Kan komposisjon bli en «ryggmargsrefleks»?

Noen ser en god komposisjon før bildet tas. Ikke alle er forunt den slags egenskaper. Svært mange av oss oppdager vel etterpå hva som er et velkomponert bilde og hva som ikke fungerer.

Det var søndag formiddag, bikkjekaldt og med sur vind fra nordøst, men på fjellene i nord lyste de første solstrålene og fortalte at det gikk mot lysere og varmere tider. I min kant av verden er sola under horisonten og bak fjell en lang periode rundt vintersolverv, og tilbakekomsten er alltid en begivenhet.150118_nvk_015

Jeg hadde (selvsagt) med kamera og følte at jeg måtte forevige solstrålene. Jeg tok noen bilder mens jeg ruslet bortover kaikanten. Et sted stoppet jeg opp, gikk tilbake, og måtte deretter klistre meg opp mot et rekkverk for å få med en lysstolpe i bildet. Da først ramlet liksom alt på plass med hensyn på å få orden i elementene i bildet. Men det gikk fort for seg i kulda. Knips, knips.

Litt «våryr» la jeg dette bildet ut på Facebook, og antall «likes» tok til å renne inn. En av «laikerne» foreslo å sende det til vår regionale NRK-avdeling, og samme kveld prydet bilde avslutningen av værkartet. Det var åpenbart flere som hadde likt bildet siden det ble valgt ut.

Hvorfor liker vi noen bilder, mens det er andre vi ikke liker?

De som har greie på den slags påstår at vi mennesker nok er mer «forhånds-programmerte» enn vi liker å tro. Trolig eksisterer det i menneskeheten en form for kollektiv underbevissthet. Kanskje har vi noe som er universelt. Men andre forhold ansees kun som vakkert i vår vestlige kulturkrets mens helt andre elementer beundres i andre kulturer.  Det gjelder kunst, det gjelder musikk, og sikkert mer.

Det er ikke uten grunn at noen av de gamle fotomestrene var klassisk utdannet i malerkunst. Linjeføring og geometri var blitt en ryggmargsrefleks. Bildene ble deretter. Studér for eksempel fotografiene til Henri Cartier-Bresson.150118_nvk_015_mstrek2

Da jeg endelig tok meg tid til å se nærmere på bildet med lysstolpen, oppdaget jeg at det kunne vært klippet ut av en lærebok i bildekomposisjon. Her var linjer inn mot et punkt, og her var plasseringer som – mer eller mindre – passet inn i tredels-regelen. Jeg må ha sett dette – underbevisst.

Jeg innbiller meg imidlertid at proffene ser dette langt mer bevisst. Så kan man selvsagt sutre over at man aldri kommer dit. Men mer konstruktivt er det å være fornøyd med det lille man får til, og så ha noe å strekke seg etter. Jobbe mer med komposisjon. Være seg bevisst alle elementer i bildet. Før man trykker på knappen.

I dag er det kanskje litt for enkelt å «skyte med maskingevær»: Det vil si knipse mange bilder – og så velge ut det beste etterpå. Vi som kommer fra den analoge tiden minnes da hvert trykk på knappen kostet fire-fem kroner. Da var man nødt til å jobbe mer med komposisjonen på forhånd, og hvis man tok alternativer så gjelder det vanligvis kun ulike blendere. Komp’en måtte sitte.

Skal vi starte å tenke litt «analogt» igjen – i en digital verden?

 

Bilder:

  • Øverst ser du det «beste» bildet.
  • Midt i teksten ser du linjene vi kan legge inn i komposisjonen.
  • Nedenfor her ser du de bildene som av høyst forståelige grunner ikke ble valgt.

150118_nvk_018_mkrys 150118_nvk_016_mkryss 150118_nvk_013_mkryss'

 

 

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til Kan komposisjon bli en «ryggmargsrefleks»?

  1. Jan Arne Emilsen sier:

    Dette er klassisk, Harald. Gyldne snitt og ledende linjer til et interessepunkt i (i dette tilfelle) horisonten. Jeg har lest meg en del opp på komposisjons»reglene», og det viser seg å være såpass mange (L, W, S, spiral osv) at det er lett å se seg blind. I mange fotografier er det lett å referere til ett av disse «reglene», og finner man ikke noen referanser, kan man si at «det er lov, og noen ganger ønskelig å bryte disse reglene». Det er sannelig ikke greit å være amatørfotograf! Det er riktig at det gyldne snitt er en eldgammel komposisjonsregel som er blitt bruk av kunstnere i hundrevis av år, og det fungerer fremdeles for enkelte motiver. Men se deg ikke blind på dette – for enkelte motiver vil kanskje et midtplassert hovedmotiv fungere best. Og det er lov å bryte reglene!

    Lik

  2. Heisan, helt enig. Men det er en gammel, god regel (sic) som sier at man man skal lære seg reglene, og så tillate seg å bryte dem til gangs etterpå. Da er det gjort helt bevisst.
    Jeg har aldri hatt overveldende stor sans for vedtatte regler (og nå tenker jeg primært på de fotografiske), men har etter et langt liv opplevd gang på gang at mange av de virkelig gode bildene nettopp har bygget opp etter med linjer og streker og S-er og hva det nå måtte være. Selvsagt utrolig irriterende noen ganger, men… 🙂

    Lik

  3. Leif Simonsen sier:

    Dine «forkastede» bilder er utrolig lik mine «beste»!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s