Å vente på det avgjørende øyeblikket

Det hender at jeg gir meg selv tid til å stå og vente på «det avgjørende øyeblikket». Og så, i små lykkelige øyeblikk, kan det være at jeg får jeg lønn for strevet.

Tidligere i høst vandret jeg rundt et par ettermiddager i Brønnøysund med mitt alltid medbringende Canon G9 – et ærverdig og gammelt kompaktkamera som imidlertid fortsatt gjør nytten sin. Det var noen varme septemberdager, av den typen som har fått sin lyriske betegnelse «indian summer». Men på lur etter slike dager ligger det ofte uvær. Jeg hadde lest på yr.no og var forberedt. Ifølge prognosen skulle helvete bryte løs kl 1800 med temperaturer i fritt fall, med regn i bøtter og spann, alt fra sør. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Der jeg kommer fra i verden kommer uværet stort sett bare fykende over en eller annen fjelltopp, og så er det der. På den vakre, flate Helgelandskysten kan man se djevelskapen komme mange timer i forveien. Og for meg som er vant til å se skyer stort sett nedenfra og opp, er det en hel opplevelse og se skyer bortover og langt utover i havet. Det blir mer dramatiske bilder med lav horisont og høy, mørk himmel med skyer i alle blågrå nyanser, fra det lyse til det nesten sorte.

Ventet på lys og skyer
Jeg sto nede på kaia og ventet. Og det er det som er hovedpoenget i denne enkle historien: Jeg ventet. Sto rett opp og ned og ventet på en sørhimmel som sakte ble mer og mer blygrå. Sola lå i vest, og stundom kom det solstreif ned på det nære landskapet. Det gjaldt bare at sola kunne sende sine spot-lys ned på «noe» passende som var nært nok, mens himmelen i sør skulle danne det dramatiske bakteppet. Dette for å få et interessepunkt i forgrunnen og med en mørk himmel som bakvegg i bildet.

Det er ikke ofte jeg venter på bilder. Til det har jeg det nok dessverre for travelt, tror jeg. Men jeg har gudskjelov noen slike gode øyeblikk som jeg sørger for å spare i minnet, altså det minnet som befinner seg mellom ørene.

Så skjedde det
I firetiden hver ettermiddag skjer det en del i en ellers nokså rolig kystby: Hurtigruta kommer sigende til kai kl. 16. Hun drar en time senere. I tillegg er Widerøe ute og flakser både hit og dit.

Jeg hadde håpet at sola ville skinne på ei flott, hvit havnelagerbygning ganske nært. I stedet la solstreifene la seg stabilt på og rundt brua sør i sundet. Hvorfor kunne det ikke dukke opp en hvit snekke som perfekt motiv? Ingen båt kom. Men etter en tid kom det en stor hvit tankbil kjørende over brua. Det fikk holde. Knips. Det ble med ett bilde. Man kan si mye om en gammel G9, men den er ikke rask. Da kamera var klar igjen, var bilen helt over på den andre siden av brua og delvis skjult.

Plutselig hørte jeg Widerøe i lufta, og svingte rundt 180 grader. Hurtigruteskipet Richard With lå til kai, og over skipet var det en forholdvis lys sky omkranset av langt mørkere skyer. Jeg ventet litt for å få flyet i rett posisjon, så knips. Det ble ett bilde her også. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Fornøyd
I forhold til fotografer som ligger i ukesvis i trange telt og venter på at en eller annen liten skapning skal dukke opp, er ikke dette mer enn en liten parentes å regne. Men i forhold til meg, var det bra. Så bra at jeg hadde lyst å fortelle deg om det.

Himmelsk lys
Og i samme slengen hadde jeg lyst å vise deg et bilde tatt av en god kjenning. Hun heter Ebba Torsteinsen Jenssen og er aktivt med i en fotoklubb. Jeg beundrer mange av dise «fine art fotografene» nettopp for deres evne til å vente og se, vente og finne – Motivet! Dette er ikke knipsing. Det er fotografering. Både sted og tid er selvsagt nøye planlagt, men ingen kan forhåndsbestille kulisser i dette skuespillet. Man bare ser lyset komme ned gjennom skylaget, og så er det høy puls og rask rigging av stativ for å forsøke å sikre seg at bildet sitter før teppet går ned og lyset slukkes. Denne gang satt det. Googler du på navnet til Ebba finner du flere blinkskudd, der noen av dem har gitt henne velfortjente premier.

Bildet er tatt fra Vinje i Dyrøy (for de uinnvidde ligger øya midt mellom Finnsnes og Harstad helt sør i Troms fylke) midt i oktober i år. Teknisk data: Iso 100, blender 25, 1/1 sek, brennvidde 15 mm. Polfilter bl.a. for å sikre lang nok lukkertid. Stødig stativ og fjernutløser. Og mye tålmodighet.

Takk til Ebba for lån av bilde.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Å vente på det avgjørende øyeblikket

  1. Dette var en utrolig informativ og fin blogg,- gjett om jeg skal lese mye her!
    Mvh
    Monica

    Lik

  2. Harald Harnang sier:

    Tusen takk for hyggelig tilbakemelding.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s