Når forstyrrer fotografer?

Jeg var i Narvik kirke juleaften. Vi har ei jente som synger i Narvik barne- og ungdomskantori, og er programforpliktet til å stille opp. Selvsagt. Målet var å ta bilder av koret etter at selve julegudstjenesten var over. Koret synger så flott når alle går ut, og da kan man fotografere i fred og ro.

Men så er det dette da, med gamle hester og lukten av sagmugg. Da prost Ingvar Hindnes dro opp julebladet Stomperud i midtgangen, ble det umulig å sitte stille. Jeg bare MÅTTE ta bilder av dette: Hans elegante måte å dra med både liten og stor inn i fortellingen, ved å bruke det gamle knepet med å lage analogier til noe som er kjent og kjært, var både visuelt og tematisk spennende. Nr 91 Stomperud har som mål å komme hjem til jul. Og det klarer han – på siste side. Dette ble fremført så bra at selv en med et nokså avslappet forhold til den slags, ble dratt inn. Og ser vi på de gode smilene til folk i kirka, så forstår man at jeg ikke var alene. PS: Han anbefalte også varmt annen og litt mer tilpasset litteratur, så ingen må tro at prekenen var sponset av Egmont serieforlag.

Men altså: Jeg måtte ta bilder av ham. Og dermed også folk i kirka. Tidligere har jeg sørget for å ta bilder fra galleriet, der man er helt anonym. Nå kom jeg til å stå foran. Før jeg skulle ta bildene sørget jeg for å holde meg skjult bak en søyle og titte frem i det folk satt med nesa ned i sangheftet. Målet var å være mest mulig usynlig.

Det er to dilemmaer her. Det ene lar jeg ligge i denne sammenhengen: Når har man lov til å fotografere fremmede mennesker før man trår over grensen for personvern.
Her og nå handler det derimot om spørsmålet: Når går en fotograf over fra å være diskret tilskuer til å ødelegge en stemning?

Det var ikke jeg som startet. Det var Fremover. Svært diskret og på en fin måte gjorde han det som tross alt var jobben hans denne ettermiddagen: Å ta bilder for å dokumentere fra Narvik kirke den 24.12. 2011 mellom kl 16 og 17. Han gikk på gummisåler og knipset noen få bilder, riktignok med blits, men dog. Nesten umerkelig.  Jeg, derimot, hadde ingen «legitim» grunn, annet enn å ta bilder for historisk formål. Til gjengjeld fotograferte jeg uten blits.

Men hva om hun på tredje benk dro frem sitt lille lommekamera og startet å fyre løs med blits? Eller han på åttende som bare MÅTTE ta bilder av minstejenta som sang så pent. Dette kunne blitt forstyrrende elementer i en gudstjeneste der mange var kommet for å få litt fred og kanskje litt åndelig påfyll.

Nå var det minsanten ikke knappenåls-stille i kirka, for det var et antall litt fremfusne smårollinger som ikke klarte å sitte stille, men løp rundt på egenhånd og etter hvert også måtte frem og hilse på prosten. Måten prosten taklet disse småtassene på tydet på at han heller ikke ville la seg vippe av pinnen av et kamera.  Eller to. Men hva med de andre?

Under ei arbeidsuke på Journalistskolen for ufattelig mange år siden skulle en kollega dekke en klassisk konsert. For å få de aller, aller beste bildene sto han kloss opp i scenen, rett bak dirigenten, med datidens analoge speilreflekskamera, av den typen som verken sa «pip» eller laget kunstige speilreflekslyder, men som virkelig sa «SLARAPP!» hver gang speilet klappet opp, og gardinen eksponerte bildene. Midtveis i første sats stoppet dirigenten orkesteret, snudde seg rundt, og gjorde det utvetydig klart at fotografen var uønsket! Ikke enkelt dette her…

 

Bilder: Alle bilder er tatt med Nikon D300, 17-55 mm/f2,8 stort sett på full åpning. ISO 3200. Alle bildene er tatt i RAW-format og prosessert via Lightroom 3.6. Her har jeg endret fargetemperaturen til om lag 2575 Kelvingrader og med Tint +12. Denne verdien fremkommer i hovedsak ved å klikke med pipetten et stykke inn på søylene, og deretter utføre litt manuelle justeringer.  I tillegg har jeg laget en svak S-kurve for kontrastheving, og lagt på litt av det som gjør Lightroom til et fenomenalt verktøy ved høye ISO-verdier: Dratt litt opp på Luminecanse og Detail i Noise Reduction-verktøyet. Og så ørlite Post Crop Vignetting. Det var det hele.

This slideshow requires JavaScript.

Advertisements

Om Harald Harnang

Bakgrunn: Journalist og sosiolog. Jobb: Avis, reklamebyrå, informasjon/markedsføring. Nå statlig ansatt. Foto: Tidligere yrke, nå litt yrke og mye hobby.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.