå.

Andre ganger bruker man teknikken om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Skyter man diskret fra hofta, går det som regel greit de fleste steder.

Hva passer deg?
Det utstyret jeg her omtaler er basert på mine behov. På andre reiser har jeg kun med mitt Canon G9 kompakt-kamera, og kommer hjem med helt OK bilder som kan brukes til det meste. Men denne gang hadde jeg bruk for bilder med bedre kvalitet og mindre bildestøy. Jeg visste også tilnærmet hvilke lysforhold som var tilgjengelig. Men min SB 900-blits savnet jeg sterkt.

Bilder fra det fattige Amerika

Denne gang handler det om fotografer som dokumenterte fattigdommen på landsbygda i USA på 30-tallet, og som med det skapte en unik historisk dokumentasjon. Men det var ikke hensikten da bildene ble tatt.

De harde 30-åra var beintøff også i USA. I tillegg til generelle nedgangstider måtte en stor skare fattige jordbruksarbeidere ta det lille de hadde, begi seg ut på landeveien og forsøke å finne noe å leve av etter langvarig tørke i deler av USA.

Roosevelt satt i gang sin New Deal-plan. En del av denne planen het Farm Security Administration, mer kjent som FSA. Blant annet skulle landbruksarbeidere få tilgang til ”marginalisert jordbruksarealer” for å kunne skaffe seg egen gård. Prosjektet var omstridt på mange måter, blant annet fordi noen mente det var lagt inn et for stort element av kollektivisering, et begrep som får amerikanere flest til å fryse på ryggen.

Opinionsdannende informasjon
Det ble vanskelig å få penger til dette prosjektet. For å få mer oppmerksomhet i opinionen rundt de enorme problemene som spesielt jordbruksarbeiderne hadde og de vilkårene de levde under, ble det opprettet en informasjonsavdeling i FSA. En fotointeressert økonom med navn Roy Stryker kom til å lede den fotografiske delen av dette. Stryker ansatte et antall dyktige fotografer. I perioden 1935 til 1944 dokumenterte disse og en stab journalister en viktig del av USAs heller mørke historie.

Fotoprogrammet til FSA fikk mye oppmerksomhet, både den gang og ikke minst i våre dager. Noen av bildene har blitt ikoner. Av disse finner vi Dorothea Langes bilde av The Migrant Mother langt oppe på lista: Det er et utrolig sterkt bilde som lyser av fattigdommens bunnløse desperasjon. (Se det store bildet).

De tre mest kjente fotografene var Dorothea Lange, Walker Evans og Gordon Parks.

Instruksjoner
Heller ikke selve fotojobben var uten konflikter. Stryker hadde svært klare meninger om hvilke type bilder han ville ha. Dette var bilder som skulle passe inn i et informasjonsapparat med klare målsettinger. Når man ser på bildene, skal vi derfor ha i mente at de i stor grad var tatt med påholden penn. Enkelte av fotografene opponerte. Noen kom og gikk, andre sa opp.

Totalt ble det tatt 250.000 bilder av fattigdommen på landsbygda i USA. 64.000 av bildene er i dag tilgjengelig på nett. Fotoprosjektet til FSA er i dag et utrolig verdifullt fotoprosjekt og et enormt kildemateriale for historikere.

Stor interesse nå
I tillegg kan vi andre fotografer studere på hvilken måte bildene ble tatt. Og kanskje lære noe av det. Den som er interessert i mer av historien om fotoprosjektet til FSA, vil finne mye på nett og mange bøker om emnet. Og den som måtte ha interesse i retning dokumentarfotografi vil forstå at dagen i dag er historie i morgen, og svært vedifull historie om 10-30 år. Hva med å lage deg et dokumentarprosjekt, og jobb med det noen år. Om et antall tiår kan dette være gull verd.

Video
En av de mest kjente sangene fra depresjonstiden heter ”Brother can you spare a dime” – en sørgmodig skillingsvise av sin tid. Her er en liten video på YouTube med denne låten og med mange virkelig gode bilder fra FSA, sunget av Tom Waits. Det er etter min mening den beste versjonen som er laget.
Her er låten faktisk i en original-tapping med Bing Crosby, men dessverre pålagt bilder på en måte som etter mine begreper gjør hele videoen nærmest parodisk. Men innimellom finner du noen gode FSA-bilder.

Her ser du et knippe av FSA-bildene:

Les mer om FSA-programmet her:

Mer info om: Dorothea Lange, Walker Evans og Gordon Parks.

Jo større bildebrikke – jo bedre bilder

Visste du at en standard bildebrikke på et kompaktkamera bare er 6,2 x 4,6 millimeter? Det er mye mindre enn lillefingerneglen din. Likevel kan det bli imponerende gode bilder, spesielt når det er godt med lys.
Proffene bruker imidlertid kameraer med mye større bildebrikker. Det er ikke uten grunn. Store bildebrikker gir bedre bilder på alle mulige måter, både med hensyn på bildestøy og detaljrikdom.

Bildestøy
Bilder tatt med små bildebrikker kjennetegnes ved at de har større eller mindre grad av bildestøy, selv ved moderate ISO-verdier. Man ser det spesielt i rolige flater, som i en blå himmel. Forstørrer du bildet kraftig på skjermen din, ser du at det er fullt av små og større ujevne mønstre og prikker her.   Mitt Canon G9 (et kompaktkamera for «proffene» – sa reklamen i alle fall den gang) gir etter min mening ikke brukbare bilder over 400 ISO. (Men mange vil nok mene at det holder selv 800 ISO til 10×15 kopier i familiealbumet og vel så det)
I tillegg kjennetegnes bilder fra små kameraer og dermed små bildebrikker også ofte av dårligere skarphet og generelt svakere oppløsning. Går vi opp noen hakk oppover, til kameraer med f eks APS-C bildebrikke, så vil svært mange av disse svakhetene være borte.

Det er på mange måter logisk at det er slik. Du ser det selv når du studerer illustrasjonen her: Det er mer plass til detaljert informasjon på 370 kvadratmillimeter (Nikon APS C) enn det er plass til på 25 kvadratmillimeter (kompaktkamera).
APS-C er et format som lenge har vært populært og nærmest enerådende innenfor et visst segment. Bildebrikken ca. 23×15 mm. Nikons versjon er litt større, mens Canons er litt mindre enn dette.

Fullformat
For ikke lenge siden begynte det å komme kameraer ned i «seminproff-klassen» med såkalte fullformat-bildebrikker, for eksempel Nikon D700. Med fullformat menes en bildebrikke som er like stor som negativene i de analoge filmbaserte 35-mm kameraene vi brukte i riktig gamle dager (netto bildestørrelse på 36×24 mm).

En fullformatsbrikke er 864 kvadratmillimeter, og har altså mer enn dobbelt så stor bildebrikkeflate som APS C. Bildene blir deretter, ikke minst med tilnærmet fravær av bildestøy selv ved ekstremt høye ISO-verdier.

35-mm format
Det er lenge siden vi fotograferte med film, men vi har fortsatt å bruke 35-mm-formatet som målestokk for linser. Under spesifikasjonen til et kompaktkamera kan det stå: «Brennvidde tilsvarende 35 mm kamera: 28-200 mm». Etter hvert finnes det ganske mange ulike bildebrikke-formater, og da er det enklere å benytte dette i stedet for å oppgi antall mm på linsa på kamera, og så oppgi en omregningsfaktor.  (Det er greit nok for Nikons APS-C med en faktor på 1,5, men langt verre med små kompaktkameraer med en faktor på 5,6!).
Etter hvert har det kommet mange nye formater. Mest kjent er kanskje Micro fourthirds som blant annet brukes av Panasonic og Olympus. Helt nytt er Nikons CX-format. I den øvre delen av skalaen har vi lenge hatt PhaseOne med sitt mellomformat, dvs. en brikke på ca. 54 x 40 millimeter. Da snakker vi om store fysiske størrelser, enorme filstørrelser og nesen like høye priser.

I dag er reglen: Jo større, jo bedre. Trolig vil den ha mye for seg i årene fremover. Men med det tempoet vi har sett i å fremskaffe støysvake og gode bildebrikker også i mindre formater, så er ingenting sikkert. Og kanskje kommer det en vakker dag helt nye teknologier som fullstendig kan snu bildebrikke-tenkingen på hode.

Illustrasjon er hentet her.

Kameraet er alltid skuddklart

Mitt kamera ligger alltid «skuddklart» i fotoryggsekken: Lett tilgjengelig, påmontert en 18-55 mm 2,8, med UV-filter, og med solid solblender som både hindrer strølys og beskytter linsa. Linsa er uten linsedeksel. Kamera er innstilt på P, auto WB, ISO 200, RAW. Batterier er alltid godt ladet, og det er plass nok på minnekortet. I tillegg har jeg alltid et fullt ladet batteri i ryggsekken og selvsagt flere tomme minnekort.

Om jeg har vært ute på jobber som krever spesielle innstillinger, så tilbakestiller jeg alltid kamera slik at det ligger klart. Dette har blitt en godt innarbeidet vane.

Jeg tenkte egentlig aldri over dette, før fotograf Trym Ivar Bergsmo gjorde meg oppmerksom på det. Vi var på en svært lærerik workshop som han ledet på Tranøy fyr høsten 2011 (anbefales på det varmeste!). Han pekte på min åpne kameraryggsekk – og på sin egen, og kommenterte til de andre på workshopen at jeg kunne tatt ganske mange bilder, før han hadde fått sitt utstyr montert og på plass.

Bildetekst: Slik ser stort sett min fotoryggsekk ut, dvs. det utstyret jeg til daglig drar med meg: Midt i sekken ligger kamera påmontert en Nikon 18-55 mm, f2,8. Ellers rundt fra venstre: Sigma 50 mm makro, Sigma 10-20 mm vidvinkel. Bilts SB 900. Nikon 70-200, f2,8. Og helt nederst til høyre en teleconverter, Nikon 1,4x til den lange linsa, som med denne påmontert blir en 100-280 f3,5. I lokket ligger det batterier, minnekort, reflektorer, ladere, snorutløsere, GPS, mm. Samlet veier dette vel 7 kilo.

Det handler vel om en slags yrkes-vane etter mange år som fotojournalist. Skjer det noe, er det for seint å begynne å lete etter kamera. Når jeg foretrekker P-innstilling (program)som standard er det fordi kamera alltid foreslår en bra innstilling. Jeg kan starte å ta bilder umiddelbart, og være garantert å få et korrekt eksponert bilde.
Men samtidig tar det meg bare 1/10-dels sekund å endre innstillingene med tommelen. La oss si at kamera foreslår f:6,3 og 1/250 sek. Hvis jeg nå vil ta et portrett med maks uskarp bakgrunn, så skrur jeg litt på hjulet som endrer blenderen, og vips står kamera i f:2,8 og 1/1000 sek.  Som du forstår: I Program-modus sørger kamera alltid for korrekt eksponering, siden det selv automatisk endrer tiden hvis du skrur på blenderen, eller omvendt.
Men jeg bruker ikke P-innstilling når jeg for eksempel fotograferer makro, eller tar bilder av månen eller i andre spesielle situasjoner.

Denne metodikken har sine fordeler – og noen ulemper. Det kommer vel an på i hvilken modus man er i. Er du på jobb og må ha bilder når det skjer noe, eller du vil ha kamera skuddklart når småen lærer seg på sykle, eller når det skjer andre saker som du bare MÅ ha bilde av før situasjonen er over. Da er det greit å ha et kamera lett tilgjengelig, og at det er klart til å eksponere korrekt.

Men så er du kanskje i «kunstnerisk modus» og svever rundt i din egen verden på jakt etter objekter til neste konkurranse i fotoklubben, eller til et bokprosjekt eller en utstilling. Da kan du trygt la linsedekselet beskytte linsa di, for du skal ha tid nok til å sette opp ditt 4 kilo tunge stativ, tenke deg om og la komposisjonen falle på plass.

Og så det kommer det kanskje også an på hvilken type menneske og fotograf du er. Jeg kommer for eksempel aldri til å ta så flotte bilder som Trym. Kanskje blir han aldri like rask på avtrekkeren som jeg (skjønt jeg tror han underdrev litt). Men i hovedsak tror jeg han har rett. Tålmodigheten til å se, og vente på det gode motiv var nettopp noe av det vi lærte på workshopen. Trenger jeg på si at det var utrolig verdifull lærdom for en som gjennom et langt liv har tillært seg (u)vanen å skyte først og spørre etterpå. OBS: Vi snakker selvsagt om bilder.

Hvordan få hvit bakgrunn på portretter?

Har du fotografert portretter med blits der personen har sittet foran en fin hvit bakgrunn, og så opplevd at bakgrunnen blir mer eller mindre grå på alle bildene? Forklaringen er enkel. Å unngå dette er også enkelt, men det kan komme til å koste deg en ekstra blits.
Her er regelen du bør lær deg: Lyset avtar med kvadratet av avstanden. (se figur A)

 

La oss ta et tenkt eksempel: Plasser en blits på toppen av kameraet ditt. Send lyset fremover slik at det treffer en person som står to meter unna. Hun blir korrekt eksponert på blender 8. Men lyset som treffer den hvite bakgrunnen ytterligere to meter bakenfor objektet, får bare ¼ av lyset som objektet fikk. Du må med andre ord ha minst to blendere større åpning for å få den hvite bakgrunnen til å bli hvit. Med to blendere undereksponering blir bakgrunnen nødvendigvis grå. (Se figur B)

Nå er det ingen som vil finne på å ta gode portretter med én blits på toppen av kamera, rettet rett fremover – med mindre du overhode har noe annet valg. Du får avbildet personen, ja, men et godt portrett blir det aldri, det kan jeg love deg!

Hvis du derimot retter blitsen opp i taket, har du en viss mulighet for å få et bedre bilde. Og enda litt bedre blir det om du setter ei lita hvit pappskive som reflekterer 10-15 prosent av lyset rett fremover, og lyser opp skyggeområdene som oppstår når hovedlyset kommer ovenfra (du lyser opp øyehuler og partiet under haka). Mange nye blitser har en slik ”skive” innebygget i dag. (Se figur C)

I tillegg vil du nå kunne se at den hvite bakgrunnen ikke blir fullt så grå som i eksempel nummer 1. Hvorfor det? Ganske enkelt fordi lyset denne gang ikke må gå dobbelt så langt for å treffe bakgrunnen, men bare litt lengre. La oss si at taket er 3 meter høyt. Lyset som treffer personen har dag gått om lag fire meter, mens lyset som treffer bakgrunnen har gått om lag 5-6 meter. Du trenger ikke engang være matte-geni for å se at du her vinner minst en blender, slik at bakgrunnen nå blir lysegrå i stedet for mørkegrå. (Og i tillegg får du et mye bedre bilde)

Og enda bedre blir det om du helt fjerner blitsen fra kamera, for eksempel med en ekstra kabel eller fjernstyring, slik at du kan legge lyset inn fra skrå. Det har jeg skrevet om tidligere.

Men hvordan få en helt kritthvit bakgrunn? Løsningen er vanligvis en ekstra blits som du plasserer bak fotoobjektet, og som sender lyset mot bakgrunnen. For å få helt hvit bakgrunn må du altså sørge for at bakgrunnen blir minst like korrekt eksponert som motivet, gjerne en kvart blender mer. (Se figur D)

På mitt Nikon-kamera kan jeg styre flere blitser uavhengig av hverandre fra kamera eller fra den infrarøde styringsenheten SU800. Med SU800 er det enkelt og si at kanal A-blitsen (mot hovedmotivet) skal være litt svakere enn kanal B-blitsen (mot bakgrunnen), og dermed sørge for at bakgrunnen blir komplett hvisket ut.

Har du ikke råd til en ekstra blits? Vel, kutt ut alle forsøk på å lage hvit bakgrunn. Kjøp et relativt lyst farget stoff og heng det opp bak personen. Nå kan du modellere lyset som du vil, gjerne med en reflektor for å lyse opp skygger, og så blir bakgrunnen akkurat så mørk som den blir (for det er jo ingen som vet hvilken farge stoffet egentlig var).

Oppdatert august 2016: Ta en titt på denne videoen fra Gavin Hoey i Adorama TV. Her får du visualisert noen av de tipsene jeg kommer med her, og en del andre. Bare vær obs på at Gavin bruker en spesiell type bakgrunn. I tillegg får du noen ytterst snedige måter å ordne problemer i Adobe Camera Raw eller Lightroom.