Kodak: The winner takes it all

Kodak tok alle palle-plassene da man ønsket å kartlegge fotografers foretrukne negative filmer. På desidert førsteplass kom sorthvittfilmen Tri-X. Slett ikke uventet.

Tri-X på toppen. Og dette er til og med med den «nye» filmen som kom etter «delta-teknologien» som pakket kornene tettere og dermed skulle gi mindre korn. Bilde: PetaPixel/VINCENT MOSCHETTI

Som du forstår: Dette er en artikkel for de gamle nerdene. Du skal nemlig ha levd en stund for å ha jobbet med negativ film generelt, og negativ sorthvittfilm i særdeleshet. Og jeg vil tro at ganske mange i dag ikke engang aner at Kodak en gang var så markedsledende på kamera og film at man (i god amerikanske tradisjon) laget et verb av ordet: To Kodak – ensbetydende med å fotografere.

Selv PCen jeg skriver på nå er et levende bevis på at utviklingen går – i alle fall i en eller annen retning: Ordboksprogrammet til Word laget feil-krøll under ordet sorthvittfilm. Hæ? Hva er det for noe?

Nå er «undersøkelsen» som det refereres til av den mer uhøytidelige sorten, men jeg innbiller meg at den ikke er så aldeles langt unna sannheten både i USA og i Europa. Riktignok er det en del film-merker i undersøkelsen som jeg knapt har hørt om. De var trolig tilstede på det amerikanske markedet for noen tiår siden – eller vel så det. På den annen side er for eksempel ikke verken Agfa eller outsideren Orwo med, ettersom de trolig kun var dominerende eller tilstede på det europeiske markedet.

Du finner artikkelen om «undersøkelsen» her.

Som tidligere fotojournalist i avis var det svarthvitt det gikk i på 70 og 80-tallet. Vi fotograferte og måtte pent fremkalle film og kopiere bilder ved hjemkomst. I VG var det riktignok egne mørkeromsansatte som fremkalte filmene og kopierte de bildene vi journalister markerte. I min lokalavis måtte vi pent gjøre alt selv. Til privat bruk gikk det enten i negativ sorthvitt eller dias.

Det er interessant å få slike små gløtt inn i en fortid som virker så utrolig fjern, til tross for at det bare ser snakk om noen få tiår. Noe av det som slår meg i denne sammenhengen er lysfølsomheten. Kodak Tri X var i utgangspunktet kun 400 ISO, og ga de klassiske Tri-X-kornene som mange digitale fotoprogrammer forsøker (!) å etterligne. Hvis du forlenget fremkallingstiden litt, kunne du relativt greit «presse» filmen til 800 ISO, eller ASA som det het den gang. Fremkalleren het D-76 og var like stabil og god som filmene var. Men, av og til kunne vi ungdommelige råskinn, dra til og fotografere helt opp i 12 000 ISO når vi brukte Rodinal fremkaller. Da het det at vi «kokte» filmen. Resultatet ble deretter: Nesten grafikk, og korn på størrelse med sandkorn. Denne type bilder var litt i tiden. Bare ta en titt på bildene til legenden Christer Strömholm, og en annen legende, Anders Petersen.

Da er det litt av et paradoks at jeg fotograferer nesten kornfritt digitalt på 6 000 ISO på mitt gamle gode D700. Moderne pro-kameraer er oppe i 50 000 ISO nesten uten korn.

Men da er det jo – som antydet – alltids en mulighet for å kjøre våre kornfrie bilder gjennom f eks Lightroom, og her konvertere til sorthvitt og legge på Tri-X-korn, slik at alle blir fornøyde.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s