Om blender og tid – og motorsag

Av og til er det ikke godt nok bare å kunne stille inn blender, tid og ISO. Av og til må man gå hardere til verks. Som for eksempel å bruke motorsag. Det er det dette blogginnlegget skal handle om. Men også å gi seg f… på å gjøre det som er nødvendig for å få best mulig bilder.

Første eksempel: Jeg fulgte byggingen av Norge nest lengste hengebru, Hålogalandsbrua, med en byggeperiode på over tre år. Her kan du se bilder fra byggingen.

Ferdig bru, et dronebilder fra nordsiden. «Mitt foto-sted» befinner seg oppe i lia, litt over søndre tårn på dette bildet.

Tidlig i broprosjektet ønsket jeg å finne et sted der jeg kunne ha full oversikt over begge tårnbyggestedene, og senere bruspennet som skulle komme. Jeg fant «stedet» en halvtimes tur langs en tursti oppe i lia på sørsiden, og så nedover et stykke til en liten knaus. Hit bar jeg med meg mitt tunge og solide stativ, og ofte hele Nikon-ryggsekken med vidvinkel, normal og tele. Men noen ganger holdt med mitt lette Fujifilm X-E3 eller senere det nyere og litt tyngre Fuji X-T2.

Fuji X-E3, 18-55@35mm, f:7,1,1/680 sek, 200 ISO.

Etter ett års tid her oppe begynte ei grein på et av trærne nede i lia å «vokse seg» inn i bildefeltet mitt. En dag tok jeg derfor med meg ei lita greinsag og «klatret» nedover. Det vist seg da at den «lille greina» var ikke så lita som antatt. Den sto derimot fast på en solid stamme, 4-5 meter oppe i lufta, og opp dit kom man ikke ute videre. Det ble ingen enkel sak å fjerne hele treet, men etter vel en times slit med saga falt det endelig. Resten av byggeperioden var uten slike forstyrrelser.

Eksempel nummer to: Jeg fulgte også byggingen av en cruise-kai.

Queen Elisabeth ble første cruisebåt som fikk åpne Narvik havnevesens nye cruisekai. Nikon D700, 24-70@38 mm, f:14, 10 sek, ISO 250.

Kaia skulle innvies sammen med storfint besøk av selveste Queen Elisabeth, 294 meter lang og 32 meter bred. Jeg ønsket selvsagt å få tatt bilder av hele båten og hele kaia. Men det var ingen enkel sak. Det naturlige stedet for fotografering litt ovenfra var overgrodd av trær. På en adkomstvei til et hus som ligger litt for seg selv i lia ovenfor havna var det imidlertid en viss mulighet. Men også her kom greiner og til dels hele stammer i veien.

Ved en anledning antydet jeg problemet med trær til han som bor i huset borti lia. Bare et par dager senere lå det en melding på Messenger om at lia nå var «rensket» i en høvelig sektor, og utsikten var klar. Makan. Det er fortsatt den dag i dag et åpent spørsmål hvordan i all verden han klarte å felle trær i en stupbratt skråning – uten sikring og klatresele. Men sikten var nå klar, og mitt gode gamle Nikon D700 fullformat gjorde jobben.

Moral: Ikke nøy deg med det neste beste bildet. Gå for det beste, selv om du må bruke både sag og motorsag. Og så hjelper det å ha en hyggelig bekjent – som også er dyktig fotograf og forstår problemene.

Sponset innlegg Sponsored Post Menu Mere info Learn from the experts: Create a successful blog with our brand new courseThe WordPress.com Blog

WordPress.com is excited to announce our newest offering: a course just for beginning bloggers where you’ll learn everything you need to know about blogging from the most trusted experts in the industry. We have helped millions of blogs get up and running, we know what works, and we want you to to know everything we know. This course provides all the fundamental skills and inspiration you need to get your blog started, an interactive community forum, and content updated annually.

Register now

Det snodige fisheye-objektivet

Bilder fra mitt arkiv: For herrens mange år siden må jeg ha kjøpt et Soligor fisheye forsatsobjektiv. Det er en snodig sak der man stiller inn hvilket objektiv man bruker i bunn. Ellers fungerer den som vanlig med blenderinnstilling. Den har fulgt meg i om lag 50 år, men den har nok i all hovedsak stått på hylla.

Man kaster ikke sånt. I verste fall selger man det for noen hundringser, men så vet man jo aldri når slikt kan komme til nytte. Kanskje… Og så blir den liggende der da.

Jeg vil tro at det var dette utstyret som ble brukt for å ta hovedbildet, tidlig på 80-tallet. Du ser mitt gode gamle Nikon F med en 50 mm normal, og så med fisheyen montert utenpå. Kameraet er legendarisk.

Jeg antar at bildet nedenfor ble tatt til en avisreportasje. Gudene må vite når og hvor, for av en eller annen grunn er de aller fleste detaljer rundt dette bildet blåst. Men jeg mener å huske en stillferdig kar. Han jobbet som håndverker (?) og bodde nok i byen hele uka på sin knøttlille «hybel», som vel var ei lita arbeidsbrakke. Så tok han bussen eller båten hjem i helgene – slik mange gjorde en gang i tiden.

Etter middag og en liten strekk, tok han frem sitt hobbyprosjekt: En modell av en nordlandsbåt. Skroget ser her ganske ferdig ut. Ut fra utstyret på benken kan det se ut som om båten er klinket. Makeløst. Her er noen tenger, noen limtvinger og en liten hobbyboremaskin. Til venstre en transformator, kanskje til boremaskinen og annet lavvoltsutstyr. På veggen er tegninger av den ferdig riggede båten.

Det var så ufattelig trangt der inne at selv ikke min 28 mm ble vidvinklet nok. Jeg må enten ha stått klistret opp i et hjørne for å ta bildet, men mest sannsynlig sto jeg i døråpningen. Jeg vil tro at bildevinkelen er tilnærmet 180 grader, og da må man opptre med stor varsomhet for å unngå å få med skotuppene og skyggelua.

Fungerer så denne linsa i dag? Rent teknisk er svaret ja. Jeg satte den på min Fujinon 35 mm 1,4 med Ø52mm og – joda – det ble bilder av det – men med en kantskarphet som er til å gråte av. Med litt eksperimentering og med å krype godt ned i blenderåpning kan det kanskje hende at kantene blir sånn passe skarpe. Men hvis jeg (eller du) en dag skulle få reelt et fisheye-behov, så ville jeg nok foreslå å spandee knapt 4 000 kroner på for eksempel en Samyang 8 mm f:2,8. Verden har gått fremover på 50 år, hvertfall på objektiv-siden.

I mellomtiden får jeg leke meg litt med min gjenoppdagede fisheye, inntil den trolig blir satt inn i skapet igjen.

Foto-historie: Tøffe damer i en tøff tid

Denne gangen trekker jeg frem en amerikansk dokumentarfotograf og krigsfotograf ved navn Margaret Bourke-White (14. juni 1904 – 27. august 1971).  

Hun var angivelig den første kjente kvinnelige krigskorrespondenten og den første kvinnen som fikk lov til å jobbe i stridssoner under andre verdenskrig – noe som vel neppe er helt korrekt.

Margaret Bourke-White hadde en tidlig karriere som dokumentarfotograf i USA.

I 1941 reiste hun til Sovjetunionen akkurat da Tyskland brøt ikke-aggresjons-pakten. Dermed var hun den eneste utenlandske fotografen i Moskva under den tyske invasjonen.

Etter hvert som krigen utviklet seg, ble hun knyttet til US Army Air Force i Nord-Afrika, deretter til US Army i Italia og senere i Tyskland. Hun var flere ganger under krigshandlinger i Italia i områder med hard kamp.

Kvinnen som hadde blitt torpedert i Middelhavet, angrepet av Luftwaffe, strandet på en arktisk øy, bombardert i Moskva og trukket ut av et helikoptervrak, ble av staben hos Life-magasinet kalt «Maggie den udødelige».

Våren 1945 reiste hun gjennom et kollapsende Tyskland sammen med general George S. Patton, og fotograferte i den beryktede konsentrasjonsleiren Buchenwald. Hun sa senere at «å bruke et kamera her var nesten en lettelse. Det ble en liten barriere mellom meg selv og skrekkscenene foran meg.»

Margaret Bourke-White skrev etter krigen boka «Kjære fedreland – hvil i fred», et prosjekt som hjalp henne med å bearbeide brutaliteten hun hadde vært vitne til under og etter krigen.

Hun har blitt beskrevet som tøff, kalkulerende og ufølsom. Med den merittlista, så høres ikke det så aldeles usannsynlig ut. Men hun elsket katter.

Hvis du Googler litt, finner du mye mer stoff om «Maggie den udødelige». Stoff til denne artikkelen er i stor grad hentet fra Wikipedia.

***

La meg også få vise deg en annen tøff fotodame fra om lag samme tidsepoke: Lee Miller. Her er en velskrevet og god artikkel om henne fra NRK.no:  

Måne 1 og måne 2

Samme motiv, samme fjell, samme måne, litt ulik tid på døgnet, litt ulik kamerasetting – og to fullstendig forskjellige bilder.

Det er under slike omstendigheter at jeg ikke savner den analoge tiden. Den gang du måtte vente en ukes tid før dias-filmen kom tilbake fra labben, og du så realitetene midt i hvitøyet: Hadde du truffet med all din erfaring og litt snedige innstillinger – eller hadde du bommet.

Fortsatt er månefotografering mye erfaring, men med digitale kameraer har du tilnærmet 100 % kontroll over hvilke bilder du får. Legg merke til at jeg sa «tilnærmet». For fortsatt er det opp til deg å bestemme hvilket utrykk du ønsker deg, og det er i stor grad erfaringsbasert kunnskap.

1. januar 2021, månen går ned ved siden av Novatind.

Begge bildene er tatt med mitt favorittkamera, et Fuji X-E3 og med en 55-200 mm. Bildene er lett behandlet i Lightroom 6.

Det øverste bildet er tatt 1. januar 2021 kl 12:00. 200 mm, 1/250, ISO 400.

Det nederste bildet er tatt 12. desember 2019 kl 10:30. 128 mm, 1/15 sek, ISO 3200.

Om du skulle lure: Den litt spesielle fjellformasjonen til høyre på bildet over her heter Novafjell (1205, ifølge Norgeskart, andre steder er den oppgitt til 1281). Den spisse monolitten heter Novatind (1211). Fjellmassivet ligger i Tjeldsund kommune i Sør-Troms.
Ei nov er et utvendig hjørne på et hus, derav uttrykket «springe attom nova», eller «søke skjul». Den nesten ubestigelige Novatinden er resultat av et stort steinras i 1936. Store steinblokker raste helt ned på Novasletta, noe som førte til at bosettinga der opphørte. Orohačohkka er det samiske navnet på Novatinden, mens Orus er det samiske navnet på hele Nova

Å leke med lys

I ny og ne hender det jeg søker på YouTube etter videoer med fotorelevans. Her ligger ufattelig mye stoff: Noe interessant, men temmelig mye nokså langtekkelige og kjedelige greier. Men den som leter etter gullkorn, finner som regel noen.

Nylig ramlet jeg over en timelang video laget av en røsslig tysker, Martin Krolop. Han snakker høyst begripelig engelsk/amerikansk. Tema: Å leke med lys. (Bildelenke helt nederst)

Denne «leken» er inspirert av jula og juledekorasjoner, men selv om jula nå snart er over, så er det elementer her som du kan bruke i mange andre sammenhenger. Ikke minst kan du nå benytte noen av lysremediene og lysslyngene, før de i januar havner i julepappeska på loftet.

Dette er en del av en sponset serie fra Nikon, men tipsene er universelle.

Det aller meste kan du gjøre på kjøkkenbordet. Fint også om du i tillegg har en liten blits, og da anbefaler jeg ei ledning eller fjernstyring og en liten softbox. Jeg har en liten softbox i A4-format som festes rundt blitsen med borrelås. Funker som bare det til denne type fotografering, og den koster nesten ikke noe. Det samme gjelder ei ledning fra kamera til blits.

Han presenterer 10 tips. Ikke alle falt i min smak, men får man 8 av 10 så er det godt innenfor. Og så bruker han stundom litt for mye tid på presentasjonene, men også her er han innenfor min korte tålmodighetsterskel. Total lengde: 1:07 t.

Enjoy!

Korona-bilder fra et merkelig år

Vi skriver snart 2021. Det går mot lysere tider og vaksineprogrammet rulles snart ut over hele landet. I det fjerne ser vi et håp for en mer normal hverdag.

5. mai 2020. Mona Lisa med munnbind.

For å oppsummere 2020, korona-året, kommer her en liten kavalkade med bilder fra min lille fredelige krok av verden, og da selvsagt bilder som på en eller annen måte har noe med pandemien å gjøre, for også min og vår hverdag ble selvsagt preget av pandemien.

Først kommer de tre bildene jeg liker best. Deretter et lite slides-show.

Hva med å samle sammen dine beste bilder fra dette spesielle året, og lage ei bildebok eller tilsvarende.

15. mars: Vår årlige vinterfestival, Vinterfestuka, ble avlyst, og den årelange tradisjonen med å «skrive» bokstavene VU (=Vinterfestuka) med lys i byfjellet ble erstattet med et hjerte – som lyste i ukevis..

13 april: Dette er nok det bildet jeg liker best: To gamle veninder møtes, men sørger for å holde skikkelig avstand til hverandre. Det er utrolig hvor fort det norske folk reagerte og agerte på myndighetenes smittevernråd.

3. desember: Håndsprit-apparat og håndhygiene har blitt en del av kjøpesenter-hverdagen. Bildet er fra desember. So far, so good.

• 

  15. mars: Vår årlige vinterfestival, Vinterfestuka, ble avlyst, og den årelange tradisjonen med å «skrive» bokstavene VU (=Vinterfestuka) med lys i byfjellet ble erstattet med et hjerte – som lyste i ukevis.

• 

  Norge stengte ned, og trafikkskolene ble stoppet frem til 26. mars – eller kanskje mer.

• 

  Sentrumsgatene ble tomme på få dager. Stengte butikker. Ingen biler, nesten ikke folk.

• 

  Ingen spor i snøen. Ingen gikk ut og ingen kom på besøk. Hjemmekontor.

• 

  I april kom sola, og det ble greit å ta en tur over Håloglandsbrua, men bare to og to!

• 

  All kultur ble satt på vent. Plakatene ble fort utdatert.

• 

  Så begynte en del forretninger å lage nettløsning med fri frakt eller henting.

• 

  13 april: Dette er nok det bildet jeg liker best: To gamle veninder møtes, men sørger for å holde skikkelig avstand til hverandre. Det er utrolig hvor fort det norske folk reagerte og agerte på myndighetenes smittevernråd.

• 

  Sist i april begynte vi å venne oss til restriksjonene og finne gode løsninger: Venninnegjengen går og sykler til Øyjord, medbringende termos og litt smågodt. Og kan være sosial utendørs med god avstand.

• 

  Biblioteket åpner døra på gløtt, kun for henting og levering.

• 

  Nasjonaldagen. Kl 13 var det allsang i hele Norge, med Ja vi elsker. I Kirkeparken spilte skolekorpset mens også folk sto med godt mellomrom

• 

  Kommunen reklamerer med at Alt blir bra – etter at koronaen kommer under kontroll.

• 

  I sentrum arrangerte kommunen en serie gratiskonserter, med egen smittevernperson som delte ut håndvask og eller overvåket det hele.

• 

  Tvätta händerna och borsta skorna.

• 

  Liten ferietur til Lofoten i oktober – et Lofoten kjemisk renset for turister

• 

  Koronateltet var i bruk, men gudskjelov uten endeløse bilkøer.

• 

  3. desember: Håndsprit-apparat og håndhygiene har blitt en del av kjøpesenter-hverdagen. So far, so good.

Mørketidsbilder

Mørketiden i nord er ganske spesiell. Nå snakker jeg om fotografering, og sier ikke et ord om eventuelle kroppslige eller psykiske utfordringer.

Fjellformasjonen «Den Sovende Dronning», fotografert mot sør, fra 650 moh, 12. desember 2020. Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 50-200@128mm. f:6,4, 1/220 sek.

Som du sikkert vet er mørketiden den perioden av året da sola er under horisonten for den delen av kloden som er nord for polarsirkelen. Det er tilsvarende sør for den sørlige polarsirkelen, men det bor det ikke mennesker fast. I praksis er mørketiden ofte lengre, ettersom høye fjell stopper sola – og det gjelder både nord og sør for polarsirkelen.

Industri og logistikksenter, panorama satt sammen av fem delbilder. Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet.

I slutten av desember er det noen få timer med dagslys midt på dagen. Ellers er det mørkt – det vil si svart. Å ta gode bilder i mørketiden krever litt erfaring.

Her er mine mørketids-foto-knep, ut fra den type dokumentarfotografering som jeg vanligvis jobber med (men husk at «regler» er til for å brytes):

Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 10-24@10 mm. f:7,1, 1 sek.

Tid:

Bilder tas gjerne mens dagslyset i sør blir svakere, og like etter at vi har tent våre kunstige lys (gatelys, hus, kontorer…). I slutten av desember har du da ca. 1 time på deg.  

Det beste er en skyfri dag, med varmt lys fra sør. Det kan gi deg en sørhimmel «i full fyr», og den kan gi deg en rette varme gløden på fjellene og himmelen i nord, og selvsagt at du får tegning i landskapet eller i motivet.

Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 50-200@135mm. f:7,1, 1 sek.

Kamera:

Jeg foreslår et godt kamera som du kan styre selv. Still inn lav ISO, gjerne 100-200 og blend ned til ca. f:7-8. Deretter bruker jeg å la kamera ta seg av tiden (denne innstillingen kalles blenderprioritet). Eksponerings-justering gjør du med eksponeringskompensasjonshjulet eller i en meny. Denne er flittig i bruk!

Jeg bruker å låse hvitbalansen, gjerne i overskyet-modus, for jeg ønsker å få med det varme lampelyset. I tillegg gjør dette videre bildebehandling enklere. 

Husk at enkelte kameraer har «fordoblet» eksponeringstid når du tar bilder over et gitt antall sekunder. Dette for å gi deg bilder med mindre «støy».

Data: Kamera Fuji X-T2, 200 ISO, WB overskyet, 50-200@135mm. f:7,1, 2 sek.

Annet:

Bildene blir nå gjerne tatt med en lukkertid på fra ca. 1 sekund eller mer. Et solid stativ er dermed et must. Husk at all bevegelsesreduksjonsgreier i objektiver og i kamera bør slås av siden du bruker stativ. Bruk gjerne også en eller annen form for snorutøser. Alternativet er å bruke selvutløseren. Har kameraet ditt elektronisk lukker, så kan også dette bidra til å eliminere rystelser. Og med et speilreflekskamera, kan det lønne seg å låse speilet før du tar bildet.

Gamle linser vs nye linser*

Gamle børser bommer mest, synger Øystein Sunde. Jeg tenkte å finne ut av om «alt var så meget bedre før i tiden», men da ikke med skytevåpen, men med linser. Jeg børstet støv av min gamle «gode» Nikkor 300 mm, f:4,5 og bega meg ut i mørketiden.

Jeg tipper denne linsa er fra midt på 80-tallet, den gang linser var laget av glass og stål: Den er 23 cm lang (pluss konverter på 4 cm mellom F mount og X på mine Fuji-kameraer), filterdiameter 72 mm, 1 345 gram inklusive stativfeste, fast blender 4,5. Et utmerket selvforsvarsvåpen, med andre ord.

Jeg tenkte å foreta en høyst uvitenskapelig sammenlignende test mellom den gamle Nikon-linsa og min betydelig nyere Fujinon 55-200 mm, f: 1,35-4,8. Jeg benyttet et solid stativ og snorutløser.

Først tok jeg en prøverunde med den 35 år gamle linsa, så en ny runde som er betydelig nyere. Bildene ser du her. Klikk på bildene for å se dem i maks størrelse. For å komme tilbake til bloggen må du klikke på returpila øverst i venstre hjørne på nettleseren din.

Første bilde under her er tatt med Nikon-linsa. 300 mm tilsvarer 450 i 35 mm-ekvivalens. Blender 8, 1,7 sek, 200 ISO. Jeg oppfatter nok at denne linsa er dårligere enn Fujinon-linsa. Det gjelder ikke minst for kromatisk avvik. Det er helt tydelige røde sirkler rundt mange lyspunkter. Jeg har alltid trodd at denne 300 mm var usedvanlig skarp og klar, men den ble altså kjørt i grøfta av ungdommen.

Bilder av bygninger i Narvik, fotografert fra Asbjørnstua i slalombakken. Sykehus og skoler

Bilde 2 under er tatt med min Fuji 55-200@200, f:7,1, 2,1 sek, 200 ISO. En 200 mm med cropfaktor 1,5 tilsvarer 300 mm i 35 mm ekvivalens. Når jeg gjør forsøk på å forstørre dette bildet, begynner vi å nærme oss tilsvarende skarphet (eller mangel på skarphet). Men jeg mener at linsa både er skarpere og har mindre kromatisk avvik. Sånn er det bare.

Konklusjon: Gamle børser bommer mest.     

* Linser og objektiver: I en kommentar til denne blogg-artikkelen fremheves at det heter objektiver og ikke linser. Objektiver er en samling av linser, og det er det vi snakker om her. Dette er jeg selvsagt helt enig i. Men i min enkle verden brukes de to begrepene ofte om hverandre. Av og til også benevnt som «glass» eller «rør».. så jeg satser på at du får med deg budskapet. Men også at det skal hete objektiver, så neste gang jeg skriver om denslags, skal jeg forsøke å bruke rett betegnelse. 🙂

Hvordan lage stjerner?

Det er vanligvis enkelt å lage stjerner når du fotograferer. Den beste løsningen heter liten blender, og aller helst med ei litt påkostet linse med mange blenderlameller.

Fuji X-E3, 23 mm, f:9, 1/9 sek, 2200 ISO. Her det blenderen som skaper stjernemønsteret på bilen.

Det kan være stilig med et stjernemønster rundt lyspunkt på bilder. Det finnes flere veier til målet. Først noen «juksemåter».

«Stjerne-filter»

Jeg har sett annonsert «stjerne-filter», som strengt tatt er rene glassflater med et innstøpt eller innripet stjernemønster i glasset. Mulig det fungerer. Har du et gammelt og slitent UV-filter eller skylight-filter, så hvorfor ikke gjøre et forsøk med å ripe inn mønster i filteret.

Bil rett mot, som i bildet over og under, men uten stjernemønster, for her er blenderåpningen på f:2,0. Samme kamera og linse som på de andre bildene. Andre data: 1/60 sek, ISO 640.

Fett

En annen metode er å gni litt fett på et filter (NB: IKKE rett på linsa). Et tynt, tynt lag. Så tegner du med fingeren eller en negl et stjernemønster i dette fettlaget. Det blir en ganske grove stjerner, men det kan fungere.

Begge disse to metodene (og spesielt den siste) kan gi ganske slørete bilder, noe som kan fungere i enkelte tilfeller, som f.eks. litt «drømmende» portretter eller landskapsbilder.

Fuji X-E3, 23 mm, f:8, 1/40 sek, ISO 3200. Også her er det blenderen som skaper stjernemønsteret.

Liten blenderåpning

Den stiligste måten, som samtidig gir deg sylskarpe bilder, er den type stjernemønstre som opptrer takket være lysbrytningen rundt blenderlamellene. Jo flere blenderlameller (=jo dyrere linse), jo bedre. Og så må du benytte passe liten blenderåpning. Du vet vel at svært liten blender, for eksempel mindre åpning enn f:16 eller f:22 kan gi uskarphet i bildene, også kalt diffraksjon.

Her er to eksempler på den siste metoden, og det er helt åpenbart at årsaken er liten blenderåpning. Men heller ikke her får man i pose og sekk. Ulempen med liten blenderåpning er at ISO-verdien går opp, og med det mer «korn» i bildene.

Klikk på bildet for å få det i maks størrelse, slik at du bedre kan se på lysene oppover alpinbakken.

Kvinnelige fotografer fra Preus

Preus museum har i likhet med alle andre store begrensninger i disse koronatider. Da er det fint med nye og kreative løsninger: Et slikt tiltak heter «sofavisning»: Du sitter i sofaen, og museet kommer til deg.

En episode i denne serien handler om kvinnelige fotografer og om portretter. På 11 minutter blir det å fyke over tematikken med harelabb, men jeg anbefaler deg likevel å ta dette som en aperitiff, slik at du selv i etterkant kan lese deg mer opp på dette emnet.

Det er flere kvinnelige fotografer enn man tror. Konservator Hege Oulie forteller litt om dette. For eksempel lå fotoyrket åpent for kvinner ettersom dette ikke var bundet i et rigid laugsvesen. Likevel består samlingen hos Preus bare av 10,7 % kvinnelige fotografer. Årsakene er flere.

I den korte lille videosnutten, kommer hun inn på blant andre Ellisif Wesel, som var en pioner på langt flere områder enn foto. Hun nevner også Elisabeth Meyer.

Selv ble jeg for alvor interessert kvinnelige fotografer i boka til Sigrid Lien kalt «Lengselens bilder».

Her er lenke til Preus-videoen. Den er helt OK produsert, men en effektiv gimbal og en bedre mikrofon hadde vært på sin plass.

Gull av gråstein

Litt tidligere i høst fikk begrepet «å lage gull av gråstein» ny mening for meg. Det går faktisk ganske greit, men du må få hjelp av lyset, dvs. sola. Og så må du være på rett sted til rett tidspunkt. Det er strengt tatt ikke verre enn det.

Jeg har hytte på et sted som er så fint at det hender folk som kommer på besøk får åndelige anfektelser, spesielt når landskapet blir lyssatt etter alle kunstens regler.

Fuji X-E3, 18-55 @25, 1/80 sek, f:9, ISO 200.

Slik var det en lørdag formiddag nå i høst, like før sola tippet ned bak fjellene for godt dette året. Det hadde seg slik at jeg og mitt Fuji X-E3 og et par linser ruslet rundt i dette området. Jeg har gått her mange ganger før. Denne gangen var lyset helt spesielt. Sola snek seg så vidt over fjellryggene. Vannrett sol gir rødt lys. I tillegg kom lyset akkurat ned der jeg ville ha det, mens landskapet bak som oftest lå i skygge.

Fuji X-E3, 50-200 @156, 1/60 sek, f:5, ISO 250.

Det beste eksemplet ser du over her: Det er et monument i serien «Skulpturlandskap Nordland». Både portal og kuler er av en eller annen lys grå steinsort, men i dette lyset ble altså «gråstein til gull». Har aldri opplevd det tidligere på samme måte.

Fuji X-E3, 18-55 @34, 1/75 sek, f:9, ISO 200.

Mye av det samme gjentok seg i de andre motivene som ble fotografert i samme område og langs samme vandretur. Det meste ble gullforgylt. Riktignok hjalp jeg litt på ved å dra i noen spaker i Lightroom, men stort sett var fargene der eller de var høyst latente.

Tipper du har opplevd det samme, du også 😊

Fuji X-E3, 18-55 @48, 1/60 sek, f:10, ISO 400

Det finnes ikke dårlig vær

For noen dager siden slo det meg at det i fotosammenheng ikke finnes dårlig vær, bare «dårlige» fotografer*. Samtidig, og som en naturlig konsekvens av overnevnte oppdaget jeg at «hvis det ikke finnes farger, vel så lager vi farger».*

Fuji X-E3, 18-55@55 mm, 1/200 sek, f:11, ISO 1250.

Yr.no hadde lovet relativt bra vær med solgløtt denne dagen, men i stedet var det tunge skyer, det var +2 grader, det blåste surt og det var regn i lufta. Ved inngangen til mørketiden betyr dette at det er relativt dunkelt. Bare sjekk ISO-verdiene.

Jeg hadde kjørt en halvtimes tid for å komme til et nytt område, og nå fant jeg ut at jeg ikke ville gi meg så lett. Inni en solid parkas med hette var det varmt og godt. Gode hansker og solide varme sko bidro også til velvære. En av mine «foto-lover» sier at «en kald fotograf er en dårlig fotograf».

Min alltid nærværende lille DAB-radio spilte NRK Klassisk via ørepropper. Når man er skikkelig lei av amerikansk valgkampkaos og korona, så er NRK Klassisk en fryd for både kropp og sjel. Da også, forresten.

Fuji X-E3, 18-55@28 mm, 1/150 sek, f:11, ISO 1250.

Bildene som etterpå dukket opp på PC-skjermen hjemme var det jeg vil kalle «grå». I mine øyne var det ikke mye farger her. Men nå skal du vite at jeg er relativt solid fargeblind.

Noen av bildene var høvelig bra komponert, og det var da jeg valgte å skape de bildene «jeg hadde opplevd» der ute, ikke det landskapet som faktisk var der.

Hva gjør man da? Min standarssetting i Lightroom er en ørliten S-kurve, noen få hakk Clarity og noen få hakk Saturation. Så justeres eksponeringen. Deretter drar jeg Whites og Blacks for å få et tilnærmet fullt histogram – der hvor det faktisk er hvitt og svart. Hvitbalansen er som du forstår ikke helt greit å avgjøre for mine øyne: På denne tiden av året er blått en dominerende farge, og sånn må det bli på bildene også. Men ikke fullt så blått som kamera noen ganger skal ha det til. Hvis du og LR ønsker å la hvitt bli hvitt via pipetten, så blir det aldeles feil. Her må man dra nennsom og bare bestemme seg for fargetonen i bildet. Siste steg er ofte Graduated filter og justerings-kosten. Med disse kan man «male» over deler av landskapet og gjøre en strandsone litt lysere eller himmelen avtonet mørkere.

Fuji X-E3, 18-55@29 mm, 1/160 sek, f:11, ISO 1250..

Det er flere verktøy, men jeg stopper her. Det er nemlig nå at du kan bruke en time eller mer på å fin-justere bildet. Nå kan det tomme huset bli akkurat så blått som du ønsker, og de døde, blasse gress-stråene kan få den gylne fargen du håpet sola kunne bidratt til. Nå kan du også gjøre trestammene ørlite lysere, slik at det ikke bare blir en mørk masse, men trær.

Konklusjon: Det enkleste ville vært å bare bli sittende i en varm og god bil, og så kjørt hjem siden sola aldri kom. Men med gode klær, ønske om bra bilder og frisk luft, og med Mozart & Co på øret, så anbefales at du går ut, fotograferer, og så går hjem og lager de bildene du så for ditt indre da du var der.

Fuji X-E3, 18-55@18 mm, 1/125 sek, f:11, ISO 1250.

*PS: Man blir miljøpåvirket. Fra min tid i Turistforeningen het det selvsagt at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», og fra min tid som avisjournalist var det et (internt) utsagn som sa at «hvis det ikke finnes nyheter, vel så lager vi nyheter».

Gatefoto – en liten (men utrolig bra) intro

Hvis du har sansen for gatefoto, og ønsker et lite gløtt inn i hvordan en proff jobber, så vil jeg anbefale en liten YouTube-video. Dette er noe å lære av.

Settet er litt spesielt. Det er en trivelig danske, Frederik Trovatten (bilde over), som på godt engelsk forteller hvordan en av gatefotografenes ikoner, nå vel 80 år gamle Joel Mayerowits, tenker – og fotograferer. Frederik bor og jobber i Mexico. Han skryter av Joel, legger inn små filmer og lydfiler, og fotograferer selv på gata. Og så skryter han av Joels videokurs.

Du kan ikke unngå å bli inspirert av en så positiv og hyggelig fremtoning som Frederik, og du kan ikke unngå å plukke opp noen tips i kunsten å ta gatefoto.

I samme YouTube-serie kan du også lære litt om måten Robert Frank jobber på. Veiene til de to fotografene krysses på en finurlig måte.

Foto: Joel Meyerowitz

Videoen anbefales.

Motlys og harde kontraster

I min kant av verden holder sola i disse dager å forsvinne for i år. Årsaken er høye fjell i sør. Sola sniker seg opp på formiddagen og triller elegant over en fjellformasjon som angivelig har fått sitt navn etter den engelske dronningen anno 1902, før sola forsvinner bortimot middagstid. Det betyr nesten vannrett, varmt lys. Skyggene er tilsvarende knallharde og mørke.

Det er da man sender varme tanker til de som produserer moderne kameraer med bildebrikker som takler enorme forskjeller i lyset. Og der hvor ikke kameraene strekker 100 prosent til, overtar gode bildebehandlingsprogrammer. Selv bruker jeg Fuji X-E3 og X-T2 og Lightroom.

Bilder kan være smak og behag. Jeg liker gjerne litt harde kontraster i bildene mine, men likevel med tegning i mørke områder.

Hotell til venstre og til høyre Trinigon, eller Det nasjonale frihetsmonument. Det er utført av billedhuggeren Espen Gangvik i 1995 og er lagd av høyglanspolert stål. Skulpturen har en høyde på 18 meter, og ble gitt som gave fra regjeringen for å markere 50-årsdagen for frigjøringen i 1945

Som standard preset legger jeg ofte inn en svak S-kurve, litt clarity (=mellomtonekontrast) og en svak oppskarping. Dette bruker jeg faktisk også på jpg-bilder der Fuji allerede har gjort en fremragende prosess-jobb. Til sist forsterkes himmelfargen litt.

Den litt erfarne ser at jeg her drar på med kontrast i et bilde full av kontrast. Paradoks? Joda, men jeg velger nå å dra ned Shadows ganske brutalt, og får nå fin tegning i mørke områder. Bildene her er bra eksempler på dette. Enig?

Mine favorittkameraer

Det er ofte gode grunner når fotografer får en viss forkjærlighet for noen av sine kameraer.

Nikon FE – et fantastisk kamera som tok bilder akkurat slik jeg ville. Men skyvezoomen må være den dårligste linsa Nikon noen gang har laget.

Jeg minnes selv mitt analoge Nikon FE som klart ble foretrukket foran hele serien av dyrere Nikon-kameraer. Og så minnes jeg Nikon D300, som er/var en liten arbeidsgamp med APS-C-brikke. Fullformat-kameraet D700 var bedre, ga skarpere bilder – men var tyngre.

I en lang periode gikk jeg og ventet på at Nikon skulle komme med et godt speilløst kamera i APS-C eller fullformat, men til sist ga jeg opp.

X-10 var et flott lite kamera – men med litt for liten bildebrikke.

Det var slik Fujikameraene kom inn i livet mitt. Det ble en hel serie med bra kameraer. Da X-E2 kom var jeg nesten fornøyd, men det var noe med følgefokus som ikke funket godt nok. Så kom X-E3, og jeg fikk samme følelse som da Nikon D300 kom. Dette var bra, og det var godt nok for meg og mitt bruk.

For ett års tid siden gled jeg og «gikk på trynet» som man sier. Kamera smalt i bakken. Det gikk bra med meg, men litt verre med kamera. Det ble noen merker her og der, men viktigere var at låsetappen på linse-ringen nå ble litt humørsyk. Når jeg skulle skifte linse hendte det rett som det var at låsetappen ikke ville låse. Først etter litt skruing frem og tilbake, gikk det – som regel – bra.

Den legendariske Henri Carteri-Bresson fotograferte med Leica hele livet.

Jeg så for meg en lang og dyr reparasjonsprosess med sending av kamerahus til England, der man har Europeisk verksted for Fuji. Fuji selger ikke deler til andre enn sine egne verksteder, så det var ingen ide å forsøke å få en flink nasjonal kameradoktor til å se på pasienten.

Vivian Maier foretrakk Rollei 6×6

Det var da jeg kjøpte meg et brukt Fuji X-T2 – en slags reserve til mitt E3. T2 er et flott kamera, men på samme måte som D700 ble det tungt (det vil si litt tyngre) i forhold til den lette lille E3. På mine mange vandreturer ble det derfor til at jeg fortsatte å ta med E3 – ofte bare med én linse -, mens T2 ble liggende hjemme. På kritiske jobber tok jeg imidlertid med T2 og hele pakken med linser.

Pentax 6×7 var/er et makeløst kamera. Jeg brukte det mest til fotografering fra fly.

Jeg begynte nå å lure på om jeg i stedet for reparasjon, ganske enkelt skulle kjøpe meg nytt E3-kamera. Men: E3 var nå gått ut av produksjon. Kun kit ble solgt, og jeg hadde alle kit-linsene fra før. Hva med brukt? Forbausende få E3-kamerahus var til salgs. Kanskje er det ikke solgt så mange, eller kanskje har alle som eier et slikt kamera også forelsket seg i kameraet.

Lykken står den tålmodige bi: En dag dukket et E3 kamerahus opp på FINN. Jeg klikket videre, og oppdaget snart at selger bodde i samme by som meg – og at vi faktisk kjente hverandre. Salg ble avtalt tvert. Han hadde faktisk kjøpt dette på grunn av en blogg-artikkel som skrøt uhemmet av kameraet. Min blogg. Den du leser i nå.

Mine to foretrukne Fuji X-E3-kameraer.

Så nå sitter jeg her med to E3 kamerahus, og lurer selvsagt på om jeg på denne måten har gått baklengs inn i fremtiden. Kanskje. Kanskje ikke. For kanskje er det jeg som er den smarteste her, som ikke henger meg på, og bare MÅ ha aller, aller siste kamera, men stopper opp når jeg har fått noe som er godt nok og som passer meg. Jeg velger å tro på dette, samtidig som jeg vet at kjærlighet gjør blind.

Mer om Henri Cartier-Bresson

Mer om Vivian Maier.