Reinslakting: Liv og død til fjells

Nylig hadde jeg og kameraet mitt gleden av å overvære reinslakting. Hver høst kommer svenske reindriftssamer til våre fjellområder for å samle sammen og slakte den reinen som har beitemarker i grenseområdene.160903_rein_050

Reinen drives med helikopter inn i et reingjerde. Så lukkes gjerdet. Eneste utvei nå er gjennom en port. Man fanger rein med lasso og – tross ville protester – føres reinen gjennom porten og frem til slakteplass. En liten stålbolt skytes inn i bakre del av hjernen, lammer dyret og tar livet av det. Noen få bruker andre metoder. Dyret blør ut etter snitt i hjertet.160903_rein_143

Parteringen skjer på en sammenleggbar stålbenk. Her fjernes innvoller, og skinnet tas av. Noen henger skrotten og fjerner skinn og parterer videre her. Alle har sine oppgaver, og det er lenge siden jeg har opplevd så mange profesjonelle håndverkere. Det hele foregår stillferdig. Nå og da ropes det litt om hjelp til å få en stri bukk opp til slakteplassen. Det er mye krefter i sving, og man skal ha både erfaring og muskler, også til dette.160903_rein_158

Jeg var på en måte blitt spontan-invitert av en av samene dagen før til å overvære dette. Trolig (?) gikk ryktet om meg og mitt kamera fra familie til familie, på samisk – i det øyeblikket jeg parkerte bilen. Noen få lurte på om jeg skulle bruke bildene i avis. Noe jeg ikke skulle. Bare dokumentere. Ingen var skeptisk. Jeg fikk ta bilder som jeg ville. Med ett unntak. Noen ville ikke at jeg skulle fotografere selve avlivingen. For andre oppfattet jeg at dette var greit, så lenge jeg holdt meg passe diskret på avstand. Jeg kan dokumentere nok uten ha ekstreme nærbilder av reinen i det øyeblikket den ekspederes. Og de som ikke ønsket, ble selvsagt respektert.160903_rein_243

«Ikke alle forstår, og noen reagerer på avlivingen», fortalte en. Under en diskusjon om dette med en person hadde han spurt: «Äter du kjøtt?». «Javisst», ble det svart. «Då får du respektera att nogon måste gjöra skitjobbet», sa han med trykk på skit, og «skj» uttalt på en sånn måte som bare svensker kan. Nå kan avliving oppfattes mer brutalt på film enn stills, men likevel.

Jeg fotograferte med min Fujifilm X-E2 og med telezoom, normalzoom og en 12 mm fast vidvinkel. For å sikre meg skarpe bilder skrudde jeg ISOen opp til 800-1000. Vanligvis fotograferer jeg i A-modus, altså der jeg bestemmer blender mens kamera justerer tiden. RAW selvsagt. Nå og da savnet jeg mitt Nikon D700 som med ekstra batteripakke tar 8 bilder pr. sekund. Dramatikken rundt å få en lassofanget rein med seg, gjennom porten og opp til slakteplass kunne trolig vært dokumentert bedre med slikt utstyret. På den annen side: Jeg lurer på om jeg hadde fått samme gode mottakelse om jeg hadde fotografert med mitt Nikon D700 og hele batteriet av lange linser? Jeg velger å tro at det lille kameraet var med å ufarliggjøre meg. Kanskje?

Fornøyd? Strengt tatt bare sånn passe. Farten, dramatikken i selve situasjonen, gryntingen fra dyrene, luktene – dette er ikke her. I ettertid tror jeg kanskje man må være mer «på innsiden» for å komme nært nok av både dyr og mennesker. Og at man bruker mer enn et par timer. Trym Ivar Bergsmo fulgte en samefamilie over lang tid (noe det ble ei bok av), og fikk også av den grunn de bildene jeg hadde håpet på, men ikke fikk. Det kan selvsagt også ha noe å gjøre med hvor flink man er som fotograf …

Totalt ble det tatt 380 bilder. Noen få er med her. 24 bilder er lagt ut på mitt fotonettsted. En positiv opplevelse takket være dyktige og hyggelige mennesker, som jeg bare fikk enda mer respekt for.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Reinslakting: Liv og død til fjells

  1. Jan Arne Emilsen sier:

    Interessant. Reindrift med avsluttende slakting er vel noe av den mest bærekraftige kjøttproduksjonen som finnes. Her er det ikke mye foring med soyaprodukter imortert fra sydamerika, kun selvfunnet for på magre fjellvidder som ikke kan utnyttes av andre enn rein.

    Bildene er (selvfølgelig) sylskarpe og korrekt eksponert. Jeg ser ikke hva du kunne gjort bedre med D700. Raskere skuddtakt, javel, men enkelteksponeringer skjerper gjerne konsentrasjonen.

    Her nede foregår alt i litt roligere tempo, som du ssr av bildene. Noen av dagens bilder ble desverre ødelagt av feilberening av lyset, 90 mm uten OIS er temmelig kresen når det gjelder bevegelsesuskarphet. En økning av ISO fra 200 til 4 eller 500 ville sannsynligvis kurert dette.

    Jan A.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s