En kyllinghistorie – med moral

Påsken er over, men her kommer likevel en ekte kylling-historie. Historien har en god moral. Den kommer helt på slutten.

For mange år siden hadde reklamebyrået jeg drev, Infoto reklamebyrå, mange fotooppdrag for Norsk Forsvarsteknologi, NFT, i Narvik.

En gang skulle vi lage produktark for hver avdeling: Ett ark med et stort bilde på side 1 og tekst og supplerende bilder på side 2. Av ulike grunner ble Engineering-avdelingen tatt til slutt. Det ble høst og det ble vinter. Opplegget var imidlertid klart: Vi skulle ha bilde av en nyklekt kylling på en DAK-tegning og med en HP kalkulator ved siden av. Et ordentlig «ingeniør-bilde» som liksom skulle fortelle at man klekket ut nye ideer og produkter her. En kjernesunn symbolikk, med andre ord.
Nå var det bare å finne en kylling. Men der gikk jeg fem på. (Historien fortsetter under bildet)

–Kylling, nå?? Glem det! Ingen høner får kyllinger på vinteren. Noen lo rått av mitt tåpelige forslag, andre var mildt overbærende over mangel på elementære kunnskaper.
Jeg fikk det samme svaret, hvor jeg enn ringte. Og jeg ringte til alle som kunne tenkes å ha kyllinger i et relativt stort geografisk område.

Krise! Men så fikk jeg en idé: Jeg la inn en liten etterlysnings-notis i lokalavisen, Fremover: Om noen tilfeldigvis hadde en nyklekt kylling? Det var et skudd i mørket. Men mirakler over alle mirakler: Samme dag ringte det en hyggelig dame fra Ramsund, halvannen times kjøring fra Narvik. De hadde fått kyllinger to dager i forveien, stikk i strid med alle naturens lover.
Vi avtalte besøk.

Jeg tok med min store koffert med tre solide studioblitser, softbokser, stativer og det hele, og la i vei. Vel fremme rigget jeg opp utstyret i stua. Jeg plasserte en stor softboks ganske lavt over bordet for å få diffust lys. Så la jeg tegningen ut over bordet, og gjorde alt klart for at den lille tassen skulle ankomme. Sønnen i huset kom inn fra fjøset med småen godt pakket inn. Det var stygg-kaldt ute.

Jeg så for meg en vanskelig jobb, med en liten kar som kom til å virre frem og tilbake. Det gjorde da også han (eller var det en hun?) til å begynne med. Men da første eksponering og ditto blits ble avfyrt, ble han/hun fullstendig paralysert av det kraftige lyset som kom rett ovenfra. Kyllingen sto deretter som ei saltstøtte. I løpet av et kvarters tid tok jeg to ruller Ektachrome 64, dvs. 72 bilder. Det var bare å flytte han/hun frem og tilbake, strekke ut beina etter hvert som de sank sammen, snu og vende etter ønske og behov. Småen var som om han/hun var laget av plastilin. Makeløst. Den perfekte fotomodell!

Jeg dro hjem igjen, og bildene til produktarket til NFT var i boks!
Hvordan det gikk med småen fra Ramsund senere i livet, vites ikke. Men det hadde vært på sin plass med en klage til et eller annet ombud for rystende opplevelser i barndommen.

Og moralen i denne historien? Har du en god ide, så klor deg fast i den og ikke gi deg. Ikke ta nei for et svar. All erfaring viser at du klarer miraklene, mens det komplett umulige av og til kan ta litt lengre tid!

 

Bildetekst: På en senere felles-brosjyre ble kylling-bildet benyttet på baksiden. På produktarket. som nok neppe lengre finnes, prydet kyllingen hele forsiden.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s