Bilder av de «usynlige» stedene

Jeg tipper at du også i ditt nærområde har områder, bygder eller bydeler som du liksom aldri ser skikkelig. Kanskje har du kjørt forbi der mange ganger. Det er det jeg kaller de «usynlige» stedene.

Hvis du i disse korona-tidene skulle slumpe til å få mer fritid, så hvorfor ikke dokumentere noen av disse stedene, eller aller helst at du også oppdager små og store elementer her som du kan gjøre noe mer ut av enn ren dokumentasjon.

Noen minutter sør for byen der jeg bor er det ei lita grend. Jeg tipper de som bor der kaller det forstad. Her er større konsentrerte boligfelt et stykke opp fra sjøen, mens nederste stripe langs E6 og havet består av en del opprinnelig bosetting pluss litt nytt.

Jeg har kjørt forbi her tusenvis av ganger. Denne gang kjørte jeg dit, parkerte, og gikk en lang tur langs «gammelveien» som nå er gang/sykkel-vei. Tross gråvær og sur vind, gikk det greit med lue og hette og NRK Klassisk på øret. Og kamera, selvsagt. Jeg hadde med en 18-55 og en 50-200 til min Fuji X-E3.

Det ble en fin tur på et par timer, først til veislutt og så retur til bilen. Og resultatet. Tja, ikke mye å skryte av. Folk med mer kreativt blikk kunne sikkert fått ganske mye mer ut av dette. For eksempel kunne man sikkert ha fått OK til å ta mer spennende bilder av fjøset som holder på å ramle sammen og sikkert kunne man gått nedom den røde fjøsen og det fraflyttede huset. Kanskje kunne også snøspurvene ha blitt et bedre motiv. Men poenget mitt her er å oppsøke de stedene du bare fyker forbi, de som ser aldeles «motivløse» ut, og så se etter om det kan være interessante elementer å feste til brikken.

Et annet poeng for meg i alle fall, er å gi meg selv et par timer med konsentrasjon på motiver, med klassisk musikk-backing, og med fravær av alle dystre tanker om en pandemi med store og forferdelige konsekvenser.

God tur.

 

 

Farger som passer sammen

Å bruke farger bevisst for å skape gode bilder kan være utfordrende. For noen. Selv er jeg solid fargeblind. Det ble oppdaget på sesjon for ufattelig mange år siden. En hel haug med fargeprikker på en såkalt Isihara-fargetest ble nettopp det: En hel haug med fargeprikker, og altså ikke de tallene som de fleste andre så.

Det førte til en del justeringer i forhold til yrkesmuligheter og yrkesvalg. Men i ettertid og i sum får man kanskje likevel si seg fornøyd med at det har vært mulig å leve av foto i store deler av livet. Også fargefoto.

Jeg opplever nok farger noe annerledes enn du, men har funnet mine små knep for å se så korrekte farger som mulig. Tror jeg. Men selvsagt tør jeg aldri være påståelig med hensyn på fargevalg og fargenyanser i diskusjoner med andre. Jeg vet bare hva som fungerer for meg.

Bilde A

For en som forsøker å skape gode bilder, kan farger være viktig. Jeg har fått med meg at komplementærfarger kan fungere. Det finnes fine definisjoner på dette. Wikipedia sier: «Komplementære farger er farger som motsetter og komplementerer hverandre.»

Den beste forklaringen synes jeg kommer fra nettstedet til Fargerike: «Komplementære farger fremhever detaljer, fordi kontrastene forsterker og får frem det beste i hverandre. Det er ikke så mye som skal til; en liten detalj i en kontrastfarge kan ha en stor effekt på helheten i et rom, og den lille kontrasten kan få hovedfargen til å stråle opp til sitt fulle potensiale.» Bedre kan det ikke sies, ikke bare for malere men også for fotografer.

Bilde B

Her noen eksempler som jeg stoppet opp ved:

I eksempel A handler det om de tre gul-orange skiltene mot den blåaktige bakgrunnen. Det er et klassisk mørketidsbilde med overveidende blå toner, men der skiltene uten snø kommer så godt frem. Ikke for mye farger, og antallet er jo også magisk. Hadde alle skiltene vært blåst rene for snø, ville jeg nok gått forbi.

Eksempel B er noe av det samme. Knallgule elementer mot en blågrå vinterhimmel som varsler snø og vind. Dette er en transformatorstasjon og ellers et teknisk hus. Historikerne har faktisk funnet ut at dette er de gamle, opprinnelige NSB-fagene. Sola kom ut av intet og lyste på huset. Jeg rakk én eksponering, så døde batteriet. Og da et nytt batteri ganske lynkjapt var på plass, var sola på tur bak en sky, slik at de to neste eksponeringene ikke har i nærheten så sterke og klare farger.

Er det to eller tre gule hus? Joda, det er faktisk et gult hus til, ytterst til høyre.

I eksempel C synes jeg at det er likheten i farger som gjør bildet: Altså det blå huset og den blå bakgrunnen. Dette ble så dominerende at jeg knapt har lagt merke til komplementærfargen i huset til venstre, verken da bildet ble tatt eller senere.

Bilde C

Normaloptikk – «den kjekke 50 mm»

For litt siden falt jeg for fristelsen, og kjøpte ei fastlinse på 35 mm f:1,4. På mine Fuji-kameraer med 1,5x cropfaktor tilsvarer dette 52,5 mm. Det betyr i klart språk «normaloptikk».

Dette er ei linse jeg vet at flere av mine nerdvenner går og sikler etter. Noen har selvsagt kjøpt. Et par av de jeg kjenner har kun denne ene linsa. I England går denne under kjælenavnet «Nifty Fifty», altså den «kjekke» 50-millimeteren. Morsomt ordspill, og en god beskrivelse.  

Hvorfor navnet «normaloptikk». Store Norske Leksikon har en bra definisjon: «Normalobjektiv er et objektiv med en bildevinkel som tilsvarer menneskeøyets. Et normalobjektiv gir følgelig verken vidvinkeleffekter (overdrevet perspektiv) eller teleeffekter (komprimert perspektiv). Brennvidden tilsvarer diagonalen i kameraets bildeformat, hvilket tilsvarer 43 millimeter på et 35 mm fullformatkamera. I praksis betraktes 50 millimeter som normalobjektiv for et 35-mm kamera.»

Jeg har ikke eid en 50 mm på år og dag, så det var litt spennende å gå ut med denne som eneste objektiv. Noe av fordelen med en 50 mm og med f:1,4 er å kunne skape en herlig bokeh. Det får jeg forsøke å demonstrere en annen gang. På denne fototuren gjaldt det bare å finne vinklinger, zoome med beina (=gå litt frem og tilbake) og ikke minst bruke knærne for å fjerne bakgrunner.  Bildet under her er et bra eksempel. Hvis jeg ikke hadde gått ned i knærne, ville jeg fått med en hel by bak steinene.

Som omtalt (til kjedsommelighet) er det en fantastisk fin øvelse å gå ut med kun ett fast objektiv på kamera. Ingen zooming. Ingen fumling med vidvikel eller tele. Det er deg og kamera og ei linse. Og selvsagt kjører du i en modus der det er du som bestemmer blenderen. Bildene her er eksempler på denne  typen fotografering.

Og som vanlig kan du se bildene i stort format ved å klikke på dem. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila i øvre venstre hjørne på nettleseren.

Foto i en karantene-tid

Mange sitter for tiden i mer eller mindre frivillig karantene, og dagene kan bli fryktelig lange. Da er det interessant å registrere forslag til kreative og nyttige fotoaktiviteter

Her er lenke til noen av dem.

Først Erik Faarlund i foto.no som har 12 tips til hjemmeprosjekter, alt fra makro, via dokumentasjon av verdigjenstander i hjemmet og til dronefoto på verandaen.

Neste er Cewe-bloggen, dvs. Japan foto, med noe av det samme: Makrofoto av stueblomstene, popcornbilder og foto-turer i friluft (OK for karantene men ikke OK for isolasjon). Mest snedig er tipset om å ta en tur i boden eller på loftet, og ta ned din(e) gamle PC/Mac’er, børste støvet av dem og fyre opp maskineriet – for å hente ut de gamle bildene du hadde «glemt» der.

Selv sitter jeg i frivillig karantene av familiære forhold, og går tur hver eneste dag. Med kamera selvsagt. Det hender jeg går kun med 18-55 mm på min Fuji X-E3, men i ny og ne putter jeg på en 55-200 mm og går på jakt etter detaljer. Prøv også å kun ha med en vidvinkel.

To tele-eksempler her. Det er fin trening i å se motiver når du bare har ett objektiv med deg.

Ta vare på deg selv.

Foto av fyrverkeri – noen tips

Fyrverkeri brukes en del ved ulike arrangementer – ikke bare 31. desember. Det er ikke helt enkelt å ta de virkelig fantastiske bildene av en himmel fylt med pyroeffekter i alle farger. Jeg snakker her om tungt artilleri skrudd sammen av profesjonelle pyroteknikere, ikke det bakkefyrverkeriet som vi dødelige må bruke.

Her er noen tips. Si gjerne fra om du har egne tips.

  • Vær ute i god tid før selve oppskytingen.
  • Sett kamera på et solid stativ for å unngå bevegelsesuskarphet.
  • Hvilken linse du må bruke, avhenger mye av hvor nært du står. En kraftig vidvinkel kan være nødvendig hvis du står nært og vil ha med de store «bombene» som går høyt. På noe avstand kan en normallinse eller til og med telelinse være nødvendig. Men bedre med for mye himmel, slik at du kan kappe litt etterpå. Det er synd hvis alle de spektakulære effektene har blitt kappet i toppen.

    Nikon D700, 10-24 mm @24mm, ISO 250, f:13, 3 sek. Klikk på bildet for å se det i maks format. Du kommer tilbake til bloggen ved å klikke på returpila øverst i venstre hjørne i nettleseren din.
  • Bruk fjernutløser eller snorutløser for å unngå bevegelsesuskarphet.
  • Bruk lav ISO (f eks 200)
  • Still avstanden mot et fjernt element, og sett så linsa over til M for manuelt (=lås fokus).
  • Kjør også kamera i M, altså manuelt.
  • Sett tiden til f. eks. 3 sekunder. Da rekker du å få med flere raketter og flere bilder. Hvis du fotograferer noe særlig lengre lukkertid kan det for det første bli kaotisk med masse raketter «oppå hverandre», og for det andre kan det hende at kamera selv er innstilt på å ta et ekstra bilde med stengt lukker etterpå for å gi bedre kvalitet på de store mørke flatene i himmelen. Med dette kan et bilde på 5 sekunder bli til 5+5 sekunder, og i «ventetiden» går du glipp av mange fine bilder.
  • Prøv deg nå frem til korrekt eksponering av hus og hytter og hva det nå måtte være du har i forgrunnen. Du justerer blenderen opp eller ned. Blir bildet på skjermen for lyst, går du ned i blender (mindre hull), og omvendt. Himmelen skal nå være sort og lysene i forgrunnen må være korrekt eksponert. (Derfor er det greit å ha god tid på seg slik at du virkelig får justert blenderen, og eventuelt også lukkertiden).

Når alt dette er gjort er du klar og kan vente på selve fyrverkeriet. Står du nær nok bør du nå ta på deg hørselsvern og briller. (Jeg har alltid ørepropper i fotoryggsekken).

Når fyrverkeriet er i gang, må du bare la det stå til og trykke jevnlig på utløseren. Ofte vil du ikke ane på forhånd hvor høyt rakettene går og hvor lenge fyrverkeriet varer (og når den siste Grande Finale-bomba kommer). Det eneste du nå kan justere er vinkelen på kamera og om du eventuelt vil zoome ut eller inn for å få med mer eller mindre. Noe særlig mer har du neppe tid til.

Alt over her handler om å ta eksponeringsmessig bra fyrverkeribilder. Det er opp til din kreativitet å skape et flott komponert bilde av dette.

For noen dager siden fotograferte jeg fyrverkeri i sentrum av byen der jeg bor i anledning et arrangement. Jeg ante ikke hvor høyt rakettene ville gå opp i lufta, så jeg måtte gamble, og satte på en 10-24 mm på mitt Nikon D700. Det viste seg at dette fyrverkeriet ikke akkurat konkurrerte med fyrverkeriet i Sidney, så jeg bommet nok litt her både med hensyn på varighet og høyde. Jeg burde brukt en 24-70 mm.

I tillegg kan det se ut som om speilet (D700 er en DSLR) faktisk laget en liten bevegelsesuskarphet, for bildene er ikke 100 prosent skarpe.

Og nå lurer du selvsagt på hvor mange fantastisk fine fyrverkeribilder det ble.

Strengt tatt bare ett, og det ble på toppen av alt etter min mening bare så vidt akseptabelt. Du ser bildet øverst.

Som sagt…

Ta bilder av «det andre» også

I 1937 ble fotograf Henri Cartier-Bresson (HCB, bilde til høyre) sendt fra Paris over til London for å fotografere kroningen av Kong Georg VI. Han kom tilbake ute ett eneste bilde av verken Georg eller kroningen. Ikke ett! Derimot kom han tilbake med hundrevis av bilder som viser de menneskene som på selve kroningen. Publikum altså.

Du finner et par eksempler her. Søk på nett og se flere.

Jeg vil tro at bilderedaktøren kom med noen salige franske gloser. I ettertid har imidlertid denne fotojobben gått inn i historien som en genistrek utført av et fotografisk geni. Jeg har skrevet et utall artikler om HCB, så bare søk i denne bloggen eller på nett hvis du trenger å vite noe mer om ham.

Kan du (og jeg) lære noe av dette? Selvsagt. Hvor ofte er vi ikke alt for opptatt av kun det som skjer på scenen, på podiet, i ringen… mens vi glemmer resten. Du trenger selvfølgelig ikke ta det helt ut, som HCB og Kong Georg, men et arrangement er jo så mye mer enn hovedrolleinnehaverne der fremme. Sørg for å få totalbildet, og ikke minst de spennende detaljene.

Neste gang du er på et arrangement, så forsøk å få med deg «noe av det andre» også. Her et par egne eksempler fra samme utendørskonsert.

Bedre bilder: Bare med en ørliten knebøy

Det er utrolig mange bilder som fotograferes fra sånn om lag 1,70 meter over bakken.  Her kommer et lite tips til bedre bilder og bedre folkehelse: Gjør litt bøy og tøy med kamera.  Eller sagt mer begripelig: Prøv å ta bilder med bøyde knær og prøv å heve kamera høyt over hodet, gjerne mens du står på noe.

En del smartinger kan komme lett unna gymnastiske øvelser, ettersom mange kameraer nå har skjerm som kan tippes både opp og ned. Men du ser poenget.

Noen går tur med bikkja, mens jeg går tur med kamera. Jeg kjenner en fotograf som gjør begge deler, men hun om det. Jeg går i alle fall der i min hundeløse ensomhet mens blikket går som en radar. Det hender til og med at jeg snur meg og går litt baklengs, for av og til er motivene nettopp der.

I min kant av verden har sola nettopp kommet tilbake etter noe tid under horisonten og bak høye fjell. Komboen av sol og hvit snø fascinerer fortsatt, spesielt når sola kommer nesten vannrett og skinner bare på deler av motivet. Hvis det så går snøbyger i bakgrunnen, blir det ekstra dramatisk lys. Det er også greit å dokumentere mye snø, for gudene må vite hvor lenge vi kan påvente noe slikt vinterstid, selv i Norge.

Jeg så plutselig en husrekke under slike omstendigheter. Første bilde (øverst)  var ganske tett, rett på. Jeg så at husene ble for dominerende. Så zoomet jeg litt ut og fikk mer om lag det utsnittet jeg ville ha (bilde i midten), men oppdaget like raskt at det ble et for stort og tomt og kjedelig snøparti i forgrunnen. Men så – endelig er jeg ved poenget: Løsningen var å gå litt ned i knærne slik at ei lita snøskavl dannet forgrunnen og rammet inn motivet på en OK måte (nederste bilde). De to siste bildene er tatt fra samme standpunkt, bare med noen centimeter forskjell i høyde. Verre var det altså ikke å lage et bedre bilde!

Husk: Bøy og tøy!