Kunsten å se fotomotiver

Det er ingen kunst å ta bilder. Det handler kun om å trykke på knappen. Men det er en kunst å ta gode bilder. Det er det ikke alle som kan.

Jeg leser en del fotolitteratur og følger noen blogger. Det er både inspirerende og lærerikt. Det finnes så mange ulike typer fotografering og tilsvarende fotografer. Det finnes for eksempel fotografer som har fått den Gudegave at de bare ser motivet (ofte før det egentlig skjer), reagerer kjapt og får Bildet (altså det med stor B).

To mestre
Jeg har flere forbilder blant disse. To ikoner her er franskmannen Henri Cartier-Bresson og amerikaneren Elliott Erwitt. Førstnevnte forlot denne verden for ikke så alt for mange årene siden mens sistnevnte fortsatt er blant oss. Det var/er to nokså ulike personer og fotografer, men begge hadde altså fått den gaven fra oven at de langt utover det som kunne tilskrives flaks befant seg med kamera foran øyet og fingeren på avtrekkeren – akkurat idet interessante hendelser fant sted. Ser du på noen av bildene til disse to, vil du forstå hva jeg mener.

Bildetekst: Bildet av han som hopper er klassisk på alle mulige måter. Cartier-Bresson anvender her samme dramaturgiske grep som Michelangelo i maleriet Skapelsen av Adam, i scenen der Gud gir liv til Adam: Personen er ikke oppe i lufta, og han har heller ikke plasket ned i vanndammen. Han skal umiddelbart berøre vannflaten. Vi aner plasket, men vi ser det ikke. Legg i tillegg merke til at det i bakgrunnen på veggen også er en illustrasjon av en hoppende person. Et mesterstykke!

Bilde av hunden som hopper er en Erwitt-klassiker, fra serien Dogs.

Jobber og sliter
En annen kategori fotografer er de som jobber og sliter for sine bilder. De har en bildeidé og de gjør stundom det mest utrolige for å ta det fotografiske bildet de allerede har skapt i hodet sitt. Disse er på svært mange måter like langt unna mitt ringe fotografiske ståsted som de to førstnevnte, men jeg oppfatter dem noe mindre guddommelig i betydningen av at det kan hende jeg tenker «joda, dette kunne jeg i prinsippet også fått til hvis jeg bare hadde leid helikopter i tre dager, eller noe i den retning».
En av dem jeg har svært stor sans for er amerikaneren Joe McNally. Han har skrevet flere bøker, spesielt om blitsfotografering. I disse får du et gløtt inn i anstrengelsene og forberedelsene for å få de beste bildene. Ett godt eksempel på aldri å godta det neste beste, men gå for det Ultimate er beskrevet i bloggen til McNally: I oppdrag for et sportsmagasin skulle han ta bilder av et amerikansk vannpololag. Og hva trodde du: Nøyde han seg med et greit gruppebilde på basseng-kanten? Ikke Joe. Derimot fikk han snekret ei enorm ramme der han spente opp hvitt tøy. Denne kjempestore «softboxen» festet han like over vannflaten. Over her masse blits-lys. Også under vann var det en god del blitslys. Så dykket hele laget ned i vannet sammen med et enormt amerikansk flagg. Pluss Joe og et undervannskamera. Se bildet og les bloggen her. Makeløst. Hovedbildet ble slått opp som dobbeltside i Sports Illustrated.

Øve, øve
Overført til min (og din?) verden handler dette kanskje om to saker: Det ene å forsøke å øve opp observasjonsevnen. Og det andre å forsøke å ikke velge enkleste løsning, men jobbe med ulike alternativer før man trykker på utløseren.

Bildetekster (Klikk på bildene for å se i stort format. Du kan nå bla deg frem med piltastene):

To av bildene vil jeg kreditere min sønn, Morten, som er en meget dyktig fotograf med et fint bildesyn. Under en liten biltur havnet vi på Walters kro i Kjøpsvik. Plutselig grep Morten kameraet mitt og tok bilde av en person som sto utenfor døra og røyket. Kombinasjonen av respateksbord, kunstige blomster?, glorete gardiner og han med Los Angeles på ryggen er makeløs.

Bildet av trappa på et hus i Lofoten er også utrolig flott. Jeg tok bildet, men det var Morten som så det hele. Huseieren hadde trolig murt igjen inngangsdøra, men ikke tatt seg bryet med å fjerne den gamle trappa. Jeg har stor sans for dette bildet.

Jeg har mange versjoner av denne stranden på yttersiden av Senja. Da vi var der var det 20 varmegrader i lufta, sola skinte og det var tilnærmet havblikk. Det er neppe normalsituasjonen her med Nordishavet som nærmeste nabo. Jeg plasserte et par joggesko på stranden, og plutselig ble det en hel historie av bildet.

Det var friidrettsstevne, og småen på bildet ville herme etter løperne som nettopp hadde tatt av. Jeg hadde en Sigma 10-20 mm på, og senket kamera lavt mens jeg trykket på utløseren. Heldigvis ser småen rett inn i kamera slik at det blir blikk-kontakt.

Det siste bildet handler bare om å velge utsnitt og vinkel. Et moderne hotell, en fjelltopp med TV-tårn på og en nymåne. Plutselig ble det et OK bilde med disse tre elementene.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s