Gode reisebilder

Å komme hjem fra en reise med PC-en full av knallgode reisebilder er ikke alle forunt. De fleste som ikke reiser i profesjonell sammenheng, opplever nok at det kan bli et frustrerende kompromiss mellom å være en god familieferiedeltaker og å være «sær» fotograf på stadig jakt etter spennende motiver. Så ordet kompromiss blir ofte et nøkkelbegrep – motivmessig og utstyrsmessig.

Skal vi for enkelhets skyld dele «reisefoto» inn i tre kategorier:
A: Turistfotografen med sitt kompaktkamera, dvs. han/hun som er fornøyd med bilder av utsikten fra hotellrommet, hyggelige «rundt-bordet-bilder», strandliv, noen bilder av folkelivet, mm.
B: Den mer enn gjennomsnitt fotointeresserte som reiser med sitt systemkamera, noen linser og litt utstyr og håper å komme tilbake med noen flotte motiver for å vise til venner og kjente, for å henge på veggen eller for å delta med i fotoklubbens konkurranser.
C: Fotografen som drar i jobb-sammenheng med kofferter full av utstyr.

I denne sammenhengen konsentrerer jeg meg om kategori B. Enkelt nok, fordi jeg for tiden selv er på en liten rundreise i India, og erfarer kompromissets begrensninger. Jeg er på en litt utypisk familietur, men likevel med mange av de samme begrensningene.

This slideshow requires JavaScript.

Light travel
Jeg hadde bestemt meg for å reise med så lite utstyr som mulig. Gode, skarpe, lyssterke men tunge glugger måtte derfor finne seg i å være hjemme. Her ser du hvilket utstyr jeg valgte å ta med meg:

Nikon D300 med ei typisk «turist-tele»: en original Nikon 18-200, f 3.5-5,6. Pluss en Sigma 10-20. Ekstra kamerabatteri, lader, ekstra minnekort. En kortleser og en GPS-enhet. En bærbar PC med Officepakken, Photoshop og Lightroom. En ekstern 0,5 harddisk, «rugged», laget for å tåle en trøkk. Som blits satset jeg på at en liten enhet (del av et makro-sett) skulle klare jobben. I tillegg var resten av familien utstyrt med Panasonic Lumix TZ20 og et lite Olympus-kamera som er laget for å kunne bli sluppet ned, og det tåler noen meter under vann. Pluss ladere til alt dette. Med var også en liten strøm-splitter for å kunne lade tre enheter på en gang. Og et universal-adapter for strøm (passer i de fleste kontakter i verden). Light travel? Nja, hele greia veier bortimot 8 kilo.

Erfaringer
Alt fungerte slik det skulle med ett unntak: Blitsen var for svak, så den ble stort sett liggende i kofferten. Det ble en god del innendørsfotografering i mørke klasserom og i dårlig neonbelyste rom, og her ville min hjemmeværende kraftplugg SB900 ha vært nødvendig. Mange steder kom alt lys ovenfra. Rommene hadde lyst tak og halve hvitmalte vegger, mens gulv og havveis opp på veggen var i mørke farger som stjal alt lys. Jeg ville da kjørt blitsen skrått bakover for å få et reflektert bløtt lys på motivene. Løsningen ble i stedet å skru opp ISO-verdien helt opp i 3200, og stundom bruke punktmåling for å få korrekt eksponering. Til sitt bruk ble dette likevel trolig godt nok i tillegg til litt jobbing i Lightroom (altså nok et kompromiss).

Den lille strømdeleren var gull verd: Ofte er det for lite strømuttak på hotellrom, og med tre kameraer og tre mobiltelefoner, pluss diverse annet som krever strøm, kom denne godt med. Anbefales (Clas Ohlson).

Jack of all trades, master of none
Nikons 18-200 er i likhet med alle slike «super-zoomer» et eneste kompromiss. Den er passe lyssterk, passe skarp og passe liten. Men med denne på kamera dekker man det meste uten å behøve å skifte linse hele tiden, med fare for å få støv inn i kamera og på bildebrikken.

Med tilgang til strøm hver kveld ville det vært nok å ha med ett batteri, og med et 16 G minnekort klarte jeg aldri å fylle kortet selv om jeg fotograferer i RAW, og enkelte dager var oppe i ca. 800 bilder.

På kvelden overførte jeg bildene fra kortet til PCen via Lightroom. Denne har en funksjon der man samtidig kan sende en kopi til en ekstern enhet. I dette tilfellet min 0,5 Tb eksterne harddisk. Dermed har jeg en sikkerhetskopi i tilfelle noe skulle skje med PCen. Billig forsikring.

Til stede eller ikke
Selve fotograferingen vil nok for mange oppleves som det tørste kompromisset: Enten «å være tilstede» eller være mer eller mindre utkoblet og på motivjakt. Men hvorfor ikke inngå et forlik: La fotografen få en time eller to i ny og ne, mens resten av familien gjør saker som også de er fornøyd med. (Og for den hobbyfotografen som tross dette ikke synes han får nok, kan man forhandle seg frem til en egen fotosafari for eksempel til Island – eller nettopp India. Blant annet arrangerer nettstedet foto.no slike turer. Det er en befrielse for en stund å være sammen med mennesker som er like sprø som deg selv. Prøv!)

Survival Kit
Under flyreisene har jeg alt utstyr jeg ikke kan klare meg uten i en ryggsekk som er laget med maks-mål for internasjonale flyreiser. Kjøpt via Amazon. Her var det selvsagt også plass til viktige papirer, pass, en liten MP3-spiller, og andre nødvendige saker: Dvs. det jeg kaller for «my survival kit». Her har jeg alt som gjør at jeg kan fotografere og (over)leve selv om koffertene havner i Kuala Lumpur. Klær og barbermaskin kan man kjøpe hvor som helst.

Skulderveske
På gata i Delhi og i Kolkata hadde jeg imidlertid fotoutstyr, penger, vannflaske, mm i en anonym skulderveske: Her er det ingen signaler om dyrt fotoutstyr, og det er lett å komme til for å skifte linser. Mange steder i verden er det lite smart å gå rundt med dyrt utstyr i en fotoryggsekk fra Loewe.

Smil
Vi er som sagt på en rundtur i India. Mange indere er tilsynelatende svært glade for å bli tatt bilder av: De stimler sammen, stiller seg opp og smiler – og takker hjerteligst etterpå. Men ikke alle. Det kan derfor være greit å ha øvd seg på å skyte mer diskret fra hofta, og likevel komponere noenlunde OK bilder. Det kan også være smart å lære seg teknikken med å ta bilder fra svært lav vinkel, uten å ligge på mage. Jeg bruker ofte teknikken med å ta mange bilder i en serie, og så bevege kamera oppover eller nedover. Ett av bildene bruker å bli gode nok. Etter hvert lærer man seg hvordan linser oppfører seg, og kan droppe «maskingevær-metoden».

Når du skal ta bilde av andre er det oftest nok å peke på kamera, nikke diskret, smile – og så få et smil tilbake som betyr «OK». Og da er det bare å fyre i vei – og takke hjerteligst etterpå.

Andre ganger bruker man teknikken om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Skyter man diskret fra hofta, går det som regel greit de fleste steder.

Hva passer deg?
Det utstyret jeg her omtaler er basert på mine behov. På andre reiser har jeg kun med mitt Canon G9 kompakt-kamera, og kommer hjem med helt OK bilder som kan brukes til det meste. Men denne gang hadde jeg bruk for bilder med bedre kvalitet og mindre bildestøy. Jeg visste også tilnærmet hvilke lysforhold som var tilgjengelig. Men min SB 900-blits savnet jeg sterkt.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s