I 1979 begynte jeg som fotojournalist i en lokalavis. Takket være en skattemessig nokså snedig løsning i lokale lønnsforhandlinger, skaffet vi journalistene oss få år senere mulighet for å kjøpe fotoutstyr i toppklasse. I mitt tilfelle kompletterte jeg Nikon-utstyret som jeg da hadde begynt å samle på. I tillegg kjøpte jeg et Olympus XA.
Til små og enkle oppdrag var det så lettvint å putte Olympusen i jakkelomma i stedet for å dra på kilovis med speilrefleksutstyr og tunge blitser. Jeg husker at noen få intervjuobjekter ble litt snurt av det de nok oppfattet som et lite lekekamera.
Det var definitivt ikke noe lekekamera, men lite var det – et av de minste rammesøkerkameraene som noen gang var laget. Det var designet av Joshihisa Maitani som kom til Olympus i 1956. Han var sjefskameradesigner og sto for et antall legendariske kameraer som Pen, OM, XA og mju:.
XA ble solgt fra 1979 til 1985. Kamera hadde fast 35 mm optikk. Det hadde blenderforvalg og tidsautomatikk. Likevel kunne en litt dreven fotograf få kamera til å oppføre seg som man ville. Blitsen var løs og kunne enkelt skrues av. Senere modeller i serien hadde ulike modifikasjoner. Det kom også en litt sterkere blits.
Kvaliteten på bildene var akkurat grei nok: Skarp i midten og litt uskarp i kantene. For svarthvittbilder og til avisbruk holdt det. Akkurat. Det ble den gang sagt at den 6-elementers F.Zuiko-linsa var optisk helt på kanten, ettersom den tross bare få millimeter mellom linseelementet og filmen maktet å tegne (noenlunde) skarpe bilder.
I dag står dette kameraet på hylla mi, noe nedstøvet og relativt godt preget av et langt liv i lommer og vesker. Men full av minner om en spesiell analog tid.
Spek: Blender 2,8-22, lukker 10 sek-1/500 sek, fokus fra 0,9 – uendelig, +1,5 f korreksjon for motlys, selvutløser, knappebatteri for kamera og 1 stk AA til A11-blitsen. Størrelse: 105×64,5×40 mm. Vekt 225 gram.
infotobloggen 