Da blitsen slo ut radioen

Eller: Bli lys – og så gikk alt i svart

Bilder fra mitt arkiv: Livet er mangfoldig. I flere år var jeg medansvarlig for drift av en nærradio.  Jeg delte kontorer med en kjenning som jobbet med lyd og lysutstyr. Selv drev jeg reklamebyrå. Sammen ramlet vi over en nærradiokonsesjon, og fant ut at det kunne være morsomt å drive radio – i en fritid som vi begge selvsagt hadde alt for lite av. Og ikke var det lov å tjene penger på dette uansett, på den tiden.

Et ledig kontor ble innredet til lydstudio. Det ble bygget opp etter alle akustikkens regler. Helt på slutten av 80-tallet besto et studio av mye knotter og knapper og spoler som gikk rundt. Dette var før den digitale tidsalderen.

På åpningsdagen hadde vi sørget for behørig omtale. Det var klart for sending. Selve introen var tapet og lå klar på spolebåndspilleren.

Teknikeren trykker på Play-knappen slik at de store spolene begynner å surre. Jeg står klar med mitt Nikon F, en vidvinkel og en stort Metz-blits. DJ og tekniker smiler bredt. Så smeller blitsen av – og så blir det dørgende stille!

Spolebåndspilleren bråstoppet. Lettere panikk. Fomling med knapper og spaker. Et nytt trykk, båndspilleren begynner å rulle igjen og lyden kommer ut av høyttalerne i teknikken. Hva i all verden var det som skjedde? Ingen forsto.

Nytt bilde. Blitsen smeller av. Bråstopp igjen. Og nytt tilløp til panikk. Svettperlene kommer til syne både hos fotografen og radiofolkene. Men på nytt: Play, og vellykket re-start.

Da sendingen endelig var over gjentok vi fotograferingen – med samme resultat. Omsider forsto vi hva som hadde skjedd. Den kraftige blitsen hadde aktivert en lysfølsom sensor i spolebåndspilleren. Den hadde som formål å stoppe båndspilleren når tapen var slutt. Logisk nok, men ikke forutsebart.

Bildet er tatt ca. 1986. Kamera er som antydet min gamle gode Nikon F, og filmen var – selvsagt – Tri-X. Resten er et litt spesielt og svært så analogt minne.

Reklame