«Photoshopping» med papp og ståltråd

En av bøkene om Ole Brumm starter slik: «Det var en gang for lenge, lenge siden. Det kan vel ha vært om lag sist torsdag…»

Det hender jeg ser på noen av mine gamle bilder og får samme fornemmelse: «Det var en gang for lenge, lenge siden. Det kan vel ha vært før om lag 1990, det vil si før brødrene Knoll velsignet verden med dataprogrammet Photoshop». Dette bildet (under) er en av dem. Her er historien:

Min fotografiske barndom og ungdom var sorthvitt, med fremkaller, fix og papir. Jeg husker godt når fargefilm for alvor ble tatt i bruk av folk flest. Og jeg minnes med sterkt blandet fryd en grovpixlet overgang til vår digitale periode. I november 1994 kom endelig Photoshop i versjon 3, og nå også for Windows. Med dette programmet kunne også vi PC-brukere begynne å gjøre endringer i bilder – forbedre og utbedre i kreativ retning.

Hemmelig
Før Photoshop holdt alle fotografer sine snedige teknikker mer hemmelig enn krigsstrategier i Pentagon. Jeg husker jeg spurte en kjenning som var leder av et stort reklamebyrå om muligheten til å få hospitere hos et par kjente fotografer som de benyttet. Nix. Dette var Top Secret. Det var ikke aldeles uforståelig, for bak en del bilder må det ha ligget mye hardt arbeid. Jeg husker selv i eget fotostudio avanserte dobbelteksponeringer med smørpapir over mattskiva til mitt Mamya RB 6×7. Svaret på om du hadde lykkes kom når rullen med 120-dias kom tilbake fra labben, ei uke senere.

Ikke så hemmelig lenger
Så, plutselig begynte det å komme bøker som velvillig forklarte hvordan man kunne gjøre både det ene og det andre i fotostudio. Grunnen var selvsagt at de flinkeste nå kunne gjøre mye av dette både billigere og mer elegant i Photoshop, så hvorfor ikke tjene noen kroner på en teknologi og en kunnskap som var i ferd med å gå ut på dato.

Papp og ståltråd
Bildet over her er et eksempel på hvordan det var å jobbe engang på 80-tallet. Jeg skulle lage et lysbildeprogram (og da mener jeg Lysbilder!) for en teknisk høgskole. Det ble mye dingser og apparater, men vi måtte selvsagt også ha med studenter som oste av studieglede og fryd. Jeg husker ikke helt idéen bak dette bildet, men det handlet om å legge en glorie over studenten. Jeg klippet ut en ring av rød papp, og limte en bøyelig ståltråd fast i pappsirkelen. Den andre enden ble festet i klærne på et slags vis. Og så gjaldt det å unngå å få med noe av ståltråden i bildet, for i 1985 gikk det ikke å klone bort uønskede elementer i et fargelysbilde.

Det var åpenbart en mer uforutsigbar hverdag for oss fotografer. Og det er bare cirka 25 år siden.

Hvis du er nerdete nok til å ville lese mer om Photoshop og programmets første 10 år, så finner du en artikkel her.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s