Den vanskelige hud-fargen

Å få korrekte farger i ansikt og på hud under vanskelige lysforhold kan være et mareritt. I alle fall for en som – i likhet med ganske mange andre menn – har en betydelig grad av fargeblindhet.

Hva gjør man da? A: Bruker de verktøyene som finnes. B: Forsøker så godt man kan. C: Dropper alle krav til «det perfekte».

I eget øvingslokale

Jeg har nettopp avsluttet et lite «prosjekt» som gikk ut på å følge et janitsjar-orkester gjennom noen øvinger og frem til og med selve konserten. Både ledelsen og dirigent bifalt prosjektet med akklamasjon, og jeg fikk også velsignelse fra musikerne til å vandre rundt under øvelser og ta bilder som jeg ønsket. Spenstig gjort, spesielt når man skal konsentrere seg om å treffe rette noter.

Også dette i eget øvingslokale

Det rent motivmessige er én sak for seg. (Nesten) like vanskelig er å treffe korrekte fargetoner i kunstig blandingslys, og da spesielt å få hudtonene til å være sånn noenlunde korrekte.

Bildene mine prosesseres i Adobe Lightroom. Denne type musikere har noter foran seg. Hvite ark med sorte noter er bra for å stille hvitbalanse med hvitbalansepipetten. I alle fall som et utgangspunkt. Noen ganger må man justere manuelt.

I en aula med soft lys ovenfra.

De første øvelsene foregikk i korpsets eget øvingslokale med lysstoffrør og downspots i taket. Utvidet øving i en skoleaula hadde tilsvarende utfordringer med kunstig blandingslys. Tredje fase var lyd og lys-test i konsertlokalet. Den store fordelen her var at man nå og da faktisk hadde hvitt lys på orkesteret. Under selve konserten er det ofte hvite følgespot på solister, mens resten av orkesteret bades i en salig blanding av alle spekterets farger.

Fra lyd- og lys-prøve før konsert.

Under de første tilfellene må man bare gjøre så godt man kan. «Gode» gamle lysstoffrør har et ikke-kontinuerlig fargespekter. Mangler enkelte farger, vel så mangler de, og bildene blir deretter. Under konserten må man ta til takke med det lyset som bys. Nå vil «alle» akseptere at solist og dirigent har tilnærmet normal hudfarge, mens deler av orkesteret er badet i farget lys – og blir seende ut deretter.

Fra selve konserten.

Jeg bruker nå LR Classic via abonnement på Adobe Creative Cloud, og ble imponert over hvor bra programmet fungerte på Auto – under helt «håpløse» lysforhold.

Jeg startet som oftest med å korrigere hvitbalansen der dette var naturlig. Så ble de fleste bildene Auto-justert, og deretter korrigert litt lysere eller mørkere med Eksponering. Til sist muligens ørlite oppskarping. Jeg fotograferte her i jpg-format.

I tillegg til dette, er det selvsagt viktig å ha en skjerm som er fargekalibrert.

Bildene er tatt med Fuji X-E3, Fuji X-T2, Nikon D700. Neste gang kanskje jeg sier noe om de fototekniske utfordringene i prosjektet.

Forfatter: Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og fotograf. Studert sosiologi og journalistikk. Tidligere arbeid: Fotojournalist i avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring, statlig ansatt med internettportalarbeid. Nå pensjonist, men still going med foto, tekst og web-arbeid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: