En gang i tiden hadde Postmesteren i en by pondus og tilhørte den absolutte sosieteten. Nå er «postmesteren» 22 år og tygger tyggegummi. Vi henter ut pakkene våre på OBS Hypermarked, og bortsett fra Aftenposten og lokalavisen står postkassene urørte på lørdagene. Vi snakker med hverandre pr. SMS, e-post, FaceTime eller Snapchat, og sprer det glade budskap om egen vellykkethet til gud-og-hvermann på Facebook.
I dag følte jeg meg presset til å velge offentlig e-postkasse. Det ble Postens egen Digipost. Jeg har ei elektronisk postkasse fra før av til selvangivelser og sånt: Altinn.
Den grønne postkassa på portstolpen mottar som nevnt fortsatt aviser, litt reklame og noen få regninger. Og så noen få julebrev i desember. Flere og flere regninger går via autogiro og avtalegiro. Like greit. Gud vet hvor lenge det går før også avisene kun er digitale. Da gjenstår det bare å heldigitalisere all reklame. Så kan vi skru ned postkassene våre.
Men når vi gjør det, så kan jeg vise deg noen morsomme og fargeglade bilder fra den gang post var post, og Posten ville at vi skulle samle postkasser i alle farger og former i stativer. Og den gangen postmannen kom med sin lille bil og faktisk hadde tid til å slå av en prat, en gang i mellom. Det kan jeg fordi jeg tok bilder av noe av det hverdagsligste du kan tenke deg.
Ta bilder av andre hverdagsligheter, du også. Før du vet ordet av det er de borte.
